«Jeg heter jeg!»

I

Hele vår egenopplevelse samler seg i et lite ord: «jeg». Men hvem kan si hva et «jeg» er?

Jeget ytrer seg på en gåtefull måte. Det viser seg også i språket: mens alle andre ord kan brukes av alle mennesker om den tingen ordet betegner, kan enhver bare bruke ordet «jeg» om seg selv. «Bare innenfra, bare gjennom seg selv kan sjelen betegne seg som ‹jeg›.» (Rudolf Steiner)

Jeget lever i spenningen mellom sammentrekning og utvidelse. Det innadvendte og ensomme veksler med det sosiale og empatiske, selvbevisst myndighet med uegennyttig oppofrelse. I denne rytmiske pendlingen finner vi vårt forhold til verden og våre medmennesker. Bare et jeg kan «gå i seg selv» når selvopptattheten er blitt for sterk og igjen våkne opp til omgivelsene – eller «finne seg igjen» i et selvforglemmende møte med en annen. Ved ytterpunktene av denne pendelbevegelsen står jegets vrenge­bilder: forherdet, hensynsløs egoisme – eller resignert, viljeløs selvutslettelse. Begge lenker jeget i en asosial tilstand.

Jeget er vårt menneskelige gropunkt – på godt og ondt. Føler vi ikke i tilbakeblikket på vårt liv hvordan alle viktige beslutninger var forbundet med jeg-kraften i oss, hvordan livets avgjørende og formende hendelser preget seg inn i oss som jeg-opplevelser?

Dette hemmelighetsfulle i oss melder sin an­-komst tidlig i livet. For eksempel slik: Toogethalvtåringen sitter alene med kveldsmaten etter et heftig trassanfall. Det råder omsider en fornøyd stemning – ikke uten snev av triumf. Brødstykkene fortæres med god appetitt. Da lyder det fra kjøkkenet: «Jeg heter jeg!». Pause. Så igjen, enda høyere og helt bestemt: «Jeg heter jeg, jeg!».

De fleste mennesker kan erindre et øyeblikk i livet da de våknet opp til seg selv. Kanskje var det en varm sommermorgen: Sollyset spiller gjennom susende løv, døren står åpen, der er vognen, her står jeg som vet at jeg opplever alt dette – der utenfor meg …

Dermed begynner en ny kraft å skape kontinuitet i bevisstheten: hukommelsen. Denne røde tråden som vi mer eller mindre klart kan følge tilbake gjennom livets hendelser, forbinder vi også med alt det vi har lært og utrettet i livet. Den danner grunnlag for vår identitet.

II

Men hvilke store ting skjedde ikke på den andre siden av erindringsterskelen, før vi begynte å oppleve oss som et «jeg»! Med dikteren og pedagogen Jean Pauls ord lærte vi da «mer enn på alle verdens universiteter senere».

Også Rudolf Steiner påpekte at «mennesket aldri noen gang senere, når det har fått sin bevissthet, kan utrette så storslagne og veldige ting på seg selv som det utfra ubevisste dyp i sjelen fullbyrder i de aller første år av sin barndom». Dengang tilegnet vi oss den oppreiste gange, talens bruk og tenkeevnen – mens jeget ennå «sov». Eller var det kanskje ennå ikke til?

Tusentalls beretninger om nærdøden- eller beslektede opplevelser har vært med på å forme et moderne begrep om «livet etter livet». For mange mennesker i en materialistisk og rotløs tid har jordelivet på denne måten fått en ny, spirituell forankring. Men hva med «livet før livet», finnes det?

Alt det personlige, ja egoistiske som knytter seg til håpet om et liv etter døden, forsvinner dersom vi snur oss mot fødselen. «Ufødthet» er et selvforglemmende og uegennyttig perspektiv: vi har ingen egoistisk interesse av å ha eksistert før. Og for pedagogen innebærer et slikt perspektiv en dypere respekt og ærbødighet for barnets natur og vesen: Hvis livet i den fysiske verden er en fortsettelse av en høyere, åndelig tilværelse før fødselen, hva må jeg ikke da forsøke å utvikle i meg av krefter for å ta meg av barnet på riktig måte?

