Lærelyst og kunnskap

I skoleåret 2014/15 hadde jeg det privilegium å være student igjen. Etter 18 år som lærer satt jeg selv på skolebenken. Jeg skulle lære naturfag; fysikk, kjemi, biologi, geologi, botanikk og zoologi. Emner jeg interesserer meg for, som jeg har undervist i, men som jeg ønsket å få større kunnskap om. Spent og forventningsfull møtte jeg opp til den første forelesningen i fysikk. Jeg gledet meg til å bli geleidet inn til en dypere forståelse av den naturgitte verden, som vi er en del av.

Stor var min frustrasjon etter endt undervisning, da den ikke hadde gitt en opplevelse av innsyn i naturens mysterier, men tvert imot besto av modeller og abstraksjoner med liten forbindelse til fenomenene, syntes jeg; en komplisert parallellverden bestående av matematiske sammenhenger som jeg syntes var vanskelige å forstå. Jeg likte ikke opplevelsen av å ikke mestre det som var forventet av meg. Etter som året skred frem, gikk det bedre. Jeg lærte meg å bruke de matematiske formlene i fysikken, å balansere de kjemiske ligningene, å klassifisere de ulike dyrene, men opplevelsen av at innholdet i naturfagundervisningen ofte besto av en parallellverden, ved siden av «den virkelige verden», vendte ofte tilbake.

Mange elever har denne opplevelsen i naturfagundervisningen. Disse fagene som nettopp har som formål å bringe elevene i berøring med kjernen av den naturgitte, materielle verden, bidrar ofte, paradoksalt nok, til å gjøre den mer fremmed og uvedkommende, altså det stikk motsatte av hensikten.

En fremmedgjøring av det nære

Noe av svaret på dette mener jeg ligger i synet på motivet for kunnskap. I forbindelse med studiet leste jeg Naturfagdidaktikk. En vanlig begrunnelse for undervisning i naturfag ble gitt i form av fire argumenter:

– Økonomiargumentet handler om at naturfagene er viktige for økonomisk framgang for samfunnet, men har også en individuell side ved at naturfag representerer potensielle yrkesveier for elevene.

– Nytteargumentet og demokratiargumentet innebærer at fagene gir kunnskap som enhver trenger henholdsvis i hverdagen og for demokratisk deltakelse i et moderne samfunn.

– Kulturargumentet bygger på at naturvitenskapen utgjør en vesentlig del av vår felles kulturbakgrunn og virkelighetsforståelse som elevene bør ha innsikt i som del av sin allmenndannelse.

(Fysikkdidaktikk Kristiansand 2011 s.20)

Dette er fire vesentlige argumenter, som ingen skoler burde ha noe imot, men kunnskap i naturfag har ikke kun disse betydningene; kunnskap om verden, forbindelsen mellom indre liv og ytre omgivelser er en forutsetning for at mennesket skal føle seg vel. Forbindelsen mellom den ytre verden og mitt indre gjennom kunnskap, er en vesentlig forutsetning for å føle meg hjemme i verden, at jeg hører til her. Dette viser seg i menneskers drift til å lære, å få kunnskap. Lærelyst er en vesentlig menneskelig egenskap. I stedet for å fokusere på at tilegnelse av kunnskap gir umiddelbar tilfredsstillelse av lærelyst, argumenteres det for motiver som alle ligger frem i tid, etter endt skolegang. Motiver som er bestemt ut fra omgivelsene, ikke fra menneskets iboende erkjennelsesbehov.

Å oppleve fagene

I mine forestillinger og tanker om verden bringer jeg på en måte det jeg opplever som noe ytre, inn i min bevissthet. Denne forbindelsen viser seg i opplevelsen av kvaliteter, f.eks. erfarer jeg kvaliteten varme når jeg tar på en varm stekeplate, men når jeg ligger i solen en sommerdag, erfarer jeg et annet aspekt ved varmekvaliteten. Slik dannes det et reservoar i sjelen av kvaliteter, stort eller lite, avhengig av hva jeg har opplevd.

