Læreren må ikke tørke inn eller bli sur!

I Steinerbladet 1/20 samlet Bo Madsen syv punkter som han kalte steiner­skole­­­lærerens dyder. Selv har jeg alltid tenkt på dem som pedagogens påbud, og et av de viktigste budene er at læreren aldri må bli sur. All læring er avhengig av gode relasjoner, og hvor lett er det å få en god relasjon til en som alltid er sur og grinete?

Det motsatte av å være sur, er å være omtenksom med et varmt smil. En lærer kan ikke alltid være i topp humør, men noen er mer humorist­iske enn andre. Det kan være de som ser det humoristiske i små hverdagssituasjoner, og som også kan le litt av seg selv. Men hva er egentlig humor? Det varierer fra person til person. Selv liker jeg godt små ordspill som: «Hvorfor sitte inne, når alt håp er ute». Humor er ofte knyttet til noe overraskende og gjerne noe absurd, men det er ikke alle som ler av Monty Python. For lærere holder det som oftest med noen små uventede kommentarer, de trenger ikke å etterligne en stand-upkomiker.

Mange liker å se satire når det harseleres med makthavernes mange merkverdige påfunn, men satiren må alltid slå oppover. Elever kan lage små forestillinger hvor de karikerer sine læreres mindre heldige egenskaper, men lærere kan ikke karikere elevene. Jeg husker godt min egen skole­­gang hvor vi hadde flere lærere som kom med ironiske kommentarer. De var ikke alltid ondt ment, og de var sikkert berettigede, men likevel kunne slike kommentarer gjøre vondt i en ten­åringsgutt, og i verste fall ende opp i bitterhet. Pussig nok kunne vi sette pris på de samme kommentarene hvis de kom fra en kamerat. Det var ikke slik at vi sa til hverandre at nå var du grei, flink og kjekk, vi sa gjerne det motsatte, og vi visste at når noen sa at vi var stygge, så vi sånn passe godt ut. Hvis noen sa at vi var teit, så kunne det være at vi faktisk hadde gjort noe dumt, men vi skjønte på tonefallet at den andre satte pris på oss likevel. Små nyanser og endringer i tonefall kan skille mellom skjult skryt og direkte mobbing, og det er ikke alltid så lett for en lærer å skille dette fra hverandre. Alt en lærer sier, kan bli tatt negativt opp. En lærer må derfor være forsiktig med å spøke med elevenes personligheter, men når det gjelder faget og verden rundt, er det en fordel å kunne se hendelser i et humoristisk lys.

I et av sine pedagogiske foredrag beskriver Rudolf Steiner forskjeller mellom gutter og jenter. Hvis gutter klager eller har gjort noe galt, bør lærerne snakke med dem i en humoristisk tone, og de vil likevel forstå at det er alvor. Hvis jenter har noe å klage på så må lærerne la dem snakke helt ut og vise med en alvorlig holdning at de har forstått alt. Dette ble sagt for hundre år siden, og det er ikke sikkert at det gjelder like godt i dag, men det aner meg at det fortsatt kan være en viss forskjell på hvordan man bør omgås gutter og jenter når det gjelder humor, skjønt her er det store individuelle forskjeller.

St. Nicolas

På mange steinerskoler feires St. Nicolas den 6. desember. Så vidt jeg vet, har festen aldri blitt anbefalt av Rudolf Steiner, men den har alltid vært den mest populære på Steinerskolen i Moss. Det er utvilsomt også festen med mest humor. St. Nicolas kommer inn med sin tjener Knekt Ruprecht. I sine bøker har de nedtegnet alt godt og mindre godt som har hendt på skolen i det siste året, og elevene sitter spent i halv­mørket mens St. Nicolas inntar sin tronstol. Fra hver klasse kalles noen elever opp. Fra boken leses det opp alle deres gode egenskaper, men påpekes også visse ting som har hendt og hvor det bør forventes en forbedring. Tekstene går på mer eller mindre haltende rim, og til slutt får elevene noen mer eller mindre sinnrike hjelpemidler som de kan bruke i sitt forbedrings­arbeid. Det kan være en stol som ikke kan vippe, en vekker­klokke, eller et speil til en som liker å kritisere andre. Her stilles det store krav til lærerens fantasi og balanse i teksten. Det må selvsagt ikke være for mye av det negative, men hvis noen bare får skryt, så blir de veldig skuffet. Da føler de seg ikke sett.

