Meditasjon­søvelser fra Steiner

Da Rudolf Steiner holdt kurs for lærerne i den første steinerskolen vektla han i tillegg til metode og didaktikk, også en annen side av lærergjerningen: den imponderable, det som ikke lar seg veie eller måle, men som likevel er en virksom menneskelig og pedagogisk kraft. Han sa blant annet til lærerne at de måtte oppfatte det oppvoksende barnet «som en vandrende verdensgåte», og «… det kommer ikke bare an på hva dere gjør, men hvem dere er». Videre gjorde han lærerne oppmerksomme på at lærerens arbeide med seg selv, lærerens selvundersøkelse og selvoppdragelse er et avgjørende element i den pedagogiske praksisen. Han oppfordret lærerne til å gjøre et meditativt arbeide knyttet til sitt pedagogiske virke.

Den antroposofisk orienterte meditasjons­praksisen har flere lag og dimensjoner, i denne artikkelen skal det fokuseres på et knippe øvelser som både har en selvundersøkende, etisk-moralsk og en relasjonell karakter. Steiner kalte øvelsene Nebenübungen, som i en ordrett oversettelse blir ved-siden-av-øvelser. På norsk har de blitt oversatt til biøvelser. Steiner så en fare for at en meditativ selvfordypende praksis kunne lede inn i noe for selvopptatt og verdensfjernt, hvis man ikke ved siden av meditasjonspraksisen også arbeidet med seg selv. Samtidig som han advarer mot en meditasjonspraksis som ikke inkluderer denne selvundersøkende, etiske dimensjonen, sier han at man gjerne kan arbeide med biøvelsene uten at man går en mer intensiv meditativ vei. Men altså; ikke omvendt.

Det er grunn til å understreke at man i Steiners verk finner biøvelsene beskrevet på mange ulike måter. Den beskrivelsen som har blitt best kjent stammer fra boken Anweisungen für eine esoterische Schulung (Anvisninger for en esoterisk skolering). Her møter vi begrepet biøvelser, og leseren anmodes om å arbeide med den enkelte øvelse en måned om gangen. I andre sammenhenger bruker ikke Steiner begrepet biøvelser, men begreper som Seks egenskaper og Seks dyder. Her gir han heller ingen forslag til tidsramme. Steiner bruker forskjellige ord og begrep for å beskrive de ulike kvalitetene som skal øves, og rekkefølgen på øvelsene kan se ulik ut fra tekst til tekst. Jeg nevner dette, fordi det lett kan oppstå en tendens til å ville kanonisere biøvelsene, og da gjerne med utgangspunkt i den førstnevnte kilden. Dersom man studerer det mangfoldet av tilnærminger Steiner gjør, blir bildet mer sammensatt, ulike perspektiver kommer frem; noe som gir leseren en større mulighet til å finne sin individuelle tilnærming til arbeidet. Dette individuelle frihetsrommet er helt essensielt, ikke minst når det gjelder meditasjon. Når jeg beskriver de ulike biøvelsene eller egen­skapene, gjør jeg det derfor både ut fra ulike kilder og ut fra min egen meditative arbeids­erfaring.

I det følgende skal altså en liten del av et langt mer kompleks og flerdimensjonalt meditativt landskap beskrives, – nærmere bestemt en av seks biøvelser – og da det som henger sammen med selvundersøkelse som betingelse for å se, ikke bare barnet, men ethvert medmenneske, inkludert en selv, som en vandrende verdensgåte.

