Foreldreperspektiv: Valgte Ljabruskolen da integreringen ekskluderte
Foto: Ljabruskolen
Den offentlige skolen klarer ikke å dekke alle behov. Les om en reise fra vanskelig integrering i normalskole til Ljabruskolens trygge havn.
Den gjeldende politikk i Norge i dag er at alle barn i utgangspunktet skal gå på nærskolen sin. På den lokale nærskole har også barn med utviklingshemming krav på tilpasset spesialpedagogisk opplegg.
Mange barn med spesielle behov opplever at tilbudet på nærskolen ikke er tilfredsstillende. Da må foreldrene selv lede an i jakten på alternativene.
Noen finner frem til Ljabruskolen. Det er en helsepedagogisk Steinerskole med et spesialpedagogisk tilbud til barn med spesielle behov. Mange av elevene ved denne skolen har vært turen innom både en og to kommunale skoler før de faller til ro på Ljabruskolen.
Å velge skole
Katrine Fyhri (43) har barn på Ljabruskolen og deler gjerne erfaringer fra veien dit, og hvordan hun opplever at barn og foreldre inkluderes og ekskluderes i ulike skolehverdager.
– Vi valgte oss bort fra enhetsskolen før vår datter nådde tredje klasse. Det var fordi vi ikke var villige til å ofre mer av hennes dyrebare tid. Vi har gitt opp, og det gir blandede følelser. Ljabruskolen er en liten perle som vi har blitt veldig glad i, men som visjon og ideologi vil jeg jo ikke at det skal være sånn at enhetsskolen ikke klarer å være en god skole for alle barn.
Familien Fyhri ville ha en «vanlig skole med vanlig skolemiljø og andre elever å strekke seg etter og omgi seg med». De var vant til vanlig barnehage og omgang med alle slags unger.
Det tar tid å finne ut av hva man vil og trenger, hvilke alternativer som finnes og hva som er realistisk. Familien ba allerede i barnehagen PP-tjenesten om hjelp til å forberede skolevalg, men måtte gjøre alt selv: lage avtaler, besøke skoler, lese læreplaner, handlingsplaner, lese lovverket…
Vanlig skole
Skolen de valgte først, var en vanlig skole, men med spesialgrupper, en kort taxitur unna. Spesialgruppen har opplegg for seg selv, noe sammen med de andre elevene i tilknytningsklassen, samt individuelt opplegg.
I følge Katrine var det godt samspill internt i spesialgruppen, også på tvers av alder. Den første tiden deltok elevene fra spesialgruppen slik det var planlagt i de vanlige klassene. Men det ble stadig mindre og mindre slik undervisning.
Katrine forteller at de fikk inntrykk av at datteren måtte kvalifisere seg for å slippe inn i den vanlige klassen sin: Ikke høye lyder, ikke forstyrre, og så videre.
– Det oppleves vondt når barnet ditt er med i felleskapet på nåde. Da vi stilte spørsmål om hvorfor hun ikke satt sammen med de andre i spisestunden for eksempel, var svaret at hun spiser bedre i ro for seg selv…
Manglet helhetlig tenkning
Det manglet en strategi for hvordan det skulle informeres om datteren til alle lærerne og foreldrene tilknyttet klassen. Ikke informasjon, ingen presentasjon eller mulighet til å stille spørsmål på foreldremøter. Etter kort tid ble ikke foreldre til barn med spesielle behov lenger innkalt til klassenes foreldremøter, men det ble satt opp egne møter for denne foreldregruppen.
– Bursdagsinvitasjonene sluttet også å komme. Å invitere «alle jentene i klassen» inkluderte ikke lenger vår datter. Hun var jo ikke så ofte i klassen, og foreldre var antagelig usikre på hvordan de skulle ta henne imot.
Det er ikke alltid innlysende hvordan man best kommuniserer med et barn med spesielle behov. Den kommunikasjonsformen som passer barnet må noen ganger læres.
– Vi hadde dyktige personlige assistenter som lærte seg supplerende kommunikasjon med tegn, og som fikk god kontakt med vår datter. Den individuelle opplæringen gikk fint. Men det var vanskelig å få flere lærere interessert. Det er ikke inkludering å gå hånd i hånd med samme voksne hele dagen, selv om det også er viktig. Skolen kan ikke gjemme seg bak at assistenten fungerer.
Familien orket ikke se at barnet deres ikke var en del av fellesskapet, og at de selv stadig måtte identifisere behovet for nye rutiner. De fikk veiledning fra Frambu senter for sjeldne funksjonshemninger, og gjorde en stor opplæringsjobb overfor skolen. Men det var for mye som ikke var på plass. Skolen så ikke på opp-læringen i et helhetlig oppvekstperspektiv, hvor de i tillegg til å skulle legge til rette for tilegnelse av fag og ferdigheter også skulle legge til rette for personlig og sosial utvikling.
Spesialskole
– Å velge en segregert løsning er ikke ukomplisert. Mange har høye ambisjoner for sine barn. I møte med Ljabruskolen må man kanskje justere sine tradisjonelle forventninger. Der handler det ikke bare om å forsøke å lære alle barna å lese og skrive og bli så normale som mulig. Etter innledende samtaler med Ljabruskolen ble det tydelig for den lille familien at de ville kunne passe inn.
