De første årene i steinerskolen får barna høre eventyr og fortellinger hver dag. Det er den søte desserten som venter til slutt etter en lang arbeidsøkt i hovedfag. Fortellingene brukes aktivt i innlæringen av både skriving, lesing og regning. I 2. klasse henter vi bokstavene fra eventyrene. Ved et trylleslag blir gullgåsen omskapt til en G og dragen blir til en D. Vi lager vakre illustrasjoner i silkeboken. Etterhvert lager vi små tekster fra det vi har hørt, og vi kan til og med hente regnestykker ut fra dem. Ikke bare er eventyrene en flott inngang til fagene vi arbeider med, de engasjerer hele barnet. De kan være både morsomme og rare, spennende og triste. De kan vekke både latter, irritasjon og lærelyst. Som klasselærer velger jeg dagens eventyr med omhu. Jeg spør meg selv; hva har klassen bruk for akkurat nå? Hva kan styrke og støtte dem?
Taklyset er slukket, et lite telys på kateteret er tent, gardinen som henger foran eventyrslottet jeg har tegnet på tavlen er trukket fra og barna vet godt hva det betyr. Det betyr eventyrstund. Et lite sukk av lettelse går gjennom rommet. Barna har jobbet flittig i hele hovedfag. Noen har tegnet så hardt med de seige stockmarstiftene at det gjør litt vondt i klypa. Det koster, skal man trylle frem en hest som er like stor og skremmende som Grimsborken i silkeboken. Andre ble satt på prøve i ringen i dag. Det er litt skummelt når erteposene blir kastet fra den ene til den andre og man må vise at man husker 3-gangetabellen. Men gangetabeller kan få hvile nå og Grimsborken, han hørte vi om i går. Hvor går så ferden i dag?
Jeg har som lærer i småskolen tørket mang en tåre felt etter knall og fall, men skrubbsår og blåmerker er enkelt å lindre. Da blåser vi forsiktig der det gjør vondt, smører på litt tryllekrem og setter på et plaster. Like enkelt er det ikke å trøste syv år gamle Knut som knuger strikkepinnene hardt i hendene, mens tårene renner i strie strømmer ned røde, varme barnekinn mens han hulker høyt; «jeg kommer aldri til å lære meg å strikke!» Eller når Sofie har knotet med fløyten i flere uker, for fingrene vil ikke treffe hullene, uansett hvor hardt hun prøver. Det er månedsfest i dag og klassen skal fremføre «Grågåsen flyr» foran hele skolen. Da ser Sofie blekt og forskrekket på meg hvisker «men jeg tør ikke».
I 2. klasse er alt nytt og spennende, men også nytt og skremmende. Skolegården er større, det er flere barn og flere farer. De store gutta i 5. klasse er skumle, det er skummelt å hoppe ned fra den store steinen ved lekestativet, men alle barna gjør det jo, så da må vel også jeg? Det er skummelt å spørre om hvor doen er, jeg virker vel ganske dum som ikke vet det? Men det er ikke bare ute i skolegården at man blir satt på prøve, det er også i klasserommet. Bokstavene skal erobres, lesekoden skal knekkes og tallene skal plutselig divideres og multipliseres, og det er bare ett riktig svar. Men nå er det altså eventyrstund. Vi kan lene oss tilbake og bare ta i mot.
«Det var en gang for lenge siden…» sier jeg, og med det åpnes døren inn til en verden hvor vi slipper fri for skumle 5. klassegutter og vidløftige strikkepinner. Her finnes helt andre trusler og farer!
Vi starter i en ussel liten stue hvor en fattig mann og kone bor. Her finnes ikke annet en armod og nød. Noe å bite i og brenne i ovnen kan de lete lenge etter, men den fattige mannen og kona blir velsignet med et nytt barn hvert år. Selv føler de det ikke som en velsignelse akkurat. Og nå kommer jaggu et barn til, får vi høre, men han er slettes ikke som sine søstre og brødre. Han åpner sine øyne, ser seg rundt i rommet og ser at det ligger sultne skrikerunger i alle kriker og kroker, og gutten sier «Å, kjære mor, du har nok barn fra før av, ser jeg! Gi meg noen gamle filler og et par dagers niste, jeg vil ut i verden og friste lykken.» Da ser jeg det glimter til i barnas øyne. Det er jo et morsomt bilde. En nyfødt gutt som straks han har tatt sitt første åndedrag vil ut på eventyr! Gutten døper seg selv Lillekort og han farer mot øst og tar seg arbeid på en kongsgård. På veien møter han noen krokryggede, enøyde kjerringer og av dem blir han gitt et sverd og et skip som er så lite at han kan putte det i lommen sin. Forventingen stiger i klasserommet nå. Vi vet alle at både sverd og skip skal skal komme Lillekort til nytte.
