Når jeg-et vokser ut av vi-et

Et blikk på identitetsutvikling i tidlig barndom

I løpet av 2014 og 2015 gjorde jeg et omfattende feltarbeid i to småbarnsavdelinger. Det endte i en doktorgradshandling som ble forsvart 19. januar i år ved Universitetet i Agder. Avhand­lingen ble en undersøkelse av hva kroppene, lydene og tingene i rommet betydde for barnas mulighet for å kunne utvikle sin identitet og gruppe­tilhørighet i barnehagen.

Det jeg med andre ord har gjort, er å beskrive hvordan barn i barnehager lever i en stadig veksling mellom gruppe og individ, å gli inn i mengden og å vise seg frem, mellom et vi og et jeg. Dette spillet er ikke avhengig av verbalspråk eller pedagogiske opplegg, men kan øves og utforskes ved hjelp av kropp og bevegelse, lyder og rytmer i lek og hverdagssituasjoner. I denne artikkelen vil jeg presentere noen av funnene fra denne undersøkelsen. Jeg vil drøfte hvilke vilkår barnehagen som institusjon gir for barnas identitetsutvikling.

Identitetsutvikling som en danningsprosess

Filosofen Hannah Arendt forstår identitet som et resultat av en stadig gjentagende tilblivelsesprosess i spenningen mellom et vi og et jeg, mellom å handle aktivt skapende i verden og samtidig være prisgitt andres handlinger.

Å bli dannet er en prosess hvor barnet vekselsvis griper og blir grepet av verden omkring seg. Vi må bli formet av verden for å kunne forme den. Hannah Arendt bruker språket som eksempel. Det er fordi vi inngår i et språkfellesskap at vi kan snakke sammen, men det er fordi vi er unike individer at vi har noe å si til hverandre.

Det er imidlertid ikke slik at denne prosessen er avhengig av språk, og de barna jeg observerte, hadde i hovedsak nonverbale relasjoner. Den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty be­­skriver danningsprosessene som en kroppslig speilingsprosess eller en imiterende gjensidig bekreftelse mellom ulike kropper. Han sier at: «…der sker en bekræftelse af den annen gennom mig, og af mig gennem den annen»2. Med andre ord er opplevelsen av det første jeget oppstått gjennom en sosial aktivitet eller et vi hvor kroppen, bevegelsene og sansene står i sentrum. Noe eller noen griper fysisk inn i barