KLIMAPARTNER

– eksoterisk, esoterisk

Som første skole i Rogaland har Steinerskolen i Stavanger i 2019 inngått en rådgivingsavtale for å få ned klimautslipp. Vi lærerne skal sykle eller ta bussen, solcellene på taket skal revitaliseres, og gjennom grønn sertifisering synligjør vi at vi plukker søppel, har kompost i skolehagen og at vi gjennom et miljøråd involverer alle i disse fremtidsrettede oppgavene. Et nøyaktig oppstilt klimaregnskap muliggjør at vi kan samle alle dataene som har med karbonutslipp å gjøre og på sikt få disse ned.

Steinerskolen har alltid hatt et grønt preg: jeg husker da vi på slutten av nittitallet satt i biologi­rommet på Rudolf Steinerskolen i Düsseldorf og diskuterte hvordan økologisk landbruk kunne forebygge ørkenspredning i Afrika, eller at innføringen av elektriske biler hadde vært fullt mulig hvis ikke billobbyen hadde bestemt seg for å gå imot. Vi marsjerte over skolegården og ropte «Grüne, Grüne Grüne» rett før forbundsdagsvalget. Vi elsket hagebruksundervisningen der vi kunne foredle epletrær, hogge ved eller høste jordbær og samtidig nøt at vi at vi kunne være i frisk luft og snakke sammen.

I friminuttene ble det hipt å handle i den lille økologiske dagligvarebutikken som vi hadde på skoleområdet «Die Zwiebel». Det gikk i økologiske pizzaboller, wienerbrød og kule ingefærlimonader. Det å være miljøbevisst og kritisk, det fikk vi liksom inn med morsmelken i vårt steinerskoleløp.

I dag, tjue år senere, kan vi bevege oss gjennom det offentlige rom i elektrisk drevne busser som betales med app. Og mens vi kjører forbi datagenererte offentlige parker, der monokulturer skremmer vekk de siste insektene, kan vi lese i våre foldbare smarttelefoner om strømmer av plast like store som land i oseanene; Kina-eide jordgruver i Kongo hvor barn henter ut sjeldne mineraler til våre smarte duppedingser; høyere giftverdier i luften enn det var på 1980-tallet og populære bilkonserner som manipulerer motor­ene sine for å jukse med avgasskravene, mikroplast i dusjsåpe, og fortsatt bruk av glyfosat på åkrene og i private hager. Man kunne tro at ingenting har skjedd siden vi skrev våre stiler om bærekraft på skolen på 90-tallet.

Små, esoteriske klimapartnere

Til tross for fortvilelsen over tiden vi lever i: steinerskolens skoleløp holder ennå fast ved det jeg mener er den beste måten for å forebygge uaktsomhet overfor miljøet: det at elevene forbinder seg med verden. Hele skoleløpet har som mål at elevene opplever å være en del av det som er rundt dem. Og at de ut ifra det kan ta etiske, ansvarsfulle avgjørelser.

Målet er å slippe ut en «positiv medaktør» (Steinerskoleforbundet, 2016, s. 21) for samfunnet, som har et helhetlig og ansvarsfullt eierskap til omverden.

Elevene skal gjennom fortelling, fagene og arbeidet sitt oppleve en sammenheng mellom stein, plante, dyr og menneske, først mer kunstnerisk ubevisst, så individuelt skapende. Hvis du som elev hele skoleløpet selv må bearbeide og skape verden gjennom nærkontakt med naturmaterialer, grunnfargene og i egne arbeids­bøker, har du et grunnlag som lar deg på en indre plan (esoterisk) oppleve å være en del av helheten. I Svein Bøhns «Å tenne en ild» fra 1990-tallet heter det at «barnet bærer et løfte med seg om å lære, å bli mer menneske, realisere noe individuelt og stort, kort sagt bli skapende» (Bøhn, 1997, s. 12). Indre bilder oppstår ved fortelling om boden i perioden om ur-yrkene i 4. klasse, siden settes poteter i skolehagen, her forbindes hånd og hode, eleven vet og har opplevd – de forbinder seg med verden.

