Fra og om en elevs årsoppgave om kjedsomhet
Kan kjedsomhet være konstruktivt? Har kjedsomheten en naturlig modningsprosess? Gjennom en årsoppgave med både praktisk og teoretisk tilnærming til disse temaene skapte jeg meg et nytt bilde av hva kjedsomhet kan være.
Da jeg begynte i tredje videregående for fire år siden, valgte jeg å skrive årsoppgave om kjedsomhet. Det gikk litt opp og litt ned, som det som oftest går når man jobber på en stor oppgave. Men det var i alle fall slik at når det gikk opp, altså når det var artig å skrive og ordene fløt, da hadde jeg det gøy og følte at tiden gikk fort. Og motsatt, når det gikk tregt, ja, da følte jeg at det var kjedelig og at tiden sneglet seg forbi. Vi, eller i det minste jeg, vil gjerne at tiden skal føles som om den går fort. Jeg liker når den fyker av gårde, det indikerer at mitt fiktive livskvalitets-barometer er på topp. Og hva mer kan man vel ønske seg?
Fra kvalitetstid til kvalitetsliv
Oppgavens problemstilling lød som følger: «Er kjedsomhet et viktig ledd for oss i vår utvikling som individer?» Konklusjonen på oppgaven var vel nesten like «kjedelig» som problemstillingen. Litt forkortet lød den slik: «Nei, kjedsomhet i seg selv er ikke viktig for oss i vår utvikling som individer. Prosessene kjedsomheten setter i gang, kan derimot være det». Jeg skal ikke skrive så mye om problemstilling og svar her, det var drøftingen og refleksjonen gjennom oppgaven som førte frem til de interessante aspektene ved kjedsomhet. Jeg ble nødt til å gå løs på kjedsomheten fra roten, hvorfor og hvordan oppstår den? Nå vil det jo være like mange svar på det som det fins mennesker på jorda, men noe går igjen. Filosofen og forfatteren Lars Fr. H. Svendsen mener at kjedsomhet nærmest kan defineres som mangel på mening. Så her har vi jo et ganske rett ut svar som er lett å være enig i: Kjedsomhet oppstår når man ikke føler tilstrekkelig mening med det man gjør.
Folk kan være ganske uenige om hva som er meningsfullt å fordrive tiden sin med, men de fleste har begrepet «kvalitetstid» i vokabularet sitt. Dermed kan vi kanskje være enige om at det å ha kvalitetstid, ikke er meningsløst. Eksempelvis sitter jeg i skrivende stund halvnaken i det grønne gresset og ser ut over havet i en bukt i Lofoten. Sola skinner, jeg har et liggeunderlag mellom ryggen og den harde steinen bak meg, og snart, etter et par linjer til, skal jeg en tur ut i vannet og surfe. Det høres idyllisk ut, og det er det også – for meg er dette kvalitetstid.
Ofte står jeg overfor valg mellom å gjøre «fornuftige» ting og ting som jeg bare har lyst til, uten kanskje å se noen målbar vinning i det. Det være seg å klatre i bratte fjell, eller å kjøre i 90 km/t på et rullebrett. Å oppsøke situasjoner hvor man ikke alltid er komfortabel, hvor man vet på forhånd at man kanskje kommer til å fryse eller være redd. Da tenker jeg frem, langt frem, til en fremtid hvor hofta verker og gebisset ligger på nattbordet. Det er da jeg skal se tilbake og overveie hva som var verdt det. Hva er det jeg engang vil se tilbake på og kunne si med et smil i munnviken, at det der, det var mitt liv!? Jeg er ganske sikker på at jeg da har lyst til å se tilbake på mye tid med kvalitet, eller rettere sagt, et kvalitetsliv. Men det betyr ikke at jeg ikke vil se kjedsomhet. Jeg vil se at kjedsomheten har vært som en dråpe vann på et frø. At den har trigget en idé, startet en handling. Det jeg ikke vil se, er at jeg har tatt kvelertak på kjedsomheten ved å skyve den tilside med lettvint underholdning. For også med overbruk av Facebook på den nye Ipaden kan tiden oppleves å gå fort, men hva har jeg igjen for den? Det jeg har gjort, er vel snarere å sette kjedsomheten på «time-out», men som med en rynkefjerner eller den nyeste x-boksen; tiden tikker og går.
