HVOR OFTE VEIER DU GRISEN DIN?

Om nasjonale prøver og prøvelser

Steinerskolene har kjempet mot nasjonale prøver siden første pålegg i 2003. Ikke fordi vi er prinsipielt imot statlige pålegg, men fordi prøvene kræsjer mot alt vi arbeider for: Prøvenes innhold er basert på offentlig skoles læreplan.

Dette innebærer at våre elever prøves i mange emner og ferdigheter som de ennå ikke har lært på prøvetidspunktet. Formen ligner ikke på noe annet elevene våre møter i hverdagen. Og prøvene bringer med seg en vurderingskultur som ikke harmonerer med vår egen. Våre argumenter mot å gjennomføre disse prøvene i steinerskolene er altså utelukkende pedagogisk basert.

Skolene har møttes om temaet mange ganger i Steinerskoleforbundet. Til et møte høsten 2011 hadde vi invitert en erfaren forsker – Gustav E. Karlsen – som kunne sette disse prøvene i et internasjonalt perspektiv og få oss til å løfte blikket fra våre egne problemstillinger.

Nasjonale prøver som utdanningspolitisk fenomen

Karlsen fortalte oss historien om internasjonale prosesser som startet allerede ved dannelsen av OECD og viste hvordan skolepolitikken siden Hernes´ tid sakte har suget ideologiene ut av skolepolitikken og gjort den til et redskap for europeiske markedskrefter. Han mente at når vi som skolebevegelse kjemper mot disse prøvene, kaster vi bort kreftene på en kamp vi aldri kan vinne. Han underbygget denne påstanden overbevisende:

Nasjonale prøver er del av en omfattende styringsreform som er drevet frem av internasjonale aktører, og som benytter evaluering og kontroll som sine fremste virkemidler.

Sniksentralisering og andre norske troll

Da Hernes la frem Stortingsmelding 37 Om Organisering og styring i Utdanningssektoren (1990–91), foreslo han å gjøre målstyring til grunnlag for styring av utdanningssektoren, med evaluering som integrert del. Målstyring skulle innebære at de overordnede myndigheter formulerer mål, og siden evaluerer gjennomføringen i skolene gjennom en analyse av resultatene. Skolene skulle slippe å forholde seg til detaljert styring av gjennomføringen; de ble «frie» i valg av metode og innhold, de skulle bare oppnå de formulerte målene. Målformulering og kontroll ble sentralisert, mens virkemidlene ble desentralisert; det som på overflaten til forveksling så ut som større frihet, var i virkeligheten en indirekte styring.

I kjølvannet av stortingsmeldingen ble det ene skolesakkyndige råd etter det andre nedlagt, og statlige kontrollorganer ble opprettet isteden. I skole-Norges faglige og sakkyndige organer hadde til da kremen av norske lærere sittet og vært med på å stake ut kursen. De nyopprettede kontrollorganene søkte ikke kompetente og erfarne lærere. I denne prosessen gikk rektorrollen fra å være lærerkollegiets tillitsmann til å bli myndighetenes mann i arbeidet med å kontrollere, teste og rapportere. Dersom tester avslørte dårlige resultater, ble den ansvarlige lett å peke på.

Målformuleringen i skolenes fagplaner har erstattet innholdet. Det er et politisk bestillingsverk blottet for ideologi, og det er heller ikke basert på forskning.

Kunnskap er ikke makt, men penger

Med 1980-tallet kom det nyliberale styrings­regimet New Public Management til Norge. Konkurranse er det store virkemidlet i denne «ideologien» som bragte markedsorientering til offentlig sektor, i håp om at dette skulle gi det norske samfunnet «bedre tjenester». Kan skolen passe i et slikt regime, være analog med en bedrift? Hvordan kan konkurranse styrke skolen? Hva skal den produsere, og hva er det eleven og foreldrene skal konsumere?

Med Bologna-prosessen som våre ministre vedtok i 2005, kom standardiseringen tydeligere inn i skolen: Karaktersystemer, gradstrukturer, evaluerings- og kvalitetssikringssystemer felles for alle og sammenlignbare over landegrensene. Høyskoleutdanningen skal ensrettes mot et læringsutbytte som er mulig å måle, og som kan drive smidig utveksling over hele Europa.