Menneskene i tidligere tider «visste» hvordan barnet kom inn i mors liv: det fulgte regnbuen, broen som i mytenes billedspråk forbinder himmel og jord. Allerede i uttrykket «komme til verden» ligger det en viten om at mennesket også har et annet hjem.

Jeg hadde ikke hus, nyss kledd med hud.

Da var min sjel – mitt ene, hele alt.

Et øye, levende og endeløst, begrenset knapt av himmelen; dets kraft og dåd og vesen var å se; jeg var en indre sfære skapt av lys, en klode gjort av syn,

uendelig, hinsides det som skaper dagene, en livsens sol som strålte vidt sin glans; helt liv, helt sans, en naken, enkel, ren intelligens. Jeg merket ingen tørst da, eller sult; og ingen fryktelig nødvendighet, og intet savn var kjent for meg.

Helt uforstyrret tok jeg da imot ideene som bor i alle ting.

Thomas Traherne (1636–1674)

Før tannfellingen ser vi i barnet en tydelig gjenklang, en ettervirkning av barnets egenart og ‹livsvaner› i den åndelige verden, der den var før den ble født, henholdsvis før konsepsjonen. Barnekroppen oppfører seg nesten som om den var ren ånd – for det åndsvesen som i og med barnet er steget ned fra en åndelig verden, det er i de første syv leveår ennå fullt virksomt i barnet […]

Hos barn som ikke er så ‹snille›, som tvert om bråker og skriker og lager en hel masse bry, hos slike barn er ånden virksom, ubehjelpelig naturligvis, for den er jo nettopp kommet ned på jorden. Men der er det ånd på ferde. Og derfor kan man av til synes at når barna skriker og bærer seg som aller verst, da er det aller best – av den enkle grunn at man da er vitne til hva det egentlig innebærer for ånden å skulle inn i kroppen. I grunnen er det et martyrium.

Rudolf Steiner

III

Nyere pedagogisk forskning har omfattende dokumentert sammenhengen mellom barnets motoriske, språklige og intellektuelle utvikling. Sannsynligvis var Rudolf Steiner den første som gjorde oppmerksom på hvordan utviklingsforstyrrelser i bevegelsesorganismen kan ytre seg i språklige eller kognitive modningsvansker. Å gå, tale og tenke er ikke tre adskilte spesifikt menneskelige ferdigheter, men uttrykksformer av én og samme «bevegelsesstrøm» i barnets utvikling. Det er når denne prosessen kommer til sin første avslutning at «aktøren» selv gir seg til kjenne. Vårt innerste våkner og gir seg selv sitt navn på jorden: «Jeg».

Trassalderen er jegets «ilddåp» på jorden – en flammende, opprørsk manifestasjon av menneskelig selvstendighetsvilje! I 9–10-årsalderen gjør jeget igjen et utviklingssteg, men med motsatt fortegn: sjelelig er det snarere en frostopplevelse. Småbarnsalderens åpne og umiddelbare hengivenhet er ugjenkallelig forbi – et «Rubicon» overskrides, loddet er kastet, ingen vei tilbake! Det å være enkeltmenneske i verden blir for første gang eksistensiell livsstemning for barnet. Jeg-følelsen fortettes, og opplevelsen av å være et avsluttet individ gir barnets ensomhetsfølelse en mer personlig karakter.

Ni-ti-åringen er en person og lengter etter å få bekreftet sin nye selvstendighetsopplevelse av noen det kan stole på – ikke bare en som be­stemmer, men en berettiget autoritet. Dette blir nå pedagogens oppgave. Ikke med mange ord og forklaringer, men mer i holdning og være­måte må den voksne formidle sin forståelse og medopplevelse av barnets stemning og situasjon.

Ja, er ikke pedagogens oppgave – i alle skiftende faser av oppveksten – å bidra med denne menneskelige «rugevarmen» vi behøver fra omgivelsene for å bryte gjennom skallet til utfoldelsen av vår egen selvstendighet?