Feltarbeid på glattcelle
For å få tak på årsoppgavens obligatoriske «praktisk, kunstneriske» del måtte jeg klø meg litt i hodet. Etter litt om og men og en liten søknad fikk jeg imidlertid grønt lys fra politikammeret i Drammen. De sa ja til å sette meg på glattcelle i 48 timer. Så sto jeg plutselig der, uten annet enn klærne jeg stod og gikk i samt et ullteppe jeg hadde lånt med fra svigers. Isolert og uten noen form for ekstern underholdning til å sluke oppmerksomheten, smalt en av kjedsomhetens mest interessante varianter inn: Selvkonfrontasjonen. Hvem er jeg, hvordan er jeg, og hva gjør jeg egentlig med tiden min? Hva har jeg gjort, og hva skal jeg gjøre? Hva er min mening? Skumle, men ikke mindre dødsens viktige tanker. Gjennom de tykke celleveggene kunne jeg nå og da høre noen av mine «kollegaer», de hadde det tøft, og jeg undret meg om noen av de samme tankene raste igjennom hodene deres. Jeg håper det.
Jeg kom nok ikke ut av glattcella som et nytt menneske, men jeg hadde i det minste med meg en helt ny bevissthet om hvor glad jeg var i kjæresten min. I ettertid anser jeg de 48 timene som noen av de mest givende i mitt liv.
Noen uker senere, også som en del av oppgavens praktiske del, besøkte jeg min bror. Han bodde på den tiden i en øde bukt sammen med en venn. De hadde bygd en liten hytte der, av drivved og annet søppel som havet hadde skylt i land. Isolert fra omverden som de var, ville jeg snuse litt på deres forhold til kjedsomhet. Ikke overraskende hevdet de at kjedsomhet ikke var noe særlig til tema der ute. De hadde nok å stå i med. Det var stort sett bare to ting. Først å hogge og tørke ved. Så kom surfingen (bølgesurfing på surfebrett). Etter det gikk det meste av dagen med til å se i taket, på bølgene, lese i en bok eller spikke på en flis. Unyttige eller livsviktige gjøremål, alt etter hvordan man ser på det. Slik gikk dagene og månedene for Inge og Jørn. Men hvorfor kjedet de seg ikke? Det kunne virke som om de hadde en særegen evne til å suge til seg inntrykk. Som om sansene ble mer følsomme ved det enkle livet der ute. Motsatt av bylivet hvor vi må utvikle filtre og forskanse oss mot alle inntrykkene for å ha kapasitet til å utføre alle gjøremålene vi har satt oss fore. Inge og Jørn omtalte til tider menneskene på den andre siden av fjellet som «de som løper etter tiden».
Så hva er kjedsomhet? I Inge og Jørns enkle, fysiske hverdag fantes den knapt. Mange kjenner den best når minst skjer. Den inneholder lite i seg selv, men utfallet står til vår disposisjon.
For det er i en kjedelig, innholdsløs stund det er rom for en ny idé, rom for å finne ut litt om hvem vi er, eller hva vi aller helst vil fylle tiden vår med. Så jeg vil slå et slag for at man skal gjøre nettopp dét; la kjedsomheten være som en dråpe vann på et frø.
Årsoppgave
Det nærmeste Steinerskolen kommer til en avsluttende eksamen, og anses derfor ofte som et substitutt for dette. Årsoppgaven er et stort selvstendig arbeid og en sentral del av det videregående skoleløpet. Valg av tema gjøres på våren i 2. vg og oppgaven ferdigstilles et år senere. Årsoppgaven må ha et teoretisk og et kunstnerisk/praktisk aspekt og ha et omfang på mellom 30 og 60 sider. Oppgaven vurderes av en ekstern sensor og en eller flere interne sensorer.
Jeg vil se at kjedsomheten har vært som en dråpe vann på et frø. At den har trigget en idé, startet en handling.
Men hvorfor kjedet de seg ikke? Det kunne virke som om de hadde en særegen evne til å suge til seg inntrykk. Som om sansene ble mer følsomme ved det enkle livet der ute.
For også med overbruk av Facebook på den nye Ipaden kan tiden oppleves å gå fort, men hva har jeg igjen for den?
Foto: Weggebros