– Skolen var opptatt av å gi foreldrene innblikk og avdekke forventninger. Det var en gjensidig nysgjerrighet på om vi alle passet sammen. De var svært interessert i om vi kunne gi vår tillit til den måten de driver skole på, og var åpenbart vant til foreldre med ulike skoleerfaringer og syn på læring.
Katrine mener skolen er helt utrolig flink til å tenke fremover – særlig knyttet til det enkelte barns dannelsesprosess. De hjelper foreldre til å gjøre barna selvstendige og sosiale. De øver på ting som å handle, lage mat, reise med offentlig transport, påkledning, og hvordan omgås under måltider. De fokuserer på mestring og bygger god selvfølelse.
– Barna går på selve livets skole, og selvtilliten kommer smygende litt etter litt. De lærer å være fornøyde med seg selv og rustes til å takle ungdomstid med hormoner og sårbarhet, og videre inn i voksenlivet. På skolen er hvert menneske rett og slett et menneske. Ingen er normal eller unormal. Det merkes på holdninger og samvær, og farger hele tilværelsen.
Samhold og samarbeid
Det vakre tømmerhuset i skogsskråningen setter en god ramme for skolehverdagen ifølge Katrine. Hele skolen tas i bruk. Ingen får spesialundervisning i et lite, grått rom. Det er barnas skole, og de kjenner og elsker hver krok. Dette er deres plass, oversiktlig og trygt.
– Også foreldregruppen har god kontakt, synes jeg, og det er viktig. Hun forteller at sammen arrangerer de påskemarked med dugnadskvelder. Det er regelmessige foreldremøter, og en del av barna treffes på fritiden og i felles fritidsaktiviteter. Årets definitive høydepunkt er når hele skolen med alle elever og personalet drar på ukestur til Sauevika på Hvaler. De er alle utslitte og helt salige når de kommer hjem.
Men det er ting de savner også. Det å ta i bruk ny teknologi og ASK-hjelpemidler (alternativ og supplerende kommunikasjon).
– Vår datter har stor nytte av digitalkameraer og PC-er med trykkfølsomme skjermer for å kommunisere ønsker og behov. Dette har vi brukt i barnehage og tidligere skole, samt at vi bruker dette mye hjemme. Skolen var tydelig på at det er vanskelig å inkludere dette i deres opplegg, og vi var klar over dette da vi valgte Ljabruskolen. Selv om dette er et ganske stort minus, blir det en bagatell når jenta vår trives så utrolig godt. Hun får så mye annet – den genuine tilhørigheten, læringsglede, hun uttrykker egne behov i stadig større grad, hun klarer å vente, ta hensyn i sosiale sammenhenger og lærer seg sosiale regler, kroppsbeherskelse, tar i bruk musikaliteten med blant annet rytmer og rim og nyter rytmisiteten i innlæringen. Og samlinger på morgenen, fellesopplegget med bespisning, kor, repetisjon og kontinuitet – alt dette gir gjenkjennelse, trygghet og glede.
Katrine utstråler varme og engasjement. Hun har med brennende hjerte fortalt om det viktigste i hennes liv – at barna blomstrer og hverdagen stort sett er i positiv utvikling.
– Hvis jeg kan tillate meg å komme med et velment tips til alle foreldre der ute, uansett barnets pedagogiske behov, så er det å tenke kritisk og nytt om målsetninger for egne barn. Hva er det viktigste barna våre får av å gå på skole? Ja, det er viktig å lese, regne og snakke engelsk, men slik jeg ser det, er det de grunnleggende tingene som god selvfølelse og sosial kompetanse som er det viktigste for alle barn. Raushet overfor seg selv og sine medmennesker, samspill og respekt for seg selv og dem rundt, uten å sette egne verdier over andres. Evnen til å falle til ro, ta inn og fordøye og ikke minst bli kjent med seg selv og egen kropp og sjel.
Foto: ljabruskolen.no
Ljabruskolen
Ljabruskolen er en Steinerskole for elever med spesielle behov. Den er godkjent som grunnskole og videregående skole for barn som har krav på spesial-undervisning.
Ljabruskolen het tidligere Helsepedagogisk Rudolf Steinerskole i Oslo, og den ble startet i 1984 på initiativ fra foreldre til barn med spesielle behov. Skolen holdt til i leide lokaler i 25 år, blant annet på Hovseter i Oslo, før den i 2009 flyttet til egne nybygde lokaler på Ljabru. Samtidig skiftet skolen navn til Ljabruskolen.
Ljabruskolen har i dag 34 elever med spredning i alder fra 7–20 år, fordelt på grunnskole og videregående trinn. Elevene går klassevis etter alder og ikke etter funksjonsnivå. Til grunn for undervisning ligger læreplan for Steinerskolene 2007.
(Hentet fra ljabruskolen.no)
Katrine Fyhri. Forelder til barn ved Ljabruskolen. Sosiolog og foredragsholder som for tiden studerer spesialpedagogikk. Hun er særlig opptatt av gode levekår for utviklingshemmede