Ikke bare solskinn

I blant dukker solskinnshistorier opp. Om det ensomme, mistilpassede barnet som begynner på en steinerskole og blomstrer i sin nye tilværelse. «Jonas-effekten», har det blitt kalt, fordi fenomenet i sin tid ble viet en hel roman av Jens Bjørneboe. De fleste som arbeider ved steinerskoler har møtt Jonas mange ganger. Men i blant dukker også andre historier opp.

Det er historier om barnet som slett ikke finner seg til rette i steinerskolen, som vandrer alene rundt i friminuttene, ikke blir inkludert i et sosialt miljø, kanskje blir plaget og som til slutt bytter skole. Ofte skjer dette skolebyttet i stillhet, nesten umerkelig. En sjelden gang foregår et slikt brudd i drønningene av fete avisoverskrifter, hvor sinte og skuffede foreldre står frem og forteller om sine dårlige opplevelser med steinerskolen i dirrende harme. I slike tilfeller er det ikke så uvanlig at den resterende foreldregruppen rister litt oppgitt på hodet, og undrer seg på om det virkelig kan være snakk om samme skole.

Men hva har disse foreldrene å fortelle? Blir disse stemmene, og særlig de stille stemmene, lyttet til? Har de noe å formidle som steinerskolene, i et større perspektiv, kan lære av?

Tilbemeldinger

Alle skoleklasser er ulike. I noen klasser utgjør elevsammensetningen en utfordring i seg selv, og et inkluderende miljø er vanskelig, uansett hvor gode lærere, rutiner og praksiser skolen har. Andre klasser er preget av raushet, inkludering og varme, både i elevgruppen og i foreldregruppen rundt klassen. Det er også store variasjoner knyttet til foresattes beslutning om å ta sine barn ut av skolen. Men noen barn slutter på steinerskolen fordi de ikke har det godt der, fordi de ikke blir inkludert i et sosialt miljø, fordi de blir mobbet og skolehverdagen er for belastende. Det er denne elevgruppen vi skal feste oss ved et øyeblikk. Blir disse enkelthistoriene fanget opp og undersøkt ved den enkelte steinerskole og i skolebevegelsen, i et større perspektiv? Det ville være en svært nyttig kilde til forbedringer, både i det lille og det store. Eller er det slik at noen elever «bare slutter» og stillheten etter dem er det som blir stående?

Alle skoler må forholde seg til sosiale prosesser på avveie, elever som plager og elever som blir plaget. Det vesentlige er imidlertid hvordan disse sidene ved skolehverdagen i første instans forebygges, og i neste instans håndteres.

Jeg har henvendt meg til fem ulike familier som i løpet av det siste året har tatt sitt barn ut av ulike steinerskoler, med spørsmål om de kunne tenke seg å dele sine erfaringer. Felles for disse foreldrene er de i stor grad identifiserer seg med steinerskolens verdigrunnlag, med læreplanene og «hele konseptet», som en formulerte det. Noen av dem jeg snakket med har selv vært elever ved steinerskoler, og «var oppriktig glad i skolen». Men felles er også at de ikke ønsker å stå frem av hensyn til barna sine. Noen har fremdeles søsken på skolen, andre synes det var for nært i tid, en fortalte at det er knyttet skam til hele situasjonen: «Det er rett og slett skikkelig sårt at mitt barn ikke fikk det til og ikke ble ivaretatt sosialt. Det gjør mer vondt enn om det hadde vært meg selv det gjaldt.»

Tre punkter

En kan selvsagt ikke ta temperaturen på et helt skoleslag ved å snakke med en enkelt elev eller familie. Men stilt ved siden av hverandre kan enkelthistorier gi oss noen antydninger, kanskje til og med en fornemmelse av et mønster. Helt andre antydninger og mønstre ville vise seg om jeg snakke med de mest inkluderte, fornøyde elevene ved skolen. Også deres historier og tilbakemeldinger er viktige. Mønsteret jeg synes å fornemme etter å ha snakket med disse foreldrene, kan sammenfattes i tre overordnede punkter:

1. Skolene har ikke systematiserte rutiner for å innkalle til en samtale med foreldre som tar det drastiske skrittet å ta sine barn ut, enten det skjer midt i et skoleår eller i løpet av skoleløpet. Som regel tar klasselærer kontakt og spør hva som ligger bak, men en henvendelse fra Skolen i form av en oppsummerende samtale for kartlegging av årsaker og det bakenforliggende bildet, er i disse eksemplene fraværende. En av foreldrene formulerer det slik: «Dersom jeg bytter bank, eller bare vurderer å bytte bank, telefonoperatør eller strømleverandør, blir jeg møtt med grundige spørsmål om årsak og hva som kunne vært gjort bedre. Mine vurderinger av kvaliteten på det de har levert er høyt skattet. Når det gjaldt mitt barn var det derimot helt stille. Det gjør meg skikkelig trist.»

