Ikke kjedeligere, bare langsommere

Noen refleksjoner om kjedsomhet og langsomhet.

I dette essayet diskuteres fenomenet kjedsomhet i lys av rask og langsom tid. Er kjedsomhet knyttet til en bestemt tidserfaring? Og eksisterer kjed­­somhet når tilbudene om å la seg underholde blir stadig flere?

Det er noe utidsmessig ved kjedsomheten, som går på tvers av det vi liker å tenke på som tidsånden, tidens dominerende tanker og erfaringer. Denne utidsmessigheten kan forstås på minst to måter. På den ene siden er kjedsomhet noe høyst umoderne, etter som denne følelsen, eller kanskje bedre, denne tilstanden synes å forutsette passivitet, manglende evne til å sette kropp og sjel i gang med samtidens yndlingsaktiviteter: trene, lage sunn mat, se på tv-serier, eller delta på forskjellige sosiale medier. På den andre siden, i rent deskriptiv forstand, synes kjedsomhet egentlig å være en umulighet, etter som mengden stimuli, som river oss ut av kjedsomheten, enten vi vil eller ikke, bare øker. Tilbudene om å la seg underholde både i og utenfor hjemmet blir stadig flere. Og overgår langt vår iboende tendens til å kjede oss – det skulle man i det minste tro. Dermed nærmer vi oss et paradoks: hvordan er det mulig å kjede seg i en kultur som både moralsk sett krever at vi skal være aktive, og som deskriptivt sett tilbyr alle slags muligheter – og det blir daglig flere – til å være nettopp det.

Kjedsomhetserfaringen, eller -følelsen, om man vil, kan plukkes fra hverandre i mindre deler, som blant annet omfatter tap av mening, mangel på stimuli, mangel på interesse, angst for døden. Men ingen av disse delene kan i seg selv gi opphav til kjedsomhet hvis de ikke blir koblet til et annet element, nemlig tiden. Kanskje er nettopp tiden det viktigste elementet i erfaringen av kjedsomhet. Kanskje er kjedsomhet i bunn og grunn en bestemt tidserfaring, på linje med hastverk, ventetid, stress, redsel for å bli gammel, utålmodighet eller øyeblikkets fylde. Å kjede seg, kunne man hevde, er å erfare tiden på en bestemt måte. Tiden går langsomt, den strekker seg ut, blir lang og endeløs, ens­artet, monoton, repetitiv, tom eller iallfall ute av stand til å bringe fram noe som er nytt eller annerledes. Den blir rett og slett bare tid, tom innholdsløs tid, som snegler seg avgårde, og som vi helst skulle ha sett gikk fortere, fordi vi ikke finner noe å fylle den med. Av mangel på noe å gjøre, noe å se på, noen å snakke med, blir tiden bare tid, sekunder, minutter, timer, dager, år, som forsvinner uten å ha fått noe innhold.

Da vet vi iallfall hvem og hva vi skal skylde på når vi kjeder oss. Det er Newton, jernbanen og armbåndsuret – alle de og alt det som fra 1700-tallet og fremover har overbevist oss om at tid er noe i seg selv, som kan måles, deles opp i sekunder, minutter, timer, dager og år, som finnes og som går uansett om vi bryr oss om den eller ikke, som utgjør en slags uendelig beholder som kan fylles opp, med gjøremål, arbeid, fritid. Fyller vi den ikke, blir den værende tom, men den finnes likevel, går og går. Ikke ukjente Isaac Newton var den første som argumenterte systematisk og vitenskapelig for at tid var noe absolutt, noe som fantes i seg selv, som en dimensjon ved universet, og ikke bare som en relasjon mellom ting. Tiden er, som han skrev, «sann og matematisk», og forholder seg ikke til ytre ting.

Maskinen som best representerte dette tids­begrepet, var den mekaniske klokka: viseren som går og går, uten at noen ser på den, eller forholder seg til den, uten å være en del av en sammenheng, et forløp, eller en handling, men for seg selv og ufortrødent. Men snart så jo alle på den, snart satt denne avbildningen av Newtons absolutte tid i enhver brystlomme eller på ethvert håndledd. Og tiden som var avbildet, var alltid den samme. Eller den skulle bli det. For at tiden skulle bli én, krevdes det først litt arbeid. Og her var det jernbanen kom inn: Da jernbanen begynte å knytte byer og landsdeler sammen midt på 1800-tallet, hadde hvert sted fortsatt sin egen tid. Klokka i Birmingham gikk ikke likt som klokka i London. Men dette lot seg jo vanskelig forene med ønsket om timeplaner, avganger og ankomster. Når det samme toget gikk fra den ene byen til andre, måtte klokkeslettet når toget kom fram, være klokke­slettet da den forlot stasjonen, pluss reisetiden – verken mer eller mindre. På den måten ble den absolutte tiden delt og distribuert over stadig større geografiske avstander, etter hvert også over hele kloden, ved hjelp av fly, tidssoner og Greenwich Mean Time.

