Om faktorer som forårsaker kjedsomhet blant noen elever på videregående.
Det begynner å bli noen år siden jeg gikk på skolen, og i erindringen fremstår det hverken som spesielt kjedelig eller det motsatte. Det var snarere en slags obligatorisk ikke-tilstand. Livet foregikk utenom skoletid, og det kunne være både kjedelig og morsomt. Ble det for kjedelig, fant vi alltid på et eller annet. I skoletimene var det ikke så lett å bruke fantasien, men for at timene ikke skulle gå for langsomt, var det viktig å være i aktivitet. Det forundrer meg derfor at noen elever velger å ikke gjøre noe i skoletiden, og det forundrer meg ikke at en del av disse elevene uttrykker at det er kjedelig på skolen.
På Steinerskolen opplever jeg de fleste elevene som engasjerte. Men innimellom kan det også sitte noen som virker litt fjerne. Noen som mentalt befinner seg et annet sted og som vi lærere med mer eller mindre vellykket resultat prøver å trekke inn i undervisningen. Noen venter på friminuttet hvor de igjen kan hygge seg med vennene sine, noen dagdrømmer og noen sitter i en tilstand av uvirksom kjedsomhet.
En av disse elevene møtte jeg igjen en tid etter at han hadde tilbragt et år på Steinerskolen i Moss. Han hadde prøvd seg i flere skoleslag og nå, først som nesten voksen, hadde han kommet i gang med en utdannelse. En av grunnene til at det gikk bedre, var at han omsider hadde oppdaget at skolen ble mer interessant og at han fikk bedre resultater på prøvene hvis han forberedte seg. Mange vil selvsagt lure på hvorfor han ikke hadde oppdaget dette før. Til tross for at lærerne sikkert har gjentatt mangfoldige ganger at alt skolearbeid går bedre hvis man jobber med det, hadde denne informasjonen ikke nådd fram i den unge mannens bevissthet.
Det kan være flere grunner til denne typen problemer. Det ene er puberteten, «stengt på grunn av ombygging». De unge lever i sin egen verden hvor voksen fornuft sjelden trenger inn. Ser jeg tilbake på min egen ungdomstid, er det ikke vanskelig å finne faser hvor alt var mye mer interessant enn såkalt rasjonell fornuft.
Kjeder seg mest
En gruppe som kan være vanskelig å nå, er de som har alvorlige konsentrasjonsproblemer, enten de har diagnoser som ADD, ADHD eller oppfører seg som om de skulle ha det. Det finnes åpenbart mange grensetilfeller. Dette er tilfeller hvor fornuftig argumentasjon sjelden når inn. Det finnes også de som er sent intellektuelt modne og helst vil leve i sine egen dagdrømmer. Disse kan det være vanskelig å vekke. Som lærere må vi selvsagt prøve å gi noe til alle, helt uavhengig av modenhet og begavelse, men det blir alltid vanskeligere hvis ikke elevene selv forstår at de selv også må gjøre en innsats. Fortsatt kan selvsagt ungdom anstrenge seg, men mitt inntrykk er at det er et økende antall som ikke vet hvordan man gjør det. Dette kan ha en sammenheng med at de er vant til at det meste skjer hvis de trykker på en knapp.
Det nye kravet om alltid å være tilgjengelig fører med seg en nysgjerrighet om hva de andre til en hver tid gjør. I vår første videregående var det flere elever som beskrev dette som et alvorlig problem. De så faktisk mer alvorlig på sin egen situasjon enn vi voksne gjorde, men ikke dermed sagt at de var i stand til å gjøre noe med problemet. I forvirringen som oppstår mellom hele tiden å være opptatt av de andre og samtidig prøve å følge med på skolen, kan det hende at en ikke får ordentlig med seg noen av delene, og da kan det lett bli kjedelig.
Jeg vokste opp i en tid da moten var mangfold. Den sosiale aksepten avhang ikke så mye av hvordan du var, hverken i klesstilen eller rent skolemessig. Mitt inntrykk er at ungdom i dag, og da spesielt jenter, opplever et langt større press om å være «perfekte». Det vil si å være på en helt spesiell måte som kalles perfekt.
Det umulige «perfekte»
I skolesammenhengen hører det med til «det perfekte» at resultatene skal være helt topp. Selv karakteren fire er en trussel mot selvbildet. Hvis denne trusselen hadde ført til økt innsats i skolearbeidet, kunne det hatt en positiv innvirkning for mange. En liten gruppe sliter seg nesten ut for å henge med, men det er også en gruppe som gjerne vil være perfekte, men som ikke gjør noen innsats. Her skjer det mindre hyggelige ting som at skrivebøkene deres forsvinner på mystiske måter. De blir syke på prøvedager eller de rett og slett slutter å jobbe. De blir sittende og kjede seg framfor å vise for seg selv og verden at de er vanlige, middels mennesker.
En gang jeg jobbet i en noe spesiell offentlig videregående skole, hadde jeg en klasse med jenter som manglet selvtillit i forhold til skolearbeid. Disse jentene kom opp til en eksamen og fikk da en obligatorisk lesedag. Etterpå, da jeg spurte en og en om de hadde lest noe på denne dagen, svarte alle nei. Det var bedre å få et dårlig resultat fordi en ikke gadd, enn fordi en var «dum». Dette er en god del år siden, men jeg ser lignende tendenser blant noen av mine elever som sitter og kjeder seg. I en slik situasjon er det selvsagt min oppgave å prøve å støtte dem og å formidle at man kan være et godt menneske selv om man ikke oppnår topp resultater. Jeg fremhever at det gjelder å godta seg selv som den man er, først da har en utgangspunkt for å forbedre seg. I stedet for å bruke krefter på å prøve å skjule de svake eller middels resultatene, er det bedre å bruke kreftene på anstrenge seg til å gjøre små fremskritt og så glede seg over dem. Hos noen når dette budskapet frem, men ofte føler jeg meg ganske ubehjelpelig overfor tidens perfeksjonistkrav.
Fortsatt kan selvsagt ungdom anstrenge seg, men mitt inntrykk er at det er et økende antall som ikke vet hvordan man gjør det.
De blir sittende og kjede seg framfor å vise for seg selv og verden at de er vanlige, middels mennesker.
I forvirringen som oppstår mellom hele tiden å være opptatt av de andre og samtidig prøve å følge med på skolen, kan det hende at en ikke får ordentlig med seg noen av delene, og da kan det lett bli kjedelig.
Foto: Freddy Wike
