I dag møter vi ordet «kreativitet» overalt. Det er blitt til en klisje strippet for et klart innhold. Politikere, forretningsfolk, psykologer og pedagoger er enige om at kreativitet er viktig for samfunnsutviklingen, men samtidig mangler det klare idéer om hvordan kreativitet kan utvikles i skoler, universiteter og på arbeidsplassen. Fremtidens pedagogiske spørsmål handler om hvordan vi kan fremme og øve kreativ tenkning blant de oppvoksende generasjoner.
For to tusen år siden fremstilte filosofer kreativitet som noe som ble til «ex-nihilo» (ut av ingenting), eller som vi sier, «som lyn fra klar himmel». Kreativitet (gresk: «kranein» = «å fullbyrde» / «å føde» senere latinsk «creare» = «å skape») fikk den gang en gåtefull, vag og guddommelig aura. En materialistisk verdensanskuelse endret dette. I 1869 publiserte Darwins fetter, Francis Galton, et banebrytende verk, «Inherited Genius». Gjennom et bredt utvalg av såkalte genier; vitenskapsmenn, poeter, kirkeledere og musikere som levde i perioden 1660-1868, prøvde han å føre bevis for nedarvet intelligens. Men mange banebrytende personligheter som for eksempel Michael Faraday, en mann uten formell utdanning som var sønn av en fattig smed, ble utelatt. Einstein skal ha uttalt at Faraday var den mest innovative vitenskapsmann gjennom tidene. Men i Galtons utvalg ble kreativitet koblet sammen med intelligens som kunne måles og nedarves. Denne linjen føres helt opp til moderne intelligenstesting som Binet-prøvene fra 1920 årene. Nå vet vi at kreativitet er en iboende egenskap hos alle, men at den må øves og brukes.
Inspirasjon eller perspirasjon?
I 1878 skriver Tsjajkovskij et brev der han beskriver seg selv som en mester innen inspirasjon og perspirasjon. Selv et musikalsk geni er til tider uinspirert. Den kreative gjest responderer ikke alltid på den første invitasjon. Kreativiteten kan ikke tvinges frem. Hengivenhet er et viktig element i enhver kreativ prosess. Ingen nyskapende person med respekt for seg selv vil folde sine hender og vente på et kreativitetsnedslag. Alle kunstnere lever i angst for at imaginasjonen og inspirasjonen uteblir, mange blir mentalt syke av det, bl.a. Tsjajkovskij selv.
Thomas Elva Edison, som hadde 1093 patenter og søkte på et nytt hver 14. dag, vil alltid bli husket for en sin uttalelse fra 1903: «genialitet er én prosent inspirasjon og nittini prosent svette.»
Henri Poincaré, som anses som den største matematiker noensinne, beskriver hvordan hans største idémessige gjennombrudd kom til ham da han steg på en buss i Caen på vei til en geologisk utflukt. Poincarés notater fra sin egen kreative prosess anses av ledende psykologer som en hovedkilde i studiet av kreativitet. Den sammenlignes ofte med de møysommelig førte «Gutch notebooks» skrevet av poeten Samuel Taylor Coleridge, om hans kreative prosess i perioden 1794–8. Det fremkommer i begge kilder at veien til skapelsen av en ny idé, om det er av kunstnerisk eller vitenskapelig art, innebærer å tillate å gi det ubevisste et visst frihetsrom – «å gi den frie tøyler» som den kjente psykolog Otto Loewi engang formulerte det. I mellomkrigstiden førte dette til nye tanker omkring prosessuell skolering av et kreativt sinnelag i barne-og ungdomstiden. Det ble helt klart at en slik prosess er avhengig av at visse evner opparbeides i skolen. Gjennom Mary Warnocks fremragende arbeide om utvikling av både imaginasjon- og hukommelseskrefter av ulik art ble noen få pedagoger opptatt av metoder som kunne legge grunnlaget for en kreativ tenkning.
Samtidig må det understrekes at ikke alle kreative innfall er til menneskehetens gode, særlig innenfor vitenskapen, som utviklingen av atombomben gjennom Otto Hahn, Fritz Strassmann og J. Robert Oppenheimer er et eksempel på. En moralsk, etisk estetikk må utøves parallelt.
