Hvordan kan vi undervise elevene på en slik måte at de opplever timene våre som viktige?
For noen måneder siden hadde vi besøk av Godi Keller på skolen vår. Han snakket med elevene våre i nesten fire timer, og noe veldig merkelig skjedde med dem. Mens han snakket, var det akkurat som om de våknet til liv. De satt våkne og fulgte interessert med, og som lærer kunne jeg ikke helt kjenne dem igjen. Selv kan jeg ikke holde foredrag for dem i mer enn kanskje femten minutter før jeg synes at mange av dem synker sammen av kjedsomhet. Nå virket de derimot både interesserte, åpne og nysgjerrige. De lyttet interessert til historiene han fortalte dem, og det gjorde jeg selv også. Hele tiden satt jeg med en følelse av at dette han snakker om nå, er veldig viktig. Etter foredraget sto elevene i kø for å håndhilse og takke ham.
Jeg ble veldig inspirert av å se hvordan Keller klarte å gripe elevene våre, og da jeg skulle skrive en oppgave på Waldorf 3 (videreutdanningen for steinerskolelærere på videregående trinn) valgte jeg dette som utgangspunkt for min oppgave. Hvordan kan jeg skape en meningsfull undervisning for mine elever? Eller sagt på en annen måte: hvordan kan jeg undervise dem på en slik måte at de opplever timene som viktige for seg i sine liv? Jeg leste litteratur av hovedsakelig Steiner, Bjørneboe og Keller, for å se om de skrev noe om dette. Et interessant funn var for min del at de med omtrent femti års mellomrom kommer med en overraskende lik kritikk av skolens grunnleggende rolle i samfunnet. Slik jeg ser det, kritiserer de alle skolesystemet for å være et byråkratisk system. Dette systemet former befolkningen på en bestemt måte og sorterer dem etter faglige prestasjoner. Bjørneboe hevdet til og med å se en negativ utvikling av skolesystemet i sin levetid. I sitt siste intervju sa han at skulle han ha skrevet Jonas om igjen, hadde han skrevet den dobbelt så brutal som den første gangen.
Med dagens prioritering av målbar kunnskap i nasjonale prøver, mener jeg vi ikke kan hevde å være på vei bort fra et slikt system enda. Vi har også en videregående opplæring som legger opp til at ikke alle skal klare å gjennomføre skolen, i et samfunn som mangler et fullgodt alternativ for ungdom som ikke takler å sitte på skolebenken. Skolen er dermed en del av et system der store grupper av ungdom opplever å tape både der og i livet ellers. Alt dette gjør at jeg mener vi kan si at denne kritikken mot den byråkratiske skolen er minst like sentral nå som tidligere.
En skole for mennesker
Slik jeg forstår Steiner, Bjørneboe og Keller, er det noe annet som skal utgjøre utgangpunktet for hva skolen burde være. Slik jeg tolker dem, skal kjernen i utdanning av barn være utvikling av mennesket. I en slik skole er ikke målet at de skal gå ut av skolen som tilpassede mennesker, men som frie mennesker. Vi skal lære dem det de trenger for å klare seg best mulig, uansett hvordan deres framtid skulle se ut. Med mennesket som utgangspunkt i skolen kan man jobbe videre mot en meningsfull undervisning. Barna skal i en slik skole ikke måtte tilpasse seg systemet. Det er systemet som må tilpasse seg barna.
Samtidig må jeg som lærer forholde meg til skolesystemet slik det er. I oppgaven min prøvde jeg å lære mer om hvordan jeg kan undervise mine elever på en slik måte at de opplever mening innenfor rammene av dagens videregående skole. Slik jeg tolket litteraturen er sammenheng en viktig del av dette.
