Mottakelighet for det skjønne?

«Hvor finnes skjønnhet? Hvor jeg må ville av all min vilje: hvor jeg vil elske og gå til grunne for at et bilde ikke skal forbli bare et bilde.»

Zarathustra, i Nietzsches Slik talte Zarathustra

Skjønnhet og eksistens

Målet med denne teksten er ikke å bygge opp en filosofisk argumentasjonsrekke, men å føre leseren hen til det skjønne i sitt eget liv. Det er fenomenet skjønnhet som står i sentrum, og ikke en filosofisk begrepsavklaring av ulike bruksmåter og forståelser av hva som kan betegnes som skjønt. For begrepet skjønnhet er alt annet enn entydig både i et begrepslig og historisk henseende. Og veien fra fenomen til begrep er alt annet enn selvsagt og harmonisk. I det hele tatt kjennetegner det de fleste av de begreper vi bruker som omhandler ting som betyr noe for oss, at de er uklare og har åpne kanter. Et filosofisk begrep har mer med et maleri å gjøre enn et skarpstilt foto.

Som filosof har jeg i lang tid vært opptatt av mottakeligheten for det skjønne og ulike forståelsesformer knyttet til kunst. Hva gjør kunst med mennesket? Hvorfor er noen mer mottakelig for det skjønne enn andre? Forandrer det skjønne det vi mennesker betegner som vårt indre? Blir man fremmedgjort for omverdenen hvis man til daglig lever av intensive møter med kunstnerisk skjønnhet? Det finnes ingen en­tydige svar på disse spørsmålene. Og det er riktig slik. Ja, derfor dreier det seg om filosofiske spørsmål. Filosofi lever av mangetydighet. Det skiller den fra forskning og forbinder den med kunsten. Det er et dypt slektskap mellom sang, poesi og filosofisk tenkning, sier Heidegger. En måte å tenke dette slektskapet på er å se på hvordan sang, poesi og filosofi livnærer seg av det skjønne. På godt og ondt. For det skjønne kan føre oss både til himmel og helvete, fra opphøyelse til forførelse, til Madonna og til Sodoma og Gomorra, som Dostojevskij er inne på i flere av sine romaner. Skjønnheten griper med andre ord dypt inn i menneskets eksistens. La meg nevne noen eksempler:

Skjønnhetens smerte.

Velkjent er det gamle ordtaket fra antikken at vakre og skjønne kvinner er smerter før øynene (Pseudo-Longinos). En vakker kvinne utløser ikke bare et begjær, men kan komme inn i synsfeltet som et sjokk. Man blir konfrontert med en skjønn virkelighet der det nesten blir uutholdelig å forbli ved blikket. Den vakre kvinnes skjønnhet ligger ikke i det at man ser så mye av henne, men nettopp i tilsløringen av det vakre. Skjønnheten ligger ikke bare hos henne, men i det imaginasjonsrommet hun åpner med sin skjønnhet. Fordi man ikke ser alt ved henne, begynner fantasien å male ut det man ikke ser. Uansett hvor mye man måtte se av henne, vil det forbli en slags tilsløring av hennes skjønnhet som gjør vondt. Hun er forgjengelig, skjønnheten er bare et lite støvfnugg som snart vil forgå. Eller kanskje hun vil forsvinne fra vårt synsfelt. Overlever vi at det vakre unndrar seg slik? Den vakre kvinne ut­løser et sukk om forgjengeligheten i alt som er. Den vakre kvinne er en smertelig inspirasjon til poetisk melankoli. Man behersker ikke det å bli utsatt for kvinnelig skjønnhet. Og det forteller noe om viljens svakhet. Det er umulig å se vekk når hun trer for øynene, og det er umulig å beherske den smerte hun utløser.

Skjønnhetens storhet.