Men jeget selv er ukrenkelig, en helligdom i mennesket. Appellen til jeget må alltid gå omveien gjennom sansning, opplevelse, vilje, følelse og tanke – sjelens verktøy. Gjennom begeistring, oppmuntring og styrkende motstand får barnet mulighet til å finne sin egen vei i læringsprosessen. Lærerens oppgave er å skape en undervisning som kommer barnets «gropunkt» i møte.

«Læreplanen er mennesket selv». | Rudolf Steiner

I møte med ekte fenomener må skolen gi barnet mulighet til å øve selvstendig iakttagelses- og dømmekraft. Til slutt kan ideene og idealene selv bli til de autoriteter som eleven retter seg mot. Læreren blir mer og mer en veileder – og fødselshjelper. Ungdomsårene er «jegets embryonaltid», hvor personligheten vokser og modnes gjennom en vedvarende appell til selvstendig dømmekraft og praktisk erfaring.

Å «komme til verden» tar lang tid! Først ved begynnelsen av tyveårene – den «klassiske» myndighetsalderen – kan vi tale om jegets egentlige fødsel. Har alle årene på skolen hjulpet personligheten til å finne og gripe fatt i sine egne, innerste livsimpulser? Tiden vil vise det. «Jegets fødsel» innebærer til syvende og sist at mennesket nå må bli sin egen lærer. Selvoppdragelsen begynner.

IV

Biovitenskapene har reist spørsmålet om menneskets innerste natur på en dramatisk måte. Er mennesket virkelig et vesen – eller er det i bunn og grunn ikke annet enn en genetisk kode, en «pakke nevroner»? En Nobelprisvinner i medisin (Walter Gilbert) hevdet at «kunn­skapen om den menneskelige arvemasse er det ultimate svar på budet ‹Erkjenn deg selv›.» Med antikkens mest kjente visdomsord skal vi overbevises om at gåten menneske vil bli løst av biovitenskapene. Skal menneskets «selverkjennelse» heretter finne sted i biomedisinske laboratorier, utført av medisinsk ekspertise?

På en slik vei kan mennesket – og alt i naturen for øvrig – forklares gjennom en stadig reduksjon av naturfenomener. Men i samme grad viskes tingenes vesenspreg ut. Som i et kjempeparadoks kommer denne «forenklingen» av mennesket i stand ved en høykomplisert og spesialisert mikroteknologi. Reduksjonismen er klokkertroen på at alt kan veies, måles og telles – kort sagt: beregnes. I dette verdensbildet har det «imponderable» – det som ikke er målbart – følgelig ingen plass.

Men litt selviakttagelse viser at vårt innerste setter seg opp mot en slik ideologi: vårt jeg er et uforutsigbart, skapende «parameter» i tilværelsen, som alltid kan skape noe nytt i verden. Ja, er ikke all sann utvikling og storhet i menneskelivet tilkjempet på tvers av – og derfor kanskje på grunn av – våre mange «genfeil»? Uten dem finnes det ikke noen selvovervinnelse, et virkelig «Erkjenn deg selv».

Vårt jeg har en dobbel bunn. Det vi umiddelbart betegner med ordet «jeg» er et jordisk-legemlig aspekt av en mye større virkelighet som vi må søke utenfor oss selv. Et tilbakeblikk på livet avslører denne «åpenbare hemmelig­heten» for oss. Hele vår identitet er formet i møtet med alle de mennes-ker og hendelser som livet har ført oss sammen med. Uten dem var vi selv «utenkelig». Alt vi kaller verdifullt i livet og som ga oss menneskelige vekstmuligheter, er blitt til på denne måten. Ingen kan unndra seg å være en del av denne felles menneskelige læringsprosessen – selv om vi kan avskjære oss fra å anerkjenne den, og bli oss selv nok.

