Hva vil det si å være laks?

Det begynte en natt for flere måneder siden. Plutselig kjente hun at tiden var kommet. Vårflommene var over, og vanntemperaturen hadde begynt å øke. Nymånen skjulte seg bak tykke skyer. Tre somre og vintre hadde gått siden hun først hadde klekket fra egget. Tre somre og vintre, og aldri hadde hun vært langt unna fødestedet bak den store steinen nedenfor fossen. Hun og alle de andre hadde staket ut hver sitt lille territorium i elva, og aldri hadde hun kjent reiselysten. Inntil denne natten.

Nymånen, nattemørket og den stigende vanntemperaturen tiltalte hennes lille fiskekropp på en måte hun aldri hadde kjent før. Tiden er nå, sa de, og hun kjente i hele kroppen hva dette betydde. Hun ga opp storsteinen, som hun tidligere hadde forsvart ustanselig, og hun lot elva bære henne nedstrøms. Hun så hvordan storsteinen forsvant i skumringen. Nå fantes det ingen vei tilbake. Hun ga seg over til elvas løp, lot være å kjempe mot strømmen. Elvas puls begynte å banke i hennes hjerte; elvas vilje ble til hennes egen. Våren var her, og etter denne natten ville intet bli som før.

Nettene kom og gikk, og aldri hadde hun vandret så langt nedover elva. De var blitt mange nå, og de klynget tett til hverandre. Der de ikke lenger kunne søke tilflukt bak steiner og røtter eller i mudrete kulper, ble stimen av identiske kropper deres eneste tilfluktssted. Det gjaldt å skape en felles rytme – ikke bare mellom henne og elva, men også mellom henne og alle de andre. De strevet etter å danne en større kropp, en felles aktpågivenhet som kunne møte den faretruende elveverden med hundre par øyne og ører og sidelinjer. Hun fortsatte å drive nedstrøms, rettet mot havet nå som før, og hun var seg selv, men var hun ikke også blitt, på et vis, til stimen? Og var ikke stimen blitt til elva selv?

Hun kjente endringene i vannet og også dypt inne i kroppen. Vannet ble varmere. Nye smaker og lyder strømte fra sideelvene, og hennes verden strakk seg og vokste i takt med vannets løp. Noen av de andre smoltene klarte ikke å holde takten, de falt ut av den felles rytmen som hun visste var så livsviktig. Noen vokste for raskt og ble farlig synlige i stimen. Dårlig idé! Hun kunne se de som plutselig fikk glimrende sølvkropper, selv om det eneste trygge her var å ha elvefarget kropp, slik hun og de aller fleste fortsatt hadde. Stakkarene som ikke kunne gjemme seg i stimen! Stakkarene som ikke helt var i stand til å istemme elvas rare, susende sang…

Antropologen James V. Wertsch har beskrevet mennesket som «fortellende dyr». Når vi ønsker å diskutere spørsmål som «Hva skal vi gjøre?» eller «Hvor vil vi hen som samfunn?», må vi først undersøke: «Hvilke fortellinger er vi en del av?», mener han. Filosofen Neil Evernden har videre påpekt at vår frihet ligger først og fremst i evnen til å velge våre fortellinger, heller enn i handlingene innenfor en gitt fortelling. Fortellingen jeg har undersøkt nærmere i min egen forskning er den såkalte «antroposentrismen» – fortellingen om mennesket som atskilt fra naturen, som verdens senter og hovedattraksjon. Denne ensomhetens fortelling opphøyer menneskeverden på bekostning av praktisk talt alt annet liv på kloden. Den første moderne filosofen, René Descartes, betraktet alle fenomener unntatt hans egen tenkning som intet annet enn kompliserte maskiner. Han oppfordret studentene sine til å skjære seg gjennom levende dyr med skalpell. Skrikene skulle de ignorere, og medfølelse de kjente i sine egne kropper også. Hvorfor? Fordi hverken kroppens spontane medfølelse eller dyrenes forsøk på å vise smerte og lidelse var sant, sa han: Både kroppene våre og dyrene var jo bare kompliserte maskiner, og dermed underlegen menneskesinnet! Dette var selve åpningskapitlet av modernitetens tidsalder. Konsekvensene strever vi fortsatt med den dag i dag.

Antropologen Anne Magnussøn har i sin doktoravhandling fra 2011 dokumentert et omfattende ontologisk skifte i forhold til hva det vil si å være en laks innenfor oppdrettsnæringen. Næringen har en iboende kategorisk imperativ, beskriver hun, for å re-definere laksen fra å være en levende, sansende, intelligent skapning til «biomasse». Hun viser til at dette imperativet i praksis overstyrer bekymringer for fiskevelferd og bærekraft. Og kanskje blir også vi mennesker re-definert i denne ensomhetens fortelling, fra å være deltagende, undrende, sansende med-skapninger på en felles klode til, vel, forbrukere? Kanskje den gamle fortellingen om mennesket som atskilt fra naturen er fremmedgjørende både for laksen og for oss selv?