Dersom vi er oppmerksomme på at det er erfaringen av kvaliteter som etablerer en forbindelse mellom mitt indre og verden, så kan vi betrakte kunnskapstilegnelsen i skolen på en ny måte, og utforme undervisningen deretter.

Da vil jeg i naturfagundervisningen forsøke å formidle fagstoffet på en slik måte at eleven kan oppleve kvaliteter. Når jeg forteller om akselerasjon, må jeg gi eleven en opplevelse av hva det vil si å øke hastighet, ved å utføre det på en stol med hjul eller gjennom en fortelling som vekker elevens erfaring av akselerasjon. Eller når det gjelder grunnstoffene i kjemien, hvor de finnes, i hvilke kjemiske forbindelser, hvilke egenskaper de har, og gi eleven en forestilling av noe i nærhet av en personlighet. På denne måten kan vi bidra til at elevene føler en sammenheng mellom seg selv og verden, samtidig som vi formidler kunnskap som er nødvendig for å klare seg i livet.

Erfare i alle fag

Vektleggingen av erfaring av kvaliteter preger også undervisningen i de såkalte kunstneriske fagene på steinerskolen. Mange har reagert på at ulike elevers malerier i småskolen ser helt like ut. De ser like ut, fordi i mange av disse maleoppgavene er ikke det primære målet å fremme kreativitet, men å gi barna erfaringer av fargenes kvaliteter. I faget formtegning erfarer de kvalitetene rett og krum, spiss og butt, lang og kort etc. I modellering arbeider de med form, i sløyd og håndarbeid gjør de erfaringer med ulike materialer, i eurytmien kan de oppleve samsvar mellom både musikalske, lydmessige og bevegelseskvaliteter.

Disse grunnleggende erfaringene av kvaliteter gir elevene både en opplevelse av at verden henger sammen, men at de også hører sammen med verden. På denne måten befrukter fagene hverandre: når de f.eks. i botanikken betrakter de ulike bladformene og blomsterfargene, så klinger erfaringene fra formtegning og maling med, og når de lærer om kobber og jern i kjemi­undervisningen, så fordypes denne kunnskapen i kobber- og jernsmia. På denne måten kan vi beskrive alle fag på steinerskolen som kunnskapsfag; muligheter til å skue ut i verden og «ta den inn».

Å gjøre til sitt eget

I undervisningen tilstrebes det å presentere faget så bredt som mulig, både på et forståelsesplan, men også gjennom kunst og aktivitet. I arbeidet med arbeidsboken gjør eleven faginnholdet «til sitt eget».Vi snakker om «et indre liv» i motsetning til det vi erfarer med sansene av våre omgivelser, «det ytre». Vi kan også flytte grensen for «det ytre» inn i oss selv; følelser kan oppleves som ikke tilhørende oss selv, men noe som overmanner oss. Evnen til selvkontroll er nettopp evnen til å styre disse følelsene. På denne måten kan vi definere område for område «i oss selv», som «omgivelse for meg selv». Det vi til slutt sitter igjen med, er et bevissthetsområde, et sted vi betrakter fra, et sted som har impulsene til handling, det vi kaller Jeg.

Jeg mener at denne opplevelsen av virkeligheten som to-delt, en ytre og en indre, er grunnlag for menneskets lærelyst. I erkjennelsen føyer vi sammen det som fremstår som oppdelt, og en dyp kunnskap er en mental vev av sammenhenger. Gjennom kunnskap dannes det en forbindelse mellom mennesket og verden. Denne forbindelsen gir grunnlag for handlekraft.

Litteraturliste

Fysikkdidaktikk Angell, Bungum, Henriksen, Dankert Kolstø, Persson, Renstrøm Kristiansand 2011

Foto: Freddy Wike