Sammenheng mellom undervisning og alder
For det første handler det om å skape en sammenheng mellom undervisningen og elevene, der de er i sine liv. I mitt tilfelle, som jobber på en videregående skole, er dette ungdommer som er ferdig med den første ungdomstiden. De er ikke lenger like opposisjonelle som i ungdomsskolen og begynner å se verden rundt seg i større perspektiv, med flere nyanser. De begynner også å få et mer bevisst forhold til seg selv, verden og sin plass i den. De er kanskje spesielt på søken etter mening i denne perioden i livet, og min opplevelse er at det er mange som ikke finner den. Keller spurte elevene våre hvor mange som hadde vært deprimert på en slik måte at hele verden føltes som å være fanget i et svart hull av meningsløshet. Over halvparten av våre elever rakk opp en hånd. Slik jeg opplevde det, klarte Keller å skape en sammenheng mellom det han sa og elevenes søken etter mening da han fortalte dem historier om ulike menneskeliv. Gjennom anekdoter og fortellinger åpnet han øynene deres for hva et liv kan være. Han gav oss en følelse av at livet ikke er fragmentert, låst og tilfeldig. Det er viktig, meningsfullt og spennende. Det kan være på så mange måter, det er åpent og vi står fri til å velge.
Sammenheng mellom elevene og verden
For det andre handler meningsfull undervisning om å se og formidle en sammenheng mellom elevene og verden. Det motsatte, slik jeg ser det, er forestillingen om at livet er tilfeldig og at mennesket er løsrevet fra sine omgivelser. I en slik forestilling er vi alle alene og må finne vår egen mening med livet. Slik jeg forstår både Steiner, Bjørneboe og Keller, er troen på en forbindelse mellom mennesker og verden omkring oss en viktig del av steinerskolen. I en skole med et slikt utgangspunkt er undervisningen meningsfull i sin natur fordi den kan gi elevene verdifull kunnskap og rettledning der de er i sine livsløp. Den er til for at de skal kunne utvikle seg som mennesker og som del av en kultur. Den er ikke til for å pugges, læres og måles. Det er verdifull viten om verden som elevene får ta del i. Flere av fortellingene til Godi Keller gav meg en følelse av en slik tilknytning til verden, og spesielt fortellingene som handlet om dyr.
Den ene historien handlet om en spesiell type fugl som bygger rede i leire, noe som gjør at det blir veldig varmt inne i reiret når solen skinner på det. Hunnfuglen må derfor vifte på eggene hele dagen, mens hannfuglen flyr etter mat. Blir det for varmt inne i reiret, slik at eggene ikke tåler varmen, vil ikke moren forlate redet, men dø der sammen med dem. Dersom dette skjer, vil hannfuglen reagere på en særegen måte. Han vil fortsette å fly fram og tilbake med mat, selv om ingen tar den imot. Etter å ha gjort dette en stund, vil han sette seg et sted uten å røre på seg i lang tid. Etter flere dager vil hannfuglen bevege seg igjen. Da vil han samle sammen leire og tette igjen reiret. ”Vi vet jo ikke hva denne fuglen egentlig holder på med, men det minner veldig om sorg, gjør det vel ikke?” spurte Keller. Rundt meg så jeg at alle elevene nikket, flere med tårer i øynene. Det er en historie om en fugl, men den er i tilknytning til menneskelig sorg og fortalt på en slik måte at den kan treffe elevene ved å fortelle noe om livet.
Bjørneboe nevner en lignende historie i boka Jonas, der Jungmannen skal undervise elevene i geografi. Han tar med en ørkenblomst til klassen. Det er en liten sortbrun ball som ligner på en blanding av lær og visnet gress, rullet sammen som en knyttneve og lett som papir. Denne planten har en helt spesiell egenskap for å overleve i ørkenen. Den krøller seg sammen når jordbunnen blir uten vann. Rund og lett som gress, reiser den med vinden. Den kan leve i årtier på denne måten, uten vann og næring. Kommer den så til vann, slår den røtter umiddelbart. Da blomstrer den og blir grønn, myk og rosettformet. Den er så tilpasset ørkentemperatur at den foretrekker varmt vann. Jungmannen slår fosskokende vann over den foran klassen og det brune nøstet strekker seg og retter seg ut som en knyttet hånd som åpner seg. Som det står i boka; ”Det slår Jungmannen at dette er en ypperlig psykologisk parallell fra planteriket”.