Tankeøvelsen

Denne øvelsen handler om å undersøke og forsterke sin egen tenkning. Tenkingen har jo det ved seg at den alltid er fylt av et innhold. Inn­­holdet kan være preget av noe som har skjedd, noe jeg husker, eller den kan være mer fabulerende og fremtidsorientert: – Hva kommer til å skje i kveld? Hvordan vil morgendagen arte seg? Når tenkningen er preget av det som har skjedd, får den gjerne preg av refleksjon og vurdering, som baserer seg på hukommelsen. Når den retter seg mot noe fremtidig, får den mer preg av fantasi. Både hukommelse og fantasi er på sin side avhengig av en indre tankevirksomhet. Undersøker jeg tenkningens ned­slags­felt i hukommelse og fantasi, merker jeg hvor lett egne behov, ønsker, tilfeldige assosiasjoner, selv­overvurdering og selvkritikk, anger og tilfredshet, sympati og antipati blander seg inn: en hel verden av emosjoner kan gjennomsyre både hukommelsen og fantasien i en slik grad at man mister selve saken av syne. Dermed kan refleksjonen over det som har skjedd, eller fantasien om det som kan skje, formørkes eller forkludres.

Ved å interessere meg for hvordan man tenker, kan jeg bli oppmerksom på at en stor del av det tankeinnholdet jeg har i bevisstheten, ikke nødvendigvis er preget av en selv-villet tenkning. Snarere kan det opplevelses som om tenkningen er noe som bare innfinner seg, at den lever sitt eget liv og går sine egne veier i meg. Og fremfor alt: den domineres i stor grad av mine egne vaner, mitt temperament, mine behov, min konstitusjon.

I det mellommenneskelige området blir en slik tenkning problematisk. Når min tankedannelse ikke springer ut fra fenomenets egne premisser, men ut fra mitt forgodtbefinnende, min dagsform eller mine ønsker, lukker eller tildekker den det fenomenet den retter seg mot. Dermed blir det lett slik at det jeg tenker, sier mer om meg selv enn om det jeg retter tenkningen mot. Tenkingen blir usaklig.

En nærmere undersøkelse av min egen tenkning gjør det altså klart for meg at veldig mye er styrt av ytre faktorer. En slik erkjennelse er det ingen grunn til å fortvile over. Det hører med til det å være menneske at min tenkning preges av en rekke faktorer: oppdragelse, familiebakgrunn, yrke, kultur- og miljøpåvirkning, tidsforhold osv. Disse påvirkningsfaktorene virker forankrende, de jorder oss og gir oss en viss sikkerhet. De er dypt integrert i hver og en av oss, og uten dem ville vi sveve i et tomt rom.

Nå kan man, vel vitende om at det finnes svært meget i ens eget tankeliv man ikke er herre over, likevel forsøke å avsette et lite stykke tid hver dag – om det så bare er fem minutter – hvor man selv tar over styringen. Man skaper seg en liten «tidslomme», en slags «unntakstilstand», noen minutters indre tankevirksomhet som ikke omstendighetene krever av meg, men som en oppgave jeg fritt gir meg selv. I dette tidsrommet samler jeg meg i en tanke-akt hvor jeg setter et bestemt begrep eller en bestemt gjenstand i sentrum for min oppmerksomhet. Jeg kan for eksempel tenke over begrepet sirkel. Kanskje ser jeg for meg hvordan en sirkel konstrueres, hvordan den består av et midtpunkt og en omkrets og at hvert eneste punkt på omkretsen har nøyaktig samme avstand til sentrum. Kanskje jeg finner tilsvarende begrep: krets, runding. Jeg kan også tenke over hvordan sirkelen, rund­ingen, kretsen, viser seg i arkitektur, i modeller, i naturen, i sosiale sammenhenger, i verdens­oppfatninger osv. Men jeg holder meg hele tiden til saken, som i dette tilfelle er sirkelen.

Eller jeg tar for meg en gjenstand, for eksempel en saks. Hvordan ser den ut? Hvilken funksjon har den? Hvilke ulike typer sakser finnes det? Hvordan er den laget, hvilket materiale er den fremstilt av? Er den glatt eller ru? Hvilket yrke forbinder jeg den med? Frisør, skredder, lege, gartner, kokk …

