«Levende tenkning», hva er det for et uttrykk? Steiner bruker begrepet levende tenkning i mange sammenhenger, og han omtaler det alltid som noe vi må utvikle. En gang var all menneskelig tenkning levende ifølge ham, men vi har for lengst mistet den og må gjenerobre den.
Jeg tror imidlertid de fleste av oss som kjenner begrepet, har nokså vage forestillinger om hva dette egentlig er. Vi filosoferer eller tenker lite over vår egen tenkning. Uttrykket «levende» om en tanke, innebærer at det også må finnes «døde» tanker, og hvis min tenkning ikke er levende, må den jo være «død». Hva er forskjellen? For å nærme oss en forståelse av dette, skal vi ta utgangspunkt i begrepsparet død og levende.
Det mineralske gir oss et enkelt bilde på det døde. Der er alt ubevegelig og stivnet. Det har ingen mulighet for forvandling eller å føde et avkom. Hvis min tenkning er slik, betyr det at jeg ikke på noen måte er skapende i min tenkning. Da er tankene mine rene reflekser av sanseinntrykk, som «det var en lekker jakke, men altfor dyr for min lommebok», av automatiserte tankeformer som «politikere tenker bare 4 år frem i tid» og av stivnede, fastlåste begreper, som «løvetann er et ugress». Hverdagstankene våre er på sett og vis puttet inn i mentale bokser som vi sorterer verden i. De er høyst nødvendige for å fungere sammen med andre mennesker.
Det levende finner vi enklest et bilde på i planteverdenen. Den karakteriseres av kontinuerlig vekst og forvandling. Den myke spiren strekker seg mot lyset, stengelen folder ut blader, gjerne i metamorfoserte former, og blomst og frukt og frø sørger for en konstant sirkulering av stoff. Planten skyter nye skudd, både fra rot og stengel, den sprer sine frø på mangfoldige måter; her er liv og bevegelse i et uendelig mangfold. Når er mine tanker levende som en plante? Når kommer jeg ut av stivnede tankeformer? Når tenker jeg nye tanker som også kan utfolde nye, blomstrende skudd? Ja, det er utfordrende spørsmål for et voksent menneske.
Steiner beskriver barnets tenkning som levende de første årene, og så «dør» den mer og mer gjennom skoletiden. På samme måte beskriver han menneskenes tenkning som levende frem til kristen tid, og så «dør» den mer og mer frem mot den nye tid. All vanlig abstrakt, intellektuell tenkning vil han karakterisere som «død». Den har hatt en viktig misjon i å avsnøre mennesket fra en levende, åndelig verden og helt forbinde seg med og ta i bruk alle jordiske lovmessigheter. Slik har vi kunnet utvikle vår fantastisk velfungerende, tekniske verden som har befridd millioner fra tungt kroppslig slit og gitt mennesket mulighet til å utvikle frihet både fra ytre makt og nedarvede tankemønstre.
Men vår teknisk-materielle livsform kan lett vise seg å bli et hinder for å utvikle en virkelig frihet. Massemedias «angrep» på tenkeevnen er vel kjent. Artikler på nettet blir avbrutt av henvisninger til andre nettsteder og linker. Fjernsynsnyhetene blir servert i 18-sekunders kjappe innslag. Det er ingen som lenger klarer å lese en avis- eller magasinartikkel uten at den er spritet opp med illustrasjoner. Med umåtelige mengder informasjon fra alle kanter knyttet til uoverskuelig komplekse problemer, gir man opp, og tankene blir vage, stemningspregede «synsinger». Demokratiet blir alvorlig truet når folks tenkeevne sløves.
Den utrolige utviklingen Vesten har gjennomgått på det ytre materielle plan takket være den tenkningen som har vært så konsekvent rettet mot det jordiske, har samtidig medført så store skader på natur og livsgrunnlag at det er en reell fare for at Jorden kan bli ubeboelig. Dette kan man si er resultatet av en tenkning som er blitt mekanistisk og død. En levende tenkning må utvikles i fremtiden.
Ja, vi har hørt dette i 100 år, men antroposofer flest har dessverre ikke vært noen forbilder. Vår respekt for Steiners visdomsgods har ført til at vi i tre generasjoner har gått i «månefellen»; reflektert solens skinn i stedet for å la solens skinn tenne det levende lyset (tenkningen) i eget indre. I Steinerskolene har vi et ideal om å lære barna å utvikle «levende begreper» for at de skal kunne utvikle en levende tenkning, og kanskje har steinerpedagoger lykkes mer enn vi er klar over. Stadig dukker det opp forhenværende «Steinerkids» som bringer noe bevegelig og friskt med seg som vi som aldri fikk steinerpedagogikk som barn, blir lykkelige over å møte. Det er håp for fremtiden!
Hvordan kan man bidra til utviklingen av en bevegelig, ikke fastlåst tenkning, en tenkning som er kontekstuell og en tenkning som samtidig er spirituell i den forstand at den usynlige del av verden også blir en del av konteksten?
I småskolen stimulerer læreren elevens evne til å danne indre bilder gjennom fortelling. Så lenge barnet kan leve i bilder, er tenkningen bevegelig. «Et stort fjell» kan være både 500 og 5000 meter høyt. Det store fjellet er et åpent begrep som kan vokse med barnet. Etter hvert som barnet blir eldre, snevres begrepene vanligvis inn. De blir definert og dermed fastlåst. Her er det vi som lærere må være observante. Når jeg snakker om demokrati som folkestyre, er det et åpent begrep. Snakker jeg om demokrati som en samfunnsform med partier og valg hvert 4. år, begrenser jeg begrepet til vår form for demokrati. Snakker jeg om kua som et melkeproduserende pattedyr med fire mager, innsnevrer jeg begrepet ku til en slags melkemaskin. Et slikt begrep om kua kan man kalle dødt. Slik har flinke skolefolk bidratt til å utvikle et industrielt jordbruk uten å vite det. Man tenker på melkeproduksjon som man tenker på bilproduksjon. Med et levende begrep om kua, utviklet gjennom fenomenologiske studier av dette levende vesenet, vil man også kunne utvikle en bevegelig, levende tenkning om produksjon av melk på en måte som ikke skader verken dyr eller samfunn.
Det å formidle åpne begreper som kan utvikle seg samtidig med at barnet utvikler sin tenkeevne, er en kontinuerlig utfordring for alle lærere som selv har vokst opp med fastlåste, ubevegelige begreper, men jeg tror mange lykkes fordi det er utviklet en god tradisjon for å tenke på denne måten.
Det som imidlertid ikke er så enkelt, er å utvikle en levende tenkning også som voksen. En tenkning som kan bevege seg både kausalt og intensjonalt og samtidig i en kontekstuell vev. En tenkning som kan forvandle seg etter som nye sammenhenger viser seg, en tenkning som er kreativ, skapende, ikke bare i forhold til praktiske gjøremål, men i forhold til natur, filosofi og kunst. En tenkning om kan føde virkelig nye tanker, ikke bare parafraser over gamle. Det er en fremtidsmulighet hvis vi jevnlig spør oss selv: Har jeg tenkt en levende tanke i dag, eller har tenkningen min nok en dag bare vært automatiske assosiasjoner som fulgte «gamle tankebaner»?
Demokratiet blir alvorlig truet når folks tenkeevne sløves.
Har jeg tenkt en levende tanke i dag, eller har tenkningen min nok en dag bare vært automatiske assosiasjoner som fulgte «gamle tankebaner»?