I naturen støter vi på skjønnhetens storhet. Vi opplever naturen som noe som overgår vår fatningsevne. Vi ser en skjønnhet i naturen der ute: Forteller det mest om naturen der ute eller om oss som ser denne skjønnheten? Storheten i naturen kan også oppleves i de små ting. Selve livsunderet er en vakker hendelse: Vi blir rørt av bevegelse, vi ser hvordan dyrene kjemper, og vi ser hvordan en blomst vokser, sakte, men sikkert. Evnen til å kunne se det skjønne i naturen gjenspeiler ifølge filosofen Immanuel Kant en god sjelelig disposisjon. Kanskje det ligger noe i den tanken.

Skjønnhetens virkested.

Det har en lang tradisjon i estetisk tenkning å skille mellom naturens og kunstens skjønnhet. Kunstens skjønnhet er mangfoldig. Vi kan finne den i form, klang, språk og tanker. Heidegger så på kunstverket som en iverksettelse av sannheten. Her står han i en lang tradisjon i Europeisk idehistorie: Tanken om at kunsten viser oss noe ved virkeligheten som ellers ikke hadde fremtrådt for oss, har i ulike fasonger preget den troen og tilliten vi gir til at kunsten har en elementær betydning i menneskelig eksistens. For å belyse noe av kunstens betydning for en selv kan man stille seg spørsmålet hvordan livet hadde sett ut uten kunst. Ta vekk all kunst rundt og i deg og spør deg selv: Hva blir igjen? Jeg tror de aller fleste på en eller annen måte vil komme frem til at kunst er med på å forme vår identitet og hvordan vi ser på oss selv. Kanskje vi beskriver oss selv med et ordforråd som er tatt fra litteraturen? Eller kanskje vi identifiserer oss med portretter? Eller kanskje vi føler at musikk uttrykker så sterkt hvem vi er at vi nærmest trenger denne musikken for å forstå oss selv? Kunst hjelper oss til å beskrive oss selv på nye måter. Det er ikke slik at vi nødvendigvis erkjenner så mye mer av virkeligheten gjennom kunsten. Kanskje det heller er hvordan den muliggjør nye beskrivelser av fenomener i livet som er dens bidrag til vår identitetskapning? Så når vi hører om kunstens sannhet, kan vi fortolke denne sannheten som noe som har blitt så selvsagt for oss at det inngår som en naturlig del av hvordan vi ser på oss selv. Kunstens perspektiver har manifestert seg som en slags åpen­baring av oss selv og virkeligheten vi lever i.

Kunsten møter det sårbare mennesket.

Å være mottakelig for skjønnhet forteller etter min mening om en menneskelig svakhet. En svakhet for å la seg bestemme av sanseinntrykk som rører ved oss. En svakhet der vi automatisk oppgir oss selv som autonome vesener for å la oss forføre av skjønnheten. Her tåler vi ingen forstyrrelser. Vi vil forbli i skjønnheten og la den beruse oss. Jeg tror at skjønnhet forteller oss noe om noe vi ikke selv er, men som vi har en lengsel etter. Den skjønnheten for eksempel musikk kan formidle opplever vi som «det andre». Men dette andre drar oss til seg. Her kommer det overskridende element inn i opplevelsen av det skjønne. Følelsen av å beherske livet forstyrres av møtet med «det andre» i kunsten.

Det er nettopp denne eksistensielle erfaringen av skjønnhet som er felles for disse eksemplene jeg har vært inne på: Skjønnhet som forandrer liv, skjønnhet som vekker en lengsel, skjønnhet som vitner om fullkommenhet, skjønnhet som lar oss ta del i noe som overgår forstandens kategorier, skjønnhet som forfører oss og skjønnhet som gjør at vi våger oss ut på dypt hav, selv om vi vet at faren er stor for å drukne.

Både voksne og barn trenger å bli utsatt for skjønnheten. For skjønnheten er alt annet enn bekvemt velbehag, luksus og glatt overflate. Møtet med skjønnheten kan gjøre oss litt nevrotiske, vi blir redd for å miste de skjønne, livgivende øyeblikkene. Derfor ligger det en smerte i skjønnheten. Musikken forgår i det den kling­er, tonene blir til intet rett etter at de har trådt frem for øret, men vi minnes dem: Minnet om skjønnhetens øyeblikk gjør oss melankolske fordi vi merker at skjønnheten er underlagt forgjengeligheten i alt liv. Er du mottakelig for kunstnerisk skjønnhet, kommer du ikke vekk fra den.

Skjønnhet og steinerpedagogikk

Ut fra et pedagogisk perspektiv er det viktig å la barn og ungdom få erfare skjønnhetens smerte. Vekk fra det polerte til upløyd jord, vekk fra likes til dyp kunstforståelse, vekk fra skjermens altoppslukende overflate til en slags dramatisk skjønnhet som griper inn i menneskets hjerte, vel og merke på godt og ondt – smertelig nok! Mottakelighet for det skjønne og pedagogisk arbeid hører sammen. Det skjønne tenner tanken og utfordrer til personlig modning!

I steinerpedagogikken spiller skjønnheten en stor rolle. Det skjønne former de ytre omgivelsene, rommet barnet oppholder seg i formidler skjønnhet på ulikt vis: gjennom skjønne gjenstander, bilder, farger og design. Slik dannes blikket for det skjønne uten at man nødvendigvis snakker så mye om det. Barna får bilder av det skjønne rett og slett ved det å være i et rom hvor skjønnhet finnes i ulike former. Skjønn­heten former også tiden. Rytmen og de musikalske elementene er med på å gi barna en estetisk tidsfølelse. Opplevelsen av tid er ordnet gjennom klang og rytme. Sang, klapp og lek er med å forme en sensibilitet for skjønnhet. Skjønn­heten er også med på å prege barnas indre liv:

De tar del i fortellinger som vitner om skjønnhetens transformasjonskraft, og de får utviklet evnen til å bruke fantasien. Fantasien er skjønnhetens beste venn: Stor kunst begynner i kunstnerens fantasi. Og fantasien levendegjøres av møtet med skjønnhet.

Steinerpedagogikk er etter min mening en form for kunstpedagogikk. Å lære gjennom kunst, å fordype seg selv som menneske gjennom det skjønne, ja, å ta del i prosesser der skjønnheten og kunsten er både drivkraft og ideal, er nødvendige pedagogiske grunnprinsipper i steinerpedagogikken. Jeg tror det finnes et stort potensial i hvordan steinerpedagogikken kan videreutvikle sin kunstneriske og estetiske pedagogikk. Formålet er å gjøre barna mottak­elige for det skjønne. Her vil vi alltid trenge nytenkning og en pedagogisk filosofi som forbinder tradisjon med innovasjon, og fortid med samtid.

Marius Wahl Gran. Inngang 2 110 x 165, 2017–18

Marius Wahl Gran. Message for Uriel 100 x 150, 2018

Om kunstneren

Marius Wahl Gran

er billedkunster og pedagog. Han arbeider som høyskolelektor på Steinerhøyskolen.

«Som maler anvender jeg meg av element, fragment og bruddstykker fra min nære omgivelse, eller fra maleriets kunsthistorie. Elementene fører jeg sammen til en ny enhet. Jeg maler aldri av landskapet direkte, men det fins hele tiden som kontekst eller referanse. Elementene består av lys, mørke, farge og atmosfære. Uten å forsøke meg på en definisjon av maleriet som tradisjon av langsomhet og tålmodighet, vil jeg allikevel hevde at omgangen med maleriet for meg handler om lys, det vil si og oppfatte kvaliteten på det lyset som utgår fra maleriet selv».

www.mariuswahlgran.com

Henrik Holm

Professor i filosofi og forskning­s­leder ved Steinerhøyskolen i Oslo. Doktorgrad i filosofi ved Teknisk Universitet Dresden og doktorgrad i musikk ved Norges musikkhøgskole.