Vi kjenner eventyrenes gang. Men hvordan? Hvilken kamp skal Lillekort måtte kjempe, og mot hvem? Er det et troll, en ond heks eller er det en ildsprutende drage? Store barneøyne, alle rettet mot meg, og munner på vidt gap. Dypt konsentrert. Det pittelille skipet, ikke større enn at en lomme kan romme det, blir stort som et ekte skip når Lillekort setter sine ben i det og skipet fører ham over ferskvann og saltvann, over berg og dype daler. Vi kommer til et fremmed land med en kongsgård kledd i svarte kleder fra gulv til tak. En prinsesse er røvet og det er landesorg og fortvilelse! Ridder Rød, som lovte han skulle redde prinsessen, sitter i toppen av et tre og skjelver. Så feig han er!
Så kommer vi endelig til eventyrets kritiske punkt. Lillekorts kamp skal kjempes, vi vet at han er helten, men det er ikke bare ett troll som skal beseires denne gangen, det er tre! Den første med fem hoder, den andre med ti og den tredje med femten fryktelige trollehoder. Hvert hode med hver sin trollenese, og de femten nesene kjenner den gremmelige lukten av Lillekorts kristenmannsblod. De vil ham til livs! De farer frem susende og brusende, det bevrer i berget når trollene snerrer «Ild!» til Lillekort. «Ild igjen!» snerrer Lillekort tilbake. «Kan du fekte?» spør trollet. Lillekort kan slettes ikke fekte. Han har aldri løftet et sverd mot noen i sitt liv. Men hva svarer han? «Kan jeg ikke det, så kan jeg vel lære!» Et kontant svar der altså. Lillekort nøler ikke. Lillekort har ingen tvil.
Trollet freser før det hugger med jernstangen sin mot marken slik at jordspruten står ti alen til værs. «Tvi» sier Lillekort, «det var da også noe, men nå skal du se et hugg fra meg!» Så griper han sverdet og hugger til trollet. Først danser fem hoder bortover sanden, siden danser ti, og til slutt hugger Lillekort til det frykteligste trollet av dem alle og femten hoder spretter over marken. Her tar jeg en kunstpause. Lar det bli helt stille i rommet. Lar det virkelig synke inn hva vi nettopp har hørt. Så hvisker jeg «Jeg kan og jeg vil, og da får jeg det til» det var det Lillekort sa til seg selv dere, og da fikk han det til! Lillekort vinner prinsessa og halve kongeriket. Fryd og gammen, gleden står i taket. Hvilken lettelse! Alt gikk såre godt til slutt også denne gangen.
Det går noen uker og måneder. Vi er blitt mer vant til skolelivet i 2. klasse nå. Det er ikke like mange farer ute i skolegården, guttene i 5. klasse viser seg å være ganske reale og vil gjerne ha med småttisene på fotball. Alle vet hvor doen er og det var da ingen sak å hoppe ned fra den store steinen ved lekestativet. Knut ble ferdig med strikke-sauen sin til jul og Sofie fikk litt mer fart på fløyta etterhvert. Å stå trygt i seg selv, men likevel våge å ta fatt på det man ikke kan, er en kunst som krever mye øvelse. Heldigvis er barndommen full av små og store utfordringer. Det er ikke Lillekorts fortjeneste ene og alene at barna i 2. klasse har våget litt mer enn det de egentlig trodde de turte, men det har heller ikke skadet å la det runge i klasserommet hver morgen før vi tar fatt på arbeidet vårt;
jeg kan og jeg vil, og da får jeg det til!
