Det er lett å tenke seg hvordan verden bør være, hvordan en ideell skole skal utformes eller hvordan mennesker kan leve sammen. I tenkningen kan vi forestille oss hva som helst. Når det er så vanskelig å realisere disse forestillingene, kan det være fordi tenkningen ikke er tilstrekkelig fri, for lite virkelighetsnær eller fordi tanker og følelser ikke er samstemte. Et hovedmål i Steinerskolen er å stimulere barna i utviklingen av en fri, fantasirik, hjertevarm og virkelighetsnær tenkning. Et lite innblikk i det særegne ved Goethes fargelære belyser hva dette kan innebære.
Johan Wolfgang von Goethe (1749-1832) er berømt for diktverk og omfattende engasjement i kultur og samfunnsliv. Hans fargelære har ikke oppnådd tilsvarende anerkjennelse. Den blir jevnlig utskjelt som dilettantisk og uforståelig, men det finnes også de som studerer den med stor interesse. Dikteren Andre Bjerke samlet i sin tid en gruppe filosofer og forskere som gjennom flere år drev grundige studier av Goethes eksperimenter.
Isaac Newton (1642–1726) er mest kjent som matematiker, fysiker og vitenskapsmann. Han gjorde forsøk med lys og så hvordan vi kan fremkalle alle regnbuens farger ved å sende lys gjennom et trekantet prisme. Basert på dette laget han sin teori om sammenhengen mellom lys og farger. Newton tenkte ut fra slike forsøk at det hvite lyset på forhånd måtte inneholde alle de ulike fargene.
Goethe, som levde 100 år etter Newton, var interessert i alle former for vitenskap og ville gjenta Newtons forsøk. Han lånte noen prismer, men manglet tid til å gjøre forsøk. Prismenes eier ble utålmodig og krevde dem tilbake, men Goethe ville i det minste ta en titt gjennom et prisme. Han så gjennom prismet mot en hvit vegg og forventet at regnbuefargene skulle åpenbare seg. Til sin store skuffelse så han bare hvitt, men når han så videre rundt i rommet oppdaget han farger i alle overganger mellom lyse og mørke flater. Det var altså ikke nok med lys for å få farger, det måtte også mørke til. Dette ble innledningen til en årelang serie av forsøk og studier som Goethe beskriver i sin fargelære. Goethe presiserte at vi på forhånd ikke kan vite at fagene er i det hvite lyset, men vi kan tenke oss det. Hvis vi skal basere vitenskapen på tenkte forestillinger, vil tanke og opplevelse kunne skille lag, og vi kan risikere å få en vitenskap som fjerner seg fra virkeligheten.
Goethe ønsket å bygge opp sin fysikk fra urfenomener, noe alle kan oppleve og innse. Hvis vi ser ut mot det mørke himmelrommet gjennom en opplyst atmosfære, ser vi blå og lilla farger. Ser vi derimot gjennom den mer eller mindre tette atmosfæren mot den lysende sola ser vi gult og rødt. Ut fra denne lovmessigheten prøvde Goethe å bygge opp sin fargelære.
Goethe var ikke motstander av teorier, men han advarte mot det han kalte abstraksjonens farer. På veien fra observasjon til konklusjon iakttok Goethe hvordan menneskets indre fiender lå på lur. Han observerte hvordan vi blir styrt av innbilningskraft, utålmodighet, selvtilfredshet, stahet, tankevaner, forutfattede meninger, makelighet og lettsindighet. Som en motvekt mot dette anbefalte Goethe at vi forholder oss med ironi i forhold til våre egne teorier. Vi må være så bevegelig at vi kan spøke med våre egne meninger.
Newton hadde en teori om sammenhengen mellom lys og farger. Newtons etterfølgere har kommet fram til at alle lysfarger har sin egen bølgelengde, og at disse bølgene til sammen danner det usynlig lyset vi kaller hvitt. Goethe stiller ikke opp en annen teori. Hans fargelære inneholder over 900 enkeltpunkter som spenner fra forsøk til historiske og mytologiske betraktninger om lys og farger. Ut fra dette mangfoldet av informasjon må vi selv arbeide oss framover mot det Goethe kalte fargens vesen. Det vil si det ved fargene som angår oss mennesker.
Newtons teori har bidratt til utviklingen av den teknologien vi i dag setter pris på. Newtons etterfølgere har kommet fram til at alle lysfarger har sin egen bølgelengde, og at disse bølgene til sammen danner det usynlig lyset vi kaller hvitt. Men jo mer vi arbeider med Goethes fargelære, desto mer kan vi bli oppmerksom på alle de andre og ofte gåtefulle aspektene som eksisterer mellom lys og farger. Det forunderlige med lyset er at det tilpasser seg forsøkene våre og kan gi oss de svarene vi måtte ønske. Det kan opptre både som bølger og partikler, og jo mer vi lærer, desto mer forstår vi at vi ikke vet.
I klasserommet
Selvgodhet kan begrense vår evne til å finne fruktbare tanker. Det beste middelet mot selvgodhet er undring og vilje til alltid å undersøke videre. I Steinerskolen må læreren hele tiden prøve å bevege elevenes tenkning slik at den ikke størkner i forenklede forestillinger. Ved at naturfagundervisningen er fenomenologisk og hele tiden tar utgangspunkt i konkrete forsøk og hendelser, vil det alltid være en mulighet for at tenkning og opplevelse kan være en enhet. Gyldigheten av tankene kan en alltid undersøke ved å gå tilbake til virkeligheten for å se om tankene holder mål. Men at de stemmer, betyr ikke nødvendigvis at de alltid gir en fullstendig og korrekt forståelse. Man må hele tiden undersøke videre. En slik utforskende og virkelighetsnær tenkning er forutsetningen for å skape fruktbare forandringer.
Hvis ordet intellektualitet blir omtalt med en viss skepsis i steinerskolesammenheng, er det i betydningen av at man kan fortape seg i virkelighetsfjerne tankesystemer og i tenkning som er frikoblet fra følelseslivet. I verste fall har det ført til at folk har oversett de lidelsene deres tenkning har påført andre medmennesker. Det er ikke vanskelig å finne slike eksempler i familiesammenhenger, i ulike sekter, blant politiske ideologer eller blant statsledere. Hos Goethe kan en finne inspirasjon for å unngå slike tankefeller.
Foto: Freddy Wike. Illustrasjon: Tegnet av elev i 10. klasse ved Steinerskolen i Moss.