Oppvoksende klimapartnere eksoterisk

Steinerskolen er i høyeste grad en ikke-materiell utdannelse. Selv om vektleggingen ofte er på det praktiske, materielle, kunstnerisk-plastiske, er hensikten helt immateriell. Et åndelig prinsipp som omfattende realitet i omverden er like substansiell i didaktikken, som tanken om en forberedelse av et jeg som senere fritt skapende kan holde sine forbindelseslinjer til nettopp det åndelige (Steiner, 1961, s. 418).

Muligens kan da det å reklamere for nye, grønne prosjekter og tiltak, med fargerikt billedmateriale på alle tilgjengelige skjermbaserte kanaler, uten å nevne den steinerpedagogiske indre dannelsesveien i samme slengen, virke litt falskt.

Idealet med et tolvårig skoleløp lar seg ikke realisere for alle elever. De steinerskolene som tilbyr et videregående trinn, sliter med å beholde sine 10. klassinger. Hele kull bytter skole slik at en helhetlig skolegang ikke lengre er garantert. I min tid på slutten av 1990-tallet var det en selvfølge at vi en gang skulle være i «zwölfte Klasse». Bare ordet i seg selv hadde en magisk klang. Nesten enda mer enn det å bli voksen. Helt nede på mellomtrinnet hadde vi hørt om Parsifal, årsoppgaven, og turen til Cinque terre og Carrara – for ikke å snakke om «das Zwölftklasstück», den siste dramaforestillingen foran et stort publikum. Dette skulle vi ikke gå glipp av!

Er det en fare for at vi for å få ungdomsskoleelever til å fortsette med videregående på steinerskolen, famler i kjølvannet av tidsåndens spektakulærisme etter spennende felt som trekker potensielle nye elever? Jeg synes det beste ville være om det vi allerede har av skoleprosjekter på steinerskolen faller sammen med tidsaktuelle tema, som for eksempel: bærekraft/hagebruk, sosialt entreprenørskap/sosialpraksis. Når dette klaffer er det ingen grunn til å holde oss tilbake i vår markedsføringsiver. Muligens må vi også være mer modige og stille ut våre steinerpedagogiske godbiter for å gjøre videregåendetrinnene mer tiltalende.

At «elevene må forholde seg til jakten på gralsborgen, som ikke finnes i den ytre verden» og «blir utfordret til å utvikle dømmekraft i forhold til en rent indre prosess» (Steinerskoleforbundet, 2016, s. 156) kan muligens vekke enda større interesse eller til og med la seg kombinere fruktbart i en medielinje.

Det samme gjelder årsoppgavens fordypningsverdi, hvor elevene kan lære seg å «oppleve sine styrker og svakheter og bli vekket til en forståelse av den de selv er, hva de selv er i stand til å få til på egenhånd» (Steinerskoleforbundet, 2016, s. 166). I dagens målstyringssamfunn og med utsiktene på et mer tverrfaglig yrkesliv, er det muligens bare tidsriktig å tørre å stå frem med «tanker som ikke har funnet sin endelige form» (ibid.) «men at ansvaret for det ferdige resultatet hviler helt og holdent på eleven» (ibid.) Det ligger så mye i steinerpedagogikken som passer til dagens utfordringer.

Så det hele blir nok en balansegang av å tørre å folde ut steinerpedagogikkens indre løp og å la dette samtidig speiles i ytre prosjekter. Ikke desto mindre er vi i Stavanger stolte over at vi har tatt spranget og blitt del av et nettverk i Rogaland som aktivt bruker verktøy for å få ned klimautslipp. Så dette gjør vi eksoterisk. Esoterisk skal vi fortsette å styrke barnas indre for at de skal bli venner med jorden og derfor med seg selv.

Rudolf Steiner; Wo und wie findet man den Geist? Verlag der Rudolf Steiner-Nachlassverwaltung Dornach/Schweiz, 1961

Fra Askeladden til Einstein, Steinerskoleforbundet, 2016

Svein Bøhn, Å tenne en ild, Antropos, 1999.

Ernst-Michael Kranich, Anthropologische Grundlagen der Waldorfpädagogik, Freies Geistesleben, 1999.

Rudolf Steiner, GA 175, s. 90ff.

Johannes Holzhauer

Tidligere steinerskoleelev. Utdannet i filmregi ved Film­university Babelsberg, «Konrad Wolf» i Potsdam, og i pedagogikk og elevkunnskap ved Steinerhøyskolen. Jobber ved Steinerskolen i Stavanger.