Innføringen av det nye faget livsmestring har skapt en del reaksjoner. I sin bok stiller professor Madsen, i likhet med andre fagpersoner, spørsmålet om innføring av dette faget er riktig medisin? Er en psykologisering av skolen og samfunnet det som barn og ungdommer trenger i dag? Er refleksjon fra tidlig alder veien til å takle sitt liv? Faren for at resultatet blir det motsatte er stor. Rendyrkelse av individet eller for sterkt fokus på sine egne følelser fra tidlig alder, kan true en av skolens viktigste oppgaver, som er å skape en naturlig balanse mellom individ og fellesskap. Legger dette faget kimen for enda mer egofokuserte samfunnsborgere?
Det interessante i denne debatten er at man sjelden diskuterer årsaksammenheng knyttet til dette spørsmålet. Resultatene fra ungdata er alarmerende, og burde oppfattes som et nødrop fra den kommende generasjonen og ja psykisk helse må tas på alvor. Men hva er årsaken til det, vårt samfunn, livsstilen, generasjon prestasjon, den digitale virkelighet, eller en pedagogisk praksis som ikke bidrar til mental helse og fratar elevene sine livskrefter? Har man egentlig parkert tanken om at undervisningen og arbeidet med fagene kan gjøre elevene friske og livsbejaende?
Veien fra undring til mestring gir elevene verdifulle opplevelser; det skaper ro, selvtillit og håp. Skolens hovedbudskap burde være at det er gjennom begeistring og arbeidet med fagene at man lærer seg selv å kjenne, og ikke gjennom refleksjon over fagene og seg selv. Erfaringer fra undervisningen som går i dybden, er at det bidrar til at eleven forbinder seg med faget på en ordentlig måte. Å være engasjert forbindes med at blod pulserer gjennom organismen og man kjenner seg belivet. Det er også velkjent at forutsetningen for å oppdage noe nytt er å glemme seg selv og ikke å fokusere enda mer på seg selv. Overskriften for dybdelæringsreformen var at fagplanene måtte slankes for å skape mer ro og pust i elevenes skolehverdag. Det er derfor overraskende at man ser nødvendigheten av å klistre et fag som livsmestring på toppen av det. Det vitner om at man ikke ser sammenhengen mellom faglig vekst og personlig vekst.
Forholdet mellom en ytre og en indre vekst bør være bærebjelken for alle fag på skolen. Fagenes totalitet bør åpne opp for et mangfold av erfaringsarenaer som stimulerer møtet med seg selv og refleksjon på en naturlig måte. I denne sammenhengen er resultatene fra NTNUs siste hjerneforskning, om håndskriftens betydning, interessante. Konklusjonen er følgende: «for best læring og hukommelse bør du velge håndskrift fremfor tastatur.» I en tid hvor man mer enn noen gang satser på en digitalisering av skolen, kan det være oppsiktsvekkende «at barn blir smartere av å skrive for hånd fordi håndskriften gir hjernen flere knagger og fanger opp hjernens elektrisitet». Kalligrafimesterne vil sikkert glede seg over disse resultater og støtte professor Audrey van der Meer sitt syn: «Det bør være nasjonale retningslinjer som sikrer barn et minimum av opplæring i håndskrift». De kunne lett vise forhold mellom skriften, pust og ikke minst nærvær. Et sikkert bidrag til psykisk helse med andre ord.
Jens Stoltenberg utalte følgende om sin skolegang: «det viktigste jeg lærte på steinerskolen var tro på meg selv. Har du det, så kan du lære matematikk også» Disse ord står i en stor kontrast til en del av de fatalistiske tanker som debatteres med stor iver. Fra tidlig innsats, til kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og at elevenes sosiokulturelle utgangspunkt er avgjørende for gode resultater.
Koronatiden byr på nye utfordringer for hele samfunnet, ikke minst for barn og ungdom. Det viktigste tiltak nå er en pedagogisk praksis som gir håp og selvtillit og minner barnet om at:
Fast på marken står jeg
Rak mot målet går jeg
Kraft i viljen har jeg
Håp i hjerte bærer jeg
Foto: Freddy Wike
