Anne-Mette Stabel stilte spørsmålet «hva skal vi med skole?» i sin bok med samme tittel, og det er et godt spørsmål. Hva er vår legitimering av det vi driver med? Hvis vi ikke har en grunn for å være, hvorfor være? Derfor har
jeg her prøvd å sammenfatte noen tanker om hvorfor kroppsøving har en berettiget plass på bordet i vår skolestue.
Kroppsøvingsfaget er generelt svært godt likt av elevene i Norge (Vinje, 2018). Rundt 80 % av elevene liker kroppsøving, og det er ikke en dårlig prestasjon gitt at generelt i norsk skole kjeder 70 % av ungdommene seg (Eriksen, 2019). Nå, så da står det kanskje ganske godt til med faget, og vi kan bare fortsette som vi gjør. Til en viss grad er jo dette bare supert og det er noe som funker som vi burde fortsette med, i tillegg til å selvfølgelig jobbe for å finne måter å nå de siste delene av elevgruppen som ikke liker kroppsøvingsfaget. Dette er ikke tall som gir oss veldig god grunn til å tenke at faget må endres fullstendig eller at vi må gjøre noe drastisk. Det er ganske gode tall.
Det siste året har jeg studert kroppsøving som videreutdanning på OsloMet, og her har jeg blitt utfordret og utsatt for en del nye tanker. En av de første øvelsene vi skulle gjøre, var å se på våre forutinntatte ideer om faget. Vi kommer jo alle til fagene vi underviser i med en solid pakke med forutinntatte ideer, bevisste og ubevisste, om hva faget innebærer og bør være. Vår erfaring fra faget påvirker oss enormt, vår egen erfaring med bevegelse og idrett er også en sentral faktor som påvirker hvordan vi leder faget. Jeg husker faget med stor glede og husker vi gjorde mye fotball, håndball, basket og løping. Fra tid til annen hadde vi noe styrketrening og hinderløyper også, men i all hovedsak var det snakk om forskjellige ballsport og litt friidrett og 3000m som var det store høydepunktet.
Kroppsøvingsfagets plass i skolen
Nå er det jo kommet en ny læreplan både i den offentlige skolen og i steinerskolen, og med den kommer nye elementer og nye føringer på hvordan vi skal vurdere og hva vi skal vektlegge. Det er ikke gitt at slike føringer blir realisert i undervisningen, og tittelen på denne artikkelen er basert på et sitat fra en kroppsøvingslærer lyder: «det finns ikke en læreplan som ikke kan tilpasses min undervisning» (Arnesen et al., 2013). Vi kjenner oss kanskje igjen i utsagnet, at vi selv også fortsetter med det samme som før, med små justeringer som f.eks. at vi legger inn mer svømming i ungdomsskolen som et resultat av at de nye læreplanene spesifikt spør om mer svømmekompetanse i de senere klassetrinn.
En undersøkelse i Sverige viste at mange elever og lærere opplever at kroppsøvingsfaget består i å være aktiv, leke og ha det morsomt, men at de ikke er tydelige på hva som skal læres eller hvorfor de har faget utover at de er aktive og har det gøy (Nyberg & Larsson, 2014). Yngvar Ommundsen ved Norges Idrettshøyskole påpeker at dersom faget ender som kun et rekreasjonsfag, så kan det bety at faget står på veldig tynt grunnlag og vil godt kunne fjernes til gode for andre fag (Ommundsen, 2013). Så selv om vi er gode på lek og å være i aktivitet, er det ikke nødvendigvis godt nok for å gi faget en rettmessig plass som et fag like viktig som norsk eller matte.
Lek og bevegelse
Først må jeg bare si at vi er gode på å leke i steinerskolen. Det er et felt vi mestrer godt. Lek er noe som alle barn har godt av, og som jeg tror vi gjør klokt i å ha mye av opp gjennom hele skoleløpet. Jeg hørte nylig på erfaringsutvekslingen i dekomp-samlingen om spesialpedagogikk hvor en lærer fra Steinerskolen i Fredrikstad fortalte om hvordan de starter dagen med 30 minutter lek hver dag for alle klassetrinn. Når vi i tillegg vet at det er kun litt over halvparten av ungdommer som når de nasjonale anbefalingene om daglig fysisk aktivitet for barn og unge (Jære, 2018), da er slike ordninger utrolig viktige, og jeg tror at vi virkelig kan gjøre mye ved å inkludere fysisk aktivitet på starten av dagen slik skolen i Fredrikstad har gjort. I tillegg er det en sterk korrelasjon mellom fysisk kompetanse og bedre kognitiv kontroll så vel som bedre teoretiske ferdigheter (Ommundsen, 2013). Annen forskning viser også at prestasjonene til elevene på skolen ikke blir dårligere selv om man øker timeantallet i kroppsøving på bekostning av andre fag (Ommundsen, 2013). Alt dette kan være gode grunner for å inkludere mer av kroppsøvingslignende aktiviteter i rytmisk del eller andre deler av dagen der vi har mulighet til det.
Helseeffekt?