Høres det lett ut? Det er mer krevende enn man skulle tro. Jeg tenker for eksempel på en saks. Jeg ser for seg hvordan jeg klipper opp en torske­filet som skal opp i fiskesuppen. Saksens egenskaper kommer godt frem, og tenkingen er saklig. Samtidig minner dette tankebildet meg på at jeg må huske å handle inn middag til familien, noe jeg hadde lovet å gjøre på vei hjem fra jobben i dag. Nå merker jeg at jeg faktisk er ganske sulten. Før jeg vet ordet av det er jeg inne i en tankevirksomhet som retter seg mot hvilken middagsrett jeg skal lage i dag. I stedet for å sette en saks i sentrum for oppmerksomheten får jeg vann i munnen ved tanke på den retten jeg bestemmer meg for å lage etter at jeg har kjøpt inn ingrediensene. Og slik fortsetter det. Denne gang var det kanskje et basalt kroppslig behov som tenkte i meg, og det jeg selv hadde besluttet å tenke over, måtte vike.

Denne tilsynelatende enkle tankeøvelsen – å sette fokus på et fenomen i fem minutter – viser seg altså å være mer utfordrende enn jeg først trodde. Dersom jeg likevel beslutter meg for å fortsette med denne daglige øvelsen, vil jeg merke minst to ting: For det første at jeg blir bedre kjent med min egen tenkning. Evner jeg å tenke logisk, å holde meg til saken? Eller blir jeg lett distrahert, mister jeg fokuset?

For det andre: Gjennom regelmessig øvelse merker jeg at evnen til oppmerksomt nærvær rundt det fenomenet jeg interesserer meg for, blir betraktelig styrket. Jeg merker når tenkningen sporer av, og gjennomskuer også hvorfor den sporet av samtidig som jeg i tiltakende grad kan styre den tilbake til fokuspunktet.

En slik «enkel» fem-minutters daglig tanke­øvelse kan vise seg mer fruktbar enn man først trodde. Den kan sammenlignes med daglig trening av en muskel; etter en viss tid blir faktisk muskelen sterkere, ikke bare når man trener den, men styrken blir vedvarende, den virker inn på hele livet. Det samme skjer når jeg øver min mentale muskel, «tenkemuskelen». Jeg merker ikke bare en større indre sikkerhet og logisk-saklig stringens vedrørende selve tankeinnholdet, men også at selve tankekraften tiltar. Og ikke bare i de fem minuttene øvelsen varer; evnen til saklighet og til aktiv, selvskapende tenkning hjelper meg til å forholde meg til og å forstå de fenomenene som møter meg i dagliglivet. Jeg kan i større grad holde meg til det jeg møter ut fra saken selv, og jeg kan i større grad tenke en tanke til ende. At jeg nå bruker adskillig mindre tid og kraft på forstyrrende tanker, tanker som er sprunget ut av assosiasjonstvang, vaneforestillinger, ønsker osv. genererer overskuddskrefter i meg. Og – like essensielt – jeg merker at jeg kommer til ro. Med Steiners ord: «Verdien av en slik indre, rolig selvbetraktning avhenger langt mindre av hva man betrakter, enn at man i seg selv finner den kraft som en slik indre ro utvikler».

Dersom jeg virkelig ønsker å oppfatte mine elever og mine medmennesker som «vandrende verdensgåter», må jeg være villig til å leve meg inn i dem med en tenkning som ikke utelukkende er preget av det jeg tror at jeg allerede vet. Jeg må finne den roen i meg selv som åpner opp for at noe nytt kan vise seg, noe som jeg kanskje bare aner. Dette som jeg aner er det blivende, det gåtefulle potensiale som kanskje vil vise seg i fremtiden. Som lærer vet man at det er nettopp et slikt blikk og en slik interesse eleven trenger. En daglig tankeøvelse kan blant annet resultere i at en slik tilnærming til mine medmennesker, inkludert meg selv, blir styrket.

Illustrasjon: Wilfred Hildonen

Frode Barkved

Frode Barkved, lærer ved Steinerskolen i Stavanger gjennom 20 år. Er for tiden gjesteforeleser ved Den Norske Eurytmihøyskole og Rudolf Steinerhøyskolen i Oslo. Har vært generalsekretær i Antroposofisk Selskap siden 2004.