Absolutt tid gir seg også til kjenne i den kanskje aller mest kjente eksisterende norske gåten (med mulig unntak for to tomater): Hva er det som går og går og aldri kommer til døra? Om ikke svaret alltid er like overraskende, går gåten til kjernen av vårt moderne tidsbegrep. For det første viser den oss det nokså absurde ved at tiden er absolutt, uavhengig og nærmest kan gjøre ting på egen hånd, som om den var et levende vesen – selv om dette er begrenset til å gå. For det andre illustrerer den med all mulig presisjon at vår forståelse av tid er komplett sammenvevd med vår forståelse av rom. Å gå er jo å forflytte seg i rommet, i dette tilfellet til døra. Likedan snakker vi om framskritt. Men ikke i noen av tilfellene dreier det seg jo om en bevegelse i rommet, kun i tiden. For det tredje gir gåten en indikasjon på i hvilken grad tiden identifiseres med det som måler den. Egentlig finnes det to svar på denne gåten, som er like riktige: tiden eller klokka. Så lenge enhver stue hadde en bestefarsklokke, eller et annet stort stående, nærmest antropomorft urverk, foretrakk vi det andre svaret, men det spørs om det vil gi mening for en generasjon som sjekker tiden på telefonen eller et annet digitalt display. Dermed har tiden blitt enda litt mer abstrakt.

Men hvordan henger framveksten av en ab­strakt, mekanisk og tom tid sammen med kjedsomheten? Det finnes samfunn som ikke er styrt av den mekaniske tiden. De fleste kjenner noen, eller har lest om noen, som har dratt til Afrika og kommet tilbake med historier om busser som ikke går, og folk som ikke kommer, og når man prøver å finne ut hva som skjer, trekker de lokale lett smilende på skuldrene og sier at bussen går når alle er kommet, eller at personen kommer når hun eller han er ferdig. Da hjelper ingen peking på urskiven eller tidtabellen. Andre eksempler finner vi i tradisjonelt jordbruk eller i andre gjøremål som er nært knyttet til naturen. Arbeidet begynner når det er lyst nok, jordene må sås når den siste snø­flekken forsvinner fra fjellsida osv. Denne tiden er alt annet enn abstrakt, mekanisk og matematisk, tvert imot er den uløselig knyttet til steder, handlinger og prosesser. En handling begynner når forrige handling er ferdig, ikke når en viser står i en bestemt vinkel på en urskive. For en annen handling, og en annen sammenheng, gjelder en helt annen tid, som tilhører akkurat denne handlingen eller denne sammenhengen. Tiden er med andre ord ikke noe som finnes i seg selv og som kan fylles, men noe som blir til gjennom handlingene selv. Tidspunkter blir til fordi en handling slutter eller begynner, ikke som følge av at et bestemt antall timer og minutter har forløpt. Hvis all tid på denne måten er knyttet til handlinger, er det da mulig å kjede seg?

Også før 1700-tallet finner vi beskrivelser av tilstander som ligner på kjedsomheten, acedia fra den kristne syndekatalogen, som beskrev en slags karakterbrist, ofte hos munker, beslektet med latskap og lediggang, eller melancholia, som vel ligger nærmere livslede. Men kjedsomhet i moderne forstand, som en bekrivelse av en kulturell tilstand som mange deler, og som har noe utpreget trivielt ved seg, finner man ikke før siste halvdel av 1700-tallet. Først etter at Newtons postulat har spredt seg ut i kulturen med klokka, jernbanen og armbåndsuret, er det mulig å tenke seg kjedsomhet som en erfaring av tom tid, en tid som går uten at den får noe innhold, en tid som ikke fylles opp.