En begrunnelse som at vi har kroppsøving for at elevene skal få bedre helse eller unngå overvekt, kan være problematisk. En studie fra Sverige viser at en dobbelttime i uken ikke var nok til å ha noen betydelig helsepåvirkning på elevene (Ommundsen, 2013). Den samme studien fant allikevel muligheten for en positiv helseeffekt ved en dobbelttime kroppsøving hver dag. Vi kan kanskje forstå at dette er for mye å håpe på, ettersom det totale timeantallet for kroppsøving fort ville overstige alle andre fag. Vinje (2016) setter også spørsmål ved helsegevinsten ved faget, ettersom det ikke er nok tid i timene i moderat til høy intensitet for å at dette skal bidra til noen særlig helsegevinst.
Siden rekreasjon og helse ikke er nok for å legitimere faget, argumenterer Ommundsen (2013) at det vil være bedre å legitimere faget utfra at det har en dannelsesfunksjon. Dannelse er i denne sammenhengen definert til en helhetlig utvikling av personen både som et individ i fellesskapet, og selvstendig og kritisk (Engebretsen, 2021). En helhetlig utvikling referer også til en utvikling på områdene; fysisk, kognitivt, sosialt, emosjonelt og psykisk, og utviklingen av det
ene feltet tenkes å ha påvirkning på de andre (Vingdal, 2019). Så tanken fra den offentlige siden av skoledammen er at kroppsøvingsfaget skal danne hele individet. En tanke som ikke høres så fjern ut i steinerpedagogiske ører. Det er også tenkt at det er et mer solid legitimeringsgrunnlag, enn at det er et fint avbrekk mellom teoretiske fag og at det er for elevenes helse, et aspekt jeg allerede har påpekt at ikke er helt enkelt å gjennomføre med tanke på fagets omfang.
Steinerskolen og kroppsøving
Vi vet fra våre mange, flotte steinerpedagogiske bøker og den nye læreplanen for steinerskolene at et helhetlig dannelsesperspektiv er grunnlag for all undervisning. Dermed også kroppsøvingsfaget. Hvordan kan vi imøtekomme dette da?
Steiner (1986) beskriver i et foredrag i Ilkley i 1923 hvordan vi ikke må begrense oss til å være interessert kun i ett felt, men være mennesker med brede interesser og oppmuntre vide interesser hos elevene. I samme foredrag beskriver han også hvordan den beste gymnastikklæreren finner inspirasjon i faget fra kunsten.
Her tror jeg vi har gode retningsgivere fra «sjefen sjøl». Hvis vi tenker på hvilken kunst som kan trekkes inn i dagens kroppsøving står vi overfor mange flotte alternativer. Eksempelvis capoeira, skating, breakdance, parkour, dans, yoga … Et hav av muligheter og krevende fysisk motoriske øvelser som viser en stor bredde av ferdigheter og evner. Personlig har jeg veldig god erfaring med å introdusere elevene for slike bevegelsesformer og ta elementer fra disse kunstformene inn i undervisningen. Noen av disse disiplinene krever mye styrke og forarbeid, men det er fremdeles mulig og kan være veldig gøy!
Vi gjør allerede mye bra i gymfaget, og det er selvfølgelig viktig å oppøve ballferdigheter og ferdigheter i alle idrettene foreslått i den nye læreplanen. Men i tillegg kan vi utvide horisonten og la oss inspirere av dagens bevegelseskunst og jobbe med hvordan kroppsøving også kan bidra til å utvide barnas horisonter og være et læringsfag der de lærer nye stilarter, bevegelsesformer og ferdigheter. Da vil kroppsøvingsfaget bidra til at elevene lærer viktig motorisk, psykisk og emosjonell kompetanse som de ikke nødvendigvis får utvikle i andre fag.
Kilder
Arnesen, T. E., Nilsen, A. K., Leirhaug, P. E., (2013), «Den læreplanen som ikkje kan tilpassast mi undervisning finst ikkje»: vurdering og undervisning i kroppsøving etter kunnskapsløftet. Tidsskriftet FoU i praksis, 7, s. 9-32.
Engebretsen, B. (2021). Dannelse som didaktisk begrep
i kroppsøving. I E. E. Vinje, Didaktiske utfordringer i kroppsøving (s. 123-146). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Vinje, E. E. (2018), Ikke fjern ballspill og idrettsaktiviteter fra gymmen, hentet fra: forskning.no.
Jære, L. (2018), Mer stillesitting for barn og unge, hentet fra nih.no.
Nyberg, G., & Larsson, H. (2014, 19:2). Exploring ‘what’ to learn in physical education. Retrieved from Physical Education and Sport Pedagogy.
Eriksen, N. (2019), Færre ungdommer trives på skolen, hentet fra: forskning.no.
Ommundsen, Y. (2013). Fysisk-motorisk ferdighet gjennom kroppsøving – et viktig bidrag til elevenes allmenndanning og læring i skolen. I Norsk pedagogisk tidsskrift nr 2
(s. 155-166). Oslo: Universitetsforlaget.
Vinje, E. (2016). Kroppsøvingsfaget i dag og i morgen:
hva, hvordan og hvorfor? I E. Vinje (red.), Kroppsøvingsdidaktiske utfordringer. Oslo: Cappelen Damm.
Vingdal, I. M. (2019). Fysisk aktiv læring, et helhetlig læringssyn. I I. M. Vingdal, Fysisk aktiv læring (s. 37-57). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Steiner, R. (1986). Håndarbeide – treskjæring. Oppdragelse til indre frihet – Eurytmi og gymnastikk – Skolemøter.
I R. Steiner, Oppdragelsen og tidens åndsliv (s. 154–168). Oslo: Antropos forlag.