Karlsen spurte oss om kvaliteter som vi oppfatter nært knyttet til barndommen, kan overleve i et slikt regime: Å være, å oppleve, å le og gråte – er det interessante aktiviteter? Kan vi formulere deres verdi, er det mulig å måle effekten av dem, og vil vi det? Hva reduseres eleven til, når han, sammen med pasienter, klienter og andre reduseres til bruker, altså forbruker?

Hva er premissene, og hvem leverer dem?

OECD, EU, WTO, Verdensbanken, GATT og andre har i mange år hatt et økonomisk samarbeid for utvikling. Dette er ikke et samarbeid for å bedre kårene for de fattige i verden. Ifølge Karlsen er dette en rikmannsklubb som det er meget vanskelig å få medlemskap i. Gjennom CERI forskes det på sammenhengen mellom utdannelse og økonomi. PISA-testene er et ledd i denne forskningen.

Samarbeidet baserer seg på Human Capital-teorien: Utdanning er en investering for individ og samfunn. Utdanning er den viktigste faktor for økonomisk vekst. Man har i årevis forsket på hvilken utdannelse som gir størst økonomisk gevinst; i teknologiens tidsalder, der stadige nyvinninger krever raske omstillinger, har forskningen vist at det er grunnleggende ferdigheter som gir best evne til omstilling. Medlemslandene har i årevis blitt anbefalt å kutte ut fag som ikke gir grunnleggende ferdigheter, og å legge ned små skoler fordi det er en ineffektiv og uøkonomisk måte å drive utdannelse på.

Roma-traktaten fra 1957, Bolognaprosessen 2005, Lisboa-traktaten av 2009, Nytt Program for Livslang Læring 2007–2013 – alt er avtaler Norge har inngått med de store, europeiske gutta for å sikte utdannelsen inn mot ett formål:

«Visjonen»?

«The Lisbon Strategy: Making EU the most competitive and dynamic knowledge-based economy in the world» Det er da ikke en visjon, det er i beste fall en målsetning!

I forlengelsen av det indre marked og visjonen om the fifth freedom – den økonomiske frihet – pågår det nå en utvikling av et transnasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for standardisering av høyere utdannelse. Dette rammeverket innføres i det stille gjennom pålegg til alle høyskoler. Det har fått bemerkelsesverdig lite presseomtale. Karlsen beskriver det som siste brikke i det nye styringsregimet.

Det er typisk norsk å prøve å være god nok

Hvordan kunne vi tro at det skulle være mulig å få Staten til å endre nasjonale prøver så våre elever skulle kunne besvare alle spørsmål, når vi skal sammenligne oss med andre land på grunnlag av de samme prøvene? Hvordan kunne jeg tro at våre politikere er av det stoffet som taler Europa midt imot? Eller at de skulle fatte rekkevidden av den europeiske utdanningspolitikken?

Sett dine krefter inn –

Det er pengene som styrer forskningen, og som dermed også styrer hva som ansees som interessant å forske på. Barndommen institusjonaliseres, pedagogikken instrumentaliseres, kunnskap er kapital som skal tjene produksjonen. Næringslivets fremtidige behov skal styre dagens skoletilbud. Entreprenørskapet skal tidlig inn i skolen; moralen blir til slutt at du i vårt samfunn har alle muligheter, og hvis du mislykkes, er det din egen feil.

Kjære kolleger, foreldre og elever, dere skjønner hva dette betyr for oss! Vi må drive skolene våre bedre enn noen gang. Vi må utvikle pedagogikken vår, vi må møte elevene våre der de er og gi dem alt de trenger for å komme dit de evner, vi må vite hver dag at vi har verdens viktigste yrke og oppgave: Den dagen økonomien og markedet og luftslottene og børslogikkene rakner og ikke lar seg lappe sammen, da står og faller samfunnet med menneskenes åndelige utrustning. Vi har mye å gjøre!

Foto: Freddy Wike

Gry Veronica Alsos

Lærer på Steinerskolen på Skjold. Tidligere leder av Steinerskoleforbundet.