2. Fallhøyden ved ikke å trives eller ikke bli inkludert er større når det skjer i en steinerskole. Foreldrene jeg snakket med brukte mye tid på dugnader, markeder, på sosialt samvær med andre familier, og skolen var en del av deres familieidentitet. «For oss var skolen noe langt mer enn bare en skole», forklarer en. Dermed ble det å skifte skole mer omfattende enn et skolebytte. «Skolen gikk fra å være vår stolthet til å bli noe som forårsaket vår sorg, forteller an annen». Over natten endret skolen seg fra å være noe de var en del av og som var en del av dem, til å være noe de omtalte som «en svært dårlig skole».

3. Flere av foreldrene beskriver fravær av profesjonalitet. De trekker frem at de er usikre på om klasselærerne har et solid, faglig apparat bak seg som rådspørres og mobiliseres når det røyner på. En av foreldrene sier det slik: «Når vi tok kontakt med skolen fordi vi var urolige og bekymret, møtte vi en klok og lyttende enkeltlærer. Men det var ikke tilstrekkelig, for det manglet en felles strategi på skolenivå for håndtering av dynamikken som hadde oppstått rundt vår datter. De profesjonelle verktøyene var der liksom ikke.» En forteller også at noe så grunnleggende som taushetsplikten sviktet, og at en lærer tok opp problemene til barnet på helt upassende arenaer, med mange andre til stede. «Egentlig var det jo ikke mitt barn som hadde et problem, men et knippe eldre elever som fikk lov å plage ham.»

Et spørsmål er om steinerskolene på tilstrekkelig vis har avklart hva som inngår i en klasselærers profesjonelle ansvar. Når skal klasselæreren involvere andre på skolen, og hvem? Når skal instanser utenfor skolen involveres? Hvem har ansvar for å ivareta dialogen mellom skole og hjem, og hvem tar ansvar for å avklare forventningene hos begge parter?

Det er krevende å være lærer i dag. Fra alle kanter stilles store krav – om å være faglig på høyden både nasjonalt og globalt, om å etablere gode sosiale utviklingsprosesser, om å imøtekomme enkeltelevers behov, både de faglig sterke og de med lærevansker. Nettopp derfor er behovet for noen profesjonsbestemte rammer og verktøy viktig. Ingen lærer kan klare jobben alene. Samarbeid og gjensidig partnerskap med foreldre, skoleorganisasjonen og et bredere faglig nettverk er avgjørende. Hvordan arbeider steinerskolene med disse spørsmålene?

Ninon Onarheim, mediesekretær i Steinerskoleforbundet svarer slik på spørsmål om hvordan disse utfordringene bør møtes:

«En elev som slutter på grunn av mistrivsel, er en elev for mye. Det psykososiale feltet er omfattende og vanskelig, men det er noe av det viktigste vi gjør som lærere og foreldre. For trygge barn trives og lærer. Det sosiale miljøet på skolen er først og fremst skolens ansvar. De opplevelsene som er beskrevet ovenfor, tilsier at det finnes flere lærere og skoler der ute som kan bli enda bedre på kommunikasjon, tydelighet og rutiner. Her hjelper det ikke å være positive og peke på alt som allerede er bra. Vi har ellers høye – og delvis uoppnåelige – ambisjoner, både når det gjelder pedagogiske målsetninger og organiseringsformer for skolene. Vi skal ikke ha mindre ambisjoner når det gjelder elevenes psykososiale miljø; her skal vi aldri tenke at 100 % er uoppnåelig.

Det finnes mange gode kurs og veiledninger for arbeid med det psykososiale miljøet, og både Steinerskolenes Foreldreforbund og Steinerskoleforbundet har i en årrekke nå hatt temaet på dagsorden. Mye godt er gjort, men dette er ikke et arbeid som kan ferdigstilles; det må nyskapes hver dag, i skolen. Vår pedagogikk er som skapt for å skape godt samvær, men vi vet at elever som mistrives, opplever friminuttene som det største problemet. De skolene som lykkes med elevtrivsel, har også grepet fatt i friminuttene. Elevundersøkelsene gir oss gode redskaper til å finne områder å ta fatt.

Vi anbefaler et nært samarbeid mellom skolens kollegium og foreldreforeningen. Vi arbeider med en ny nasjonal foreldreundersøkelse. Vi håper leserne av tidsskriftet tar seg tid til å svare på undersøkelsen og gir oss verdifull tilbakemelding som kan bidra til å gjøre steinerskolene bedre!»

Eli Tronsmo

Eli Tronsmo, steinerpedagog, klasselærer ved Steinerskolen på Nordstrand gjennom seks år. Redaktør av tidsskriftet Steinerskolen 2006 – 2014.