Noen vil kanskje hevde at dette er retorikk og fortellerkunst. Elevene blir fanget av en karismastisk foredragsholder som forteller historier. Her mener jeg det er sentralt å skille mellom form og innhold. Formen er tilpasset publikumet i disse fortellingene. De er bearbeidet og blir presentert slik at elevene blir engasjert. De kan kjenne seg igjen og hører interessert etter fordi personen som snakker, bruker klassiske grep som av en eller annen grunn fenger mennesker. Samtidig mener jeg at dette kan være en like ærlig måte å formidle et budskap på som et tørt foredrag. Formen kan fange elevene en stund, men for at opplevelsen skal vare, mener jeg at innholdet må være viktig. Jeg fikk ikke følelsen av at disse fortellingene er ment som underholdning. De er mye mer enn det.
Sammenheng mellom lærer og elev
Den siste formen for sammenheng fant jeg i forbindelsen mellom lærer og elev. Hos alle disse fant jeg en idealtype på en lærer som en varm, engasjert, kunnskapsrik, trygg og humoristisk voksen, med grunnholdningen om at jobben med å være lærer er å jobbe med mennesker, ikke med et system. (Den motsatte lærertypen fant jeg som pedanten hos Steiner og salamanderne eller formyndermennesket hos Bjørneboe. De ser ikke elever, men bare system og resultater.) Alle framhever bruken av humor i arbeid med ungdom. Steiner skriver at ingenting er mer velgjørende enn humor i undervisningen. Godi Keller kaller den en nådegave i arbeid med barn og unge.
Er det mulig å få til dette i de rammene skolen er innenfor i dag? Jeg tror det. Selv har jeg begynt å jobbe med dette, men må nok dessverre si at jeg ikke har fått taket på det helt ennå. Til jeg forhåpentligvis blir bedre, trøster jeg meg med dette sitatet av Steiner: ”Den som ikke først kan tåle å være en klossmajor, først å gjøre tingene dumt og ufullkomment, han vil aldri komme til å gjøre noe som helst fullkomment, i hvert fall ikke ut i fra seg selv, sitt eget indre. Og det må læreren: gi av sitt eget indre.”
Godi Keller, født i Sveits, 1952. Flyttet til Norge i 1972. Arbeidet i Steinerskolen i 26 år hvorav ti år ved Rudolf Steinerhøyskolen i Oslo. Arbeider i dag som forfatter, foredragsholder, kåsør og lærer ved anledning.
Jens Bjørneboe (1929–1976), norsk forfatter med stor produksjon og sterkt samfunnsengasjement. Profilert antroposof i Norge på 1940- og 1950-tallet. Arbeidet ved Rudolf Steinerskolen i Oslo fra 1950. Skolen i romanen Jonas (1955) har mye til felles med steinerskolen, og vakte stor debatt. Essaysamlingen Under en mykere himmel. Brev og bud fra en Steinerskole (1976) om pedagogikk og steinerskole, ble redigert og utgitt etter hans død av André Bjerke.
Rudolf Steiner (1861–1925), østerriksk filosof, Goetheforsker, pedagog, kunstner, dramatiker, sosial tenker, anarkistisk orientert individualist og esoteriker. Grunnlegger av antroposofien, og arbeidet etter første verdenskrig for å finne praktiske anvendelser for denne: I samarbeid med pedagoger, bønder og leger grunnla han waldorf (steiner)-pedagogikken, biodynamisk landbruk, antroposofisk medisin og inspirerte nye retninger innen tallrike andre områder av menneskelig aktivitet, som etisk bankvirksomhet og kristendommen.
Foto: Freddy Wike