Men en tid som går og går, kan også gå fortere og fortere. Den kan akselerere. Ingen som skal stille en diagnose over samtiden, kommer unna tanken om at alt går fortere, «alle tings akselerasjon», som var tittelen på en bok av den amerikanske vitenskapshistorikeren James Gleick fra 1999: livet, kjærligheten, arbeidet, politikken, tv, internett, inklusive selve tiden, vil mange hevde. Nå er det jo ikke sant at alt går fortere, at alt akselerer: Trafikken i verdens store byer går vel heller langsommere etter som det blir flere og flere biler. Og hva med posten, har posten, det vil si postgangen, akselerert de siste ti-tyve årene? Jeg vet ikke, men jeg tviler på det. Men likevel er følelsen av akselerasjon så sterk at den tar alt med seg i dragsuget. Også tiden selv. Men tiden kan jo ikke gå fortere enn den alltid har gjort, nettopp fordi den er absolutt og mekanisk – den går alltid like fort og like sakte. Følelsen av akselerasjon må dermed komme av at vi fyller den opp med stadig mer – vi «stabler», som Thomas Hylland Eriksen kaller det i boka si om øyeblikkets tyranni, i høyden og i bredden, for å få plass til mer, mer arbeid, mer opplevelse, mer forbruk, mer kommunikasjon i hvert enkelt øyeblikk. Det er dette vi egentlig henviser til når vi sier at tiden går fortere og fortere. Det er utvilsomt en viktig innsikt. Men forteller den oss noe om kjedsomheten? Snarere enn å forklare paradokset som vi innledet med, forsterker den det bare: Hvis kjedsomhet er erfaring av tom tid, og akselerasjon innebærer at vi fyller opp tiden med stadig mer, hvordan kan vi fortsatt kjede oss?

Det er mulig at kjedsomhetens paradoks henger sammen med et annet paradoks som har med den raske, akselererende tiden å gjøre. Når vi snakker om at alt går fortere og fortere, snakker vi vel egentlig i første rekke om teknologi, nærmere bestemt kommunikasjonsteknologi, fra fly til sosiale medier. Og her er det ikke noen tvil om at det foregår en akselerasjon, drevet av ny, mer effektiv, sterkere og billigere teknologi. Det merkelige er jo at hvis så stor del av våre livsaktiviteter, ikke minst dem som er knyttet til penger og arbeid, går fortere, burde vi jo fått mye mer tid til alt det andre, til fritid, kjærlighet, familie, barn, hobbyer etc. Likevel viser undersøkelser at vi sover mindre, spiser fortere og tilbringer mindre tid med våre familier enn våre forgjengere. Og aldri har vel noen generasjon klagd mer over tidsknapphet en vår. Vi befinner oss konstant i tidsklemma. Hvordan lar dette seg forklare?

I stedet for å prøve meg på en sosiologisk forklaring på disse to paradoksene knyttet til kjedsomhet og akselerasjon skal jeg avslutte dette lille essayet med å la to tyske forfattere komme til orde, som begge har bidratt med øyeåpnende refleksjoner om forholdet mellom kjedsomhet og rask eller langsom tid. Den ene er Thomas Mann, som med Der Zauberberg fra 1924 ga en tidsriktig analyse kjedsomheten, erfart gjennom Hans Castorp. Den andre er Sten Nadolny, som i 1983 kom ut med boka Die Entdeckung der Langsamkeit, «oppdagelsen av langsomheten», som ble en umiddelbar bestselger. Begge advarer, implisitt iallfall, mot en sammenblanding som på en måte allerede er anlagt i det tyske språket – sammenblandingen av langsomhet og kjedsomhet. For det tyske ordet for kjedsomhet, Langeweile, betyr etymologisk sett ikke noe annet enn dette: lang eller altså langsom tid. Likevel, som erfaringer og kulturelle tilstander er langsomhet og kjedsomhet ikke det samme.

I fjerde kapittel i Der Zauberberg har Thomas Mann flettet inn det han omtaler som en «Ekskurs om tidssansen», der han påpeker at man ofte har gale forestillinger om kjedsomheten. De går ut på at man tror at det interessante og nye gjør at tiden går fortere, mens det monotone og tunge gjør at den går langsommere og altså at man begynner å kjede seg. Men dette er en misforståelse, slår Mann fast, for egentlig er det omvendt, særlig når man ikke tenker på enkeltøyeblikk, men lengre tidsrom. Da er det monotonien som «forkorter og forflykter» tiden til ingenting, mens et rikt og interessant innhold «gir tiden bredde, vekt og soliditet». I et lengre perspektiv «går altså begivenhetsrike år mye langsommere enn de fattige, tomme og lette, som vinden virvler avgårde med». Og han fortsetter, i den gamle oversettelsen til Finn Halvorsen:

Kjedsomhet og innholdsløshet gjør altså ikke tiden lang, monotonien får den tvert imot til å ile med en sykelig hast: store tidsrom skrumper på grunn av den uavbrutte ensformighet sammen på en måte som nok kan gjøre hjertet dødsens redd: når den ene dagen er som alle andre, så er de alle sammen som én, og under en fullstendig ensformighet vilde man synes at det lengste livet var ganske kort, og det vilde være borte før man fikk sukk for seg.

Ifølge Mann er det altså ingen motsetning mellom kjedsomhet og akselerasjon. Det som knytter dem sammen, er derimot monotonien og ensformigheten. Kjedsomhet skaper akselerasjon i tidserfaringen, fordi det ikke er noen å huske, ingen «bredde, vekt eller soliditet» i erfaringen og erindringen, som Mann skriver. Langsom tid, derimot, oppstår når tiden fylles opp av innhold, av erfaringer, handlinger og følelser – som bryter med den samme monotonien, den samme ensformighet.

En lignende oppvurdering av langsomheten som en kvalitativt bedre, mer innholdsrik, mer minneverdig tid, som står i rak motsetning til kjedsomheten, finnes i Nadolnys Die Entdeckung der Langsamkeit. Men der Mann zoomer ut til de større tidsenheter, livsfaser eller hele liv, zoomer Nadolny inn på enkeltøyeblikk, enkelthandlinger, på livet mens det utspiller seg. Hovedpersonen er den engelske polarforskeren og sjøkapteinen John Franklin, som hele sitt liv ønsker å bli oppdagelsesreisende. Han lykkes og får være med på oppdagelsen av Australia, beleiringen av København, slaget ved Trafalgar, leder en ekspedisjon for å finne Nordvest­passasjen, deretter to ekspedisjoner til Canada, blir guvernør på Van Diemens land, før han på sin siste ekspedisjon blir sittende fast i isen og omkommer sammen med mannskapet. Han lever med andre ord alt annet enn et kjedelig og begivenhetsløst liv. Men det som kjennetegner John Franklin, som skiller ham fra andre, er hans påfallende og uhelbredelige langsomhet, og dermed hans kronisk manglende evne til å holde tritt med et samfunn der alt går stadig raskere. Alt som barn er det umulig for ham å leke med andre barn, langt mindre å spille fotball. Omgivelsene oppfatter ham etter hvert som tilbakestående. I tillegg til livshistorien til en oppdagelsesreisende på begynnelsen av 1800-tallet inneholder Nadolnys bok en for­telling om «oppdagelsen av langsomheten», som det heter i tittelen, det vil si hvordan langsomhet gir opphav til et annet forhold til omgivelsene, grundigere, mer gjennomtenkt, mer målrettet og presist, med mindre feil, slurv og mangler. Det som Franklin mangler i kvantitet, tar han igjen i kvalitet. Langsomheten gir ham en ro, sikkerhet og presisjon som andre mennesker mangler. Men først og fremst gir det ham en annen måte å være i verden på, som ikke er dårligere en den som kjennetegner den akselererende moderniteten, ikke innebærer for­sinkelse eller en diagnose som tilbakestående, men som er annerledes – ikke kjedeligere, bare langsommere.

Kanskje er nettopp tiden det viktigste elementet i erfaringen av kjedsomhet.

Men en tid som går og går, kan også gå fortere og fortere. Den kan akselerere. Ingen som skal stille en diagnose over samtiden, kommer unna tanken om at alt går fortere, «alle tings akselerasjon».

Tiden er med andre ord ikke noe som finnes i seg selv og som kan fylles, men noe som blir til gjennom handlingene selv.

Foto: Freddy Wike

Det merkelige er jo at hvis så stor del av våre livsaktiviteter, ikke minst dem som er knyttet til penger og arbeid, går fortere, burde vi jo fått mye mer tid til alt det andre, til fritid, kjærlighet, familie, barn, hobbyer etc. Likevel viser undersøkelser at vi sover mindre, spiser fortere og tilbringer mindre tid med våre familier enn våre forgjengere.

Helge Jordheim

Professor i kulturhistorie, Universitetet i Oslo. Far ved Rudolf Steinerskolen i Oslo