Knekt Ruprecht er en omdiskutert figur som har hatt ulike fremtoninger. Enkelte steder er han svart i fjeset og hvesende, mens i nederlandsk tradisjon er han mer er en gjøgler med akrobat­iske sprell. Vi har valgt å tenke oss at St. Nicolas kommer ned fra himmelen en gang i året og møter Ruprecht som mer kommer fra jordens indre. Han representerer det primitivt naturlige. Min Ruprecht-figur har aldri vært farlig, men ganske uskikkelig. Han kan nappe jentene i flettene og le en rå latter hvis noen får skryt, men først og fremst mimer han etter det som leses opp og gjør mest mulig ut av det. Eventuelt legger han seg ned og snorker høyt. Det er selvsagt veldig populært hvis en lærer blir kalt fram av disse himmelens og jordens representanter.Noen skoler har sluttet med denne tradisjonen av frykt for å ha bli rammet av de moderne mobbelover, men hvis alt gjøres med varm omsorg, vil dette være det motsatte av mobbing.

Læreren som underholder

Fordelen med å være lærer, er at det ofte skal svært lite til for å skape suksess, men man må selvsagt se an sitt publikum. En gang abonnerte jeg på en avis som inneholdt en daglig vits, og i en periode innledet jeg matematikktimene med å fortelle denne. Det samlet oppmerksomheten, fikk opp humøret, og straks etter var vi i gang med regningen. Når en lærer forteller en vits, behøver den ikke være så veldig avansert. Kanskje noen elever smiler, kanskje noen stønner over at vitsen var så tåpelig, men de setter likevel pris på et lite avbrekk. Gåtevitser er ofte populært: «Hvorfor krabber svenskene rundt på gulvet på supermarkedet?» De fleste elevene vet svaret – de ser etter de lave prisene – men disse litt dumme vitsene slår ofte an selv om mange har hørt dem før. Men ikke alle liker absurde gåter som «Hva er forskjellen på en hest?» – «Jo, den kan hverken synge». Men det er litt her som med Monty Python, noen setter mer pris på det absurde enn andre.

Det finnes også faglige vitser:

Per: Kan ski lese?

Mor: Nei, selvsagt ikke.

Per: Men det står et par ski og staver nede i kjelleren.

Dette er selvsagt bare kjernen i historien, en god forteller legger litt til og kan få mye ut av den lille replikkvekslingen. Noen elever forstår poenget med en gang, mens andre kan bruke lang tid på å forstå. Det kan være de siste som setter mest pris på vitsen.

Min yndlingsvits en gang i barndommen var: «Har du hørt om mannen som satt på hjørnet av et rundt hus?» Jeg kunne fortelle den igjen og igjen, og le like mye hver gang, muligens hadde det en sammenheng med min gryende interesse for matematikkfaget.

Det hender at de eldre elevene spør om jeg kan fortelle en vits, men da drar jeg på det og sier at jeg kan en matematikkvits, men at jeg er redd for at den er for grov og at den nok ikke passer i skolen. Etter en slik uttalelse blir det selvsagt et enormt krav om å fortelle, og forventningene er skyhøye. «Det var en dag to nuller som gikk tur i ørkenen, solen stekte og svetten rant. Etter å ha gått en stund møtte de et åttetall, men de så sjenert bort og gikk stille videre. Først etter å ha kommet et godt stykke videre visket den ene nullen til den andre: Jeg skjønner ikke at de orker i denne varmen.» Heller ikke denne vitsen er det alle elevene som tar med en gang.

Opp gjennom årene har jeg opptrådt ved mange ulike anledninger, og det skal som sagt ikke så mye til for at elevene setter pris på ens små forsøk. Høydepunktet i karrieren var nok da lærerne under Dan Fosses regi satt opp Den adelsgale borger av Molière. Jeg spilte filosofen som snakket sterkt om sinnsro, men så lot seg hisse opp til å gå løs på en av de andre. Jeg tror vi øvde på detaljene i den slåsskampen i et halvt år, mens så kokte det også i salen når vi gjøv løs på hverandre.