Kreativitet er nødvendig
5. september 1950 holdt J.P. Guilford et noe overraskende foredrag for den Amerikanske Psykologisk Forening i Pennsylvania. Det handlet om betydningen av å skape noe nytt i fremtidens USA. Guilford hadde tatt pulsen på samtiden. Andre verdenskrig hadde bidratt til at USA var en økonomisk maktstat i forhold til europeiske stater som hadde brukt store ressurser på å finansiere krigen. Men USA var ikke nødvendigvis en verdensleder av den grunn. Det amerikanske samfunn var kommet inn i en tralt der hjulene ble holdt i gang med stadig større produksjon og tilsvarende omfattende kontrollsystemer. Standardisering, kvantifisering og lydige arbeidstakere var oppskriften, men ville det stå seg i lengden? Det kom som et sjokk da Sovjetunionen, et lukket og diktatorisk samfunn som ikke dyrket de samme grunnleggende frihetsidealer som USA, plutselig lå et godt stykke foran i den vitenskapelige utviklingen, særlig når det gjaldt romprogrammer og rakettforskning. Kreativitet ble “a high stakes game” som psykologen Carl Rodgers uttrykte det i 1954. Rodgers tilføyde: “lysene vil slukke… internasjonal utslettelse vil bli prisen vi må betale for mangel på kreativitet. Nå ble det tale om kreativitet i skolen samt opprettelse av «kreative arbeidsplasser». Men hvordan skulle det gjøres? Kreativitetens gåte, som i oldtiden ble sett som en guddommelig intervensjon i noen få utvalgte, kunne ikke gripes gjennom et vanlig logisk-analytisk tankesett. Hva med en psykologisk metode?
60 år senere er «kreativitet» mer i fokus enn noen sinne. Samtlige europeiske læreplaner har «kreativitet» som ett av sine hovedmål. Hvorfor et slikt påtrykk akkurat nå? For det første må det sies at globalisering har frembrakt en større økonomisk konkurranse enn før. Hvis Europa skal konkurrere med f. eks. Kina, er vi nødt til fortløpende å utvikle nye idéer. Det er om å gjøre å være i forkant. En annen årsak er at i mange deler av Europa er det en lengsel etter sosiale reformer. Antall «Wurtbürger» og «Indignados» («de sinte misfornøyde») vokser. Få nyskapende idéer gjør at de unge vender tilbake til uønskete politiske retninger. Her gjelder de ytre faktorer. Jeg vil foreslå en tredje årsak: i et stadig mer sekulært samfunn er det et økende behov for personlige, emosjonelle erfaringer og et akutt behov for selvrealisering ved at man setter sitt personlige stempel på verdenen gjennom sitt virke.
Kreativitet i førskolealder, barndom og pubertet
Årene før et barn begynner på skolen er ansett som kreativitetens gylne tidsalder. Barn er som edelstener. De stråler når de får lov til å utfolde seg i kunstnerisk aktivitet. Men etterhvert, i tidlig pubertet, blir noe av glansen borte og uttrykkene synes å stivne til. Bare noen få beholder og utvikler en autonom uttrykksform. Mange legger skylden på en prematur bevissthet om verden omkring, andre på underholdningsindustrien eller utviklingen av den venstre hjernehalvdel. På den annen side lærer ungdom hvordan de skal tilpasse seg samfunnet gjennom skolesystemet. Leken er forbi, også i tenkningens sfære. Regler tåler ikke divergens. I en slik setting blir ungdom svært kritiske til sine egne prestasjoner.
I vår vestlige kulturoppfatning er «du er kreativ» en av de største komplimenter vi kan gi et menneske. Men skolen belønner sjelden nytenkning eller personlige standpunkter. Fortsatt forbindes kreative innspill som uønsket stahet, opprørskhet eller avvik. Det er velkjent at det økende frafallet i skolen blant ungdom i Europa, ikke bare skyldes sosiale tilpasnings- eller lærevansker. Et økende antall elever er såkalt begavede elever som ikke får et nødvendig spillerom. Sammenlignet med den ekstremt kreative småbarnsleken er de fleste skoler standardisert og gjennomregulert. Et økt antall tester legger vekt på «konvergent tenkning» fremfor «divergent tenkning».
Undervisning er ofte preget av målbare resultater fremfor å være en erfaringsbasert oppdagelsesferd. Men det må skapes et trygt miljø hvor en vedvarende nysgjerrighet, åpenhet og påståelig utholdenhet kan understøtte utviklingen av imaginasjon og ulike tankesett. En elev som oppmuntres til å stille spørsmål, er den som mest sannsynlig vil utvikle en problemløsende holdning.
Fra første stund har Steinerskolen forsøkt å gjennomføre en metodikk som utvikler slike egenskaper. Det har vært en lang kamp mot mer konvensjonelle undervisningsmetoder. Rudolf Steiner uttalte i 1923 at i de humanistiske fag (som utgjør en stor del av hovedfagsundervisningen) må elevene lære å glemme, så vel som å huske. Han siktet sikkert til «unconscious prosessing» hvor elevene blir beveget av lærerens fortelling og danner bilder som lagres i et bevissthetsskikt de ikke bruker daglig. Så øves eleven i å hente opp igjen innholdet etter kort og lengre tid. Hovedfagsundervisning foregår i perioder, vanligvis av en måneds lengde. Lærdommen synker inn – den blir til en kompost som forhåpentlig blir til en matnyttig humus som det kan spire av i fremtiden. Hvordan kan vi ellers forstå hvordan James Watts, George Stephenson og Gutenberg gjorde oppfinnelser som endret verdenn, uten å ha en grunnleggende utdanning i fagene?
Det finnes ingen slutt på det ukjente, det fremtidige – gleden er uendelig. Kreativitet med en liten «k» finnes overalt og i alle.
Foto: David Brierly