Å tenke som havet. Å være havet som tenker seg selv. Hva om dette er nettopp hva det betyr å fullføre smoltifiseringen og bli en moden laks? Hvor lenge har slektningene hennes vandret fra kontinentets elver og ut til Arktis, igjen? Seks tusen ganger tusen år, tretti ganger lengre enn arten min, Homo sapiens, har eksistert! Hennes sansende, kroppslige intelligens er blitt formet gjennom istidenes løp, gjennom geologisk utholdenhet og nærmest tidløs tålmodighet. Hun er så dypt tilpasset denne reisen, dette nordlige Atlanterhavet, at det er nesten umulig å si presist hvor hun opphører og hvor havet begynner. Tenk at hun kan kjenne klodens bipolare magnetisme på kroppen! Som om jernkrystallene i kroppen hennes og jernkrystallene dypt inne i klodens kjerne har utforsket hverandre gjennom millioner av år, gang på gang på gang, gestikulert og søkt kongruens, nærvær. Hva vil det si å kjenne hele kloden så nært, så umiddelbart på kroppen? Eller tenk at hennes tidssans er skolert av svingninger i vanntemperatur, vindmønstre, solens løp og månens, og stjernenes. Hvordan er det å kunne følge solen selv gjennom stormskyer, slik hun kan? Og hvordan er det mulig at hun kan navigere etter solen, selv om den aldri står stille? Skaper hun en slags indre resonnans med solen, en puls som er til de grader inderliggjort at hun ikke bare kjenner solen der ute men også, på et vis, inni seg? Kanskje er navigasjon for henne en slags kreativ dans mellom persepsjon, nedarvet kroppslig hukommelse, havet og, ikke minst, himmellegemene! Kanskje hun klarer å fullføre sin nærmest ubegripelige vandring – fra fødeelva og flere tusen kilometer nordover til arktiske vann, for så å finne veien tilbake igjen akkurat til den samme elva mot slutten av livet – nettopp fordi hun er blitt så ufattelig flink til å improvisere nøyaktig i et komplekst felt av kroppslige interaksjoner. Hennes intelligens, hennes vesen, hennes tilværelse: hun er fullstendig uatskillelig fra havet.

I flere år har jeg nå søkt etter å komme på innsiden av denne vidunderlige, rare fisken. Jeg har prøvd å ta på alvor det min tidligere lærer Arne Næss en gang sa: Stans og iakkta! Og i den grad laksen har dratt meg inn i undringens verden, har jeg også fått en bedre forståelse for hva det vil si å være menneske, her på denne lille, sårbare kloden.

Hvordan kan vi bryte med en 400 år gammel fortelling om oss som atskilt fra kloden, og om andre dyr som våre underordnete, slaver? Hvis spørsmålet er vanskelig å utforme, regner jeg med at svaret heller ikke er lett å finne. Jeg gjør det jeg pleier å gjøre i slike øyeblikk; jeg tar meg en tur til min nærmeste lakseelv, Akerselva. Sist jeg stod ved Storfossen bak Kunsthøgskolen for et par uker siden, i desember, virket laksen nesten ferdig med årets gyting. De så utslitte ut. En død hanlaks råtnet ved elvebredden. I dag er det stille her. Jeg sitter ved elvebredden. Jeg puster inn og ut; jeg kjenner januarkulda på huden og inni lungene. Plutselig ser jeg den under overflaten: ungfisken som står bak den store steinen, bare en meter foran meg, mørk som elva! Når jeg tenker meg om – har hun ikke stått der hele tiden, en mørk skygge blant mørke skygger – og sett rett mot meg? Plutselig går det opp for meg at oppgjøret med den gamle, fremmedgjørende fortellingen allerede er i full gang. Dagens vitenskap tegner et rikere bilde av laksens indre liv og dens økologi enn noen gang tidligere. Vi filosofer har for alvor gjenoppdaget sanseverden. Dobbelt-skillet mellom kropp og sinn, og mennesket og dyr, er godt på vei til å bli helbredet igjen. Slik min kollega David Abram en gang sa:

Vi er mange par øyne som ser på hverandre her inne i den samme, vakre, mangfoldige verden.

Foto: Eiko Jones

Martin Lee Mueller

er opprinnelig fra Tyskland. Han ble til de grader glad i skogene rundt Oslo at han flyttet dit for over ti år siden. I fjor fullførte han doktorgrad i økologisk filosofi ved Universitet i Oslo. Denne teksten er et omarbeidet utdrag fra boken Being Salmon, Being Human, som utgis hos Chelsea Green Publishing senere i år, med foto av Eiko Jones. Mueller skriver for tiden også sceneproduksjonen Lakseeventyr, i samarbeid med fortellerne Tiril Bryn og Georgiana Keable og musikeren Torgeir Vassvik. Lakseeventyr er blitt bevilget stipend fra Kulturrådet og vil ha internasjonal premiere på Tradfest i Edinburgh i april.