«Jeg vet ikke hva jeg er, jeg er ikke hva jeg vet: en ting, og ikke en ting: en liten prikk, og en krets.» | Angelus Silesius

V

I et vidunderlig paradoks åpenbarer jeget sin åndelige natur: det vokser i omfang og styrke ved å gi av seg selv, og trekker seg sammen og blir mindre jo mer det bare sørger for sitt. Dette viser at jeget ikke følger fysiske lovmessigheter, men er en «imponderabel» kraft som ingen materiell reduksjon av virkeligheten kan beregne eller begripe.

Et «sterkt jeg» har derfor den som kan si: I alt som møter meg i livet, lever mitt egentlige jeg. Det forbinder det innerste i meg selv med det innerste i verden og i de andre menneskene. Mitt jeg er i de andre og i alt det de tilføyer meg av «godt» og «ondt». Det utgjør en høyere visdom i mitt liv som gir meg mine utviklings­muligheter, i gjensidig utveksling med de andre. I denne tanken hviler hele den sosiale dimensjonen av skjebne- eller karmaideen: livets tilskikkelser er den «skolegang» som vi i samarbeid med hverandre og med høyere vesener selv har lagt grunnlaget til før vi kom til jorden.

Humanisten G. E. Lessing (1729–81) var den første i nyere tid som forsøkte å formulere en slik «pedagogisk» reinkarnasjonstanke og begrunne den rasjonelt: «Hvorfor skulle jeg ikke komme tilbake like ofte som jeg er i stand til å tilegne meg nye kunnskaper, nye ferdigheter? Tar jeg så mye med meg på en gang at det ikke skulle være møyen verdt å komme tilbake?»

Gjennom antroposofien har Rudolf Steiner utdypet og utvidet dette perspektivet i mange retninger. Han betraktet reinkarnasjon og karma som «nødvendige forstillinger fra den moderne naturvitenskapens standpunkt». Det tanke­messige fundamentet knyttet han til ut-viklingslæren: som åndsvesen er hvert menneske en egen «art» som søker sin «evolusjon» gjennom gjentatte jordeliv.

Rudolf Steiner kalte barnet «der werdende Mensch» – et vesen i uopphørlig tilblivelse. Men denne utviklingskraften forvandler seg og kan være virksom hele livet. Også den voksne har hvert øyeblikk muligheten til å forøke sine evner, overvinne fortidskreftene i seg, skape noe nytt. Nettopp slike øyeblikk er det læreren må søke! Da øser han og barnet av den samme kilden, hver utfra sine forutsetninger: «der werdende Mensch».

«Småbarnet forblir ikke på krypestadiet, men retter seg opp og begynner å gå. Her viser det seg tydelig en veldig kraft hos det vordende menneske til på et bestemt trinn å gå ut over seg selv. Man kan legge merke til nøyaktig det samme senere i livet. Et menneske kan iaktta seg selv og fastslå at det i en bestemt livssituasjon – billedlig talt – «kryper». Det merker at det er på tide å ‹rette seg opp›. I et slikt øyeblikk er det kraften i det vordende menneske som er virksom.» | Jørgen Smit (1916-1991)

Det som virker i oppdragelsen, er den voksnes evne til å ville gå ut over seg selv. Dette er kjernen i steinerpedagogikken.

«Når en voksen oppdrar eller underviser et barn, er det noe usynlig som oppdrar eller underviser noe usynlig!» | Rudolf Steiner

Alt det synlige i pedagogikken er derfor å betrakte som «stoff» eller middel i en kunstner­isk prosess hvor det ikke er lærerens eller tidens pedagogiske moteteorier som skal stå i forgrunnen, men ele-vens «egen skjulte idé»: jeget, individualiteten.

«Pedagogen kan bare bli kvitt sin oppdrager­egoisme når han overvinner ønsket om at det som han selv anser for godt og riktig – og særlig det som han selv gjerne tenker – skal bli til en kopi, et avtrykk i eleven. Hvis vi som oppdragere kan få en rolig og avslappet tillit til at eleven gjerne må bli så ulik oss selv som mulig, da har vi oppnådd det aller skjønneste resultat!» | Rudolf Steiner

Foto: Freddy Wike