Jeg vil si noen ord om undring. Etter at man selv fra universitetshold hører klager over at studentene viser liten undring, kan jeg ikke la være.
I et såkalt styringsdokument for barnehager leste jeg en gang at man der blant mye annet også kan undre seg med barna, og dokumentet gikk like godt et skritt videre og beskrev hvordan slik undring kan foregå. Eksempelvis ble det, skritt for skritt, fortalt at barna, selvsagt under forsvarlig oppsyn kan gjennomtråle fjæra, samle stener for deretter å sortere dem etter farge og størrelse.
Jeg har en viktig melding til hvem det nå enn er som skriver den slags planer: dette har intet med undring å gjøre! Slikt kalles arkivering og er for så vidt en respektabel syssel, men den skiller seg like mye fra undring som et stoppskilt skiller seg fra en ekte Rembrandt.
Også i skolen nevnes ord som undring og nysgjerrighet mest for skammens skyld, for de passer ikke riktig inn i vokabularet til dem som vil måle og styre og dokumentere.
For dem som syns at undring er en mindre vesentlig bisak ved skolen, vil jeg skjære noen merkesetninger ut i papp, som det heter. Man får gjerne lære dem utenat:
Undring er ikke læring, undring er det som gjør læring mulig. Undring er det havet all læring flyter på.
Undring er ikke et triks som får mennesker til å ville vite det vi allerede vet. Undring retter seg mot det vi ikke vet.
Undring er rå, upolert og vill. Den er erotisk fordi den får oss til å rødme overfor det ukjente, det som ennå ikke er åpenbart, avslørt, avkledd.
Undring er uten fordommer og åpen for alle tenkelige veier videre.
Uten undring har verken vitenskapen, kunsten eller samfunnslivet noen fremtid.
Den er eksistensiell.
Plikten interesserer seg for læreboken,
men undringen for det som skjedde etter
at læreboken ble utgitt.
Undring lar seg ikke planlegge, undring lar seg bare leve.
Så var det sagt!
Og så var det oss da, foreldre og lærere som ikke skriver planer, men skal oppdra og undervise barn. Hva innebærer det for oss?
Å fremme undring innebærer først og fremst å øke tilliten i skolen på alle de steder systemene bygger på angsten, angsten for at ikke alle skal komme frem til det rette svaret, for at kreative lærere og elever kommer opp med noe som ligger utenfor kontrollen.
For mens kontrollen vil sikre, må vi vite at å stelle godt med undringen krever en viss avsikring.
Har du mot til det?
Godi Keller
Nesoddtangen, 5.1.2015