Den svarte humoren

Som ganske ung fikk jeg oversendt boken Barske børnerim fra min tante i København. Vi hadde utrolig mye glede av disse groteske rimene og lærte de fleste utenat. Et av dem går som følger:

Søren, Svend og Sivert

trængte til en Hivert,

tømte Faders Flaske Snaps,

og for saa at undgaa Klaps

fyldte de smaa kvikke Fyre

Flasken med Salpetersyre.

Selv har jeg nå i mange år møtt mange små barn som kan hele Bare Egils sang om Arne som faller ned en trapp og skader seg stygt. Det er bare et eksempel på hvordan det groteske er viktig i barns humor. Det er neppe mange barn som ønsker at deres far skal drikke salpetersyre, men hvorfor liker de da å spøke med det?

Vi ser et lignende fenomen og kanskje spesielt hos guttene som kan fortelle vitser som både er sjåvinistiske og rasistiske. Ut fra dagens debatt om krenkbarhet kan disse ligge langt over streken. Det hender at noe må stoppes, men hvis vi ser tilbake på vår egen ungdom, kan vi kanskje huske dobbeltheten i slike vitser. Min teori er at selv i den mest aktive antirasist kan det leve en liten rasist. Den beste måte å bli kvitt denne på er å la den få komme fram en gang iblant. Dette kan også gjelde når de unge hører på de aller verste rap-tekstene og synger med. Det er ikke alltid like lett å forklare at de egentlig mener det motsatte av det de synger. Men det er heller ikke slik at når norske russegutter og russejenter står og hyler: «at i kveld så er det lov å være hore», så drømmer de ikke om elleville sexorgier. Men de trenger å lufte den lille delen av dem selv som lengter etter ekstreme utskeielser. Dette bare som noen eksempler på hvor kompleks ungdoms humor kan være.

En gang på slutten av 60-tallet tilbragte jeg og min fetter store deler av ferien på en hytte langt fra nærmeste sivilisasjon. En kveld hørte vi på diktopplesning fra Jazzfestivalen i Molde. Det var Harald Sverdrup som fremførte Øvelser i hjemlig diskriminering, hvor han gikk løs på kontorister, kommunearbeidere, drosjesjåfører, hippier og også naturvernere. Den siste gruppen fikk følgende vers:

Vi lo så vi skrek, men hvorfor lo vi? Mye var det nok på grunn av selve fremføringen, og også fordi den karikerte alle motstanderne av naturvern, men kanskje hadde også vi naturvenner en liten motstander i oss selv?

JÆVLA NATTURIDDIOTER,

dyrebeskyttelseskaniner, mosegrodde turistnisser,

friluftskaniner, blomster-oler med rabarbra-bla´er i

knapphølet, kvidrende luksusluddere med pipp-pip-er

på handa, zoologiske tørrpinner som passer til

å stø opp potteplanter med, hele røklet babler om å

verne, snart får vi en lov som forbyr oss å slå ihjæl

spyfluer og klegg, ingen av dem har tatt i en spa´e

engang og en sikring tør de ikke å komme nær engang,

det kan du banne på, følger ikke med tida, ta

lyset fra dem så skjønner de nok at vi trenger fossekraft,

det bobler hysterisk i huet på dem, en eneste

graut av kvikksølv, DDT og biocider, men kom

ikke og si at de ikke eter seg stappmette på jordbær,

finpoteter og hvetekake, hæ! snakke om å frede rovfugl

og rovdyr og hele faenskapet, de kan ikke

være riktig navla, tenk om en eneste av dissa nattur-

tomsingene hadde eid ei eneste høne, da kunne du

banne på at pipa ville fått en annen låt, nei det er

vi som trenger å bli freda mot disse tusseladdene,

send dem til Svalbard, kjøl dem ned, dypfrys dem,

la dem få dyrebeskytte hverandre deroppe, sett dem

ut til isbjørnfor, gi dem en polarnatt i hue så de får

tenkt seg om, nei frede, fred skal bli,

kutt hue av dem,

sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

Steinerbladet

Arne Øgaard

Arne Øgaard realfagslærer på Steinerskolen i Moss, videregående trinn og norsk redaktør i Pengevirke. Han har blant mye annet skrevet boka «Mennesket er usynlig – mitt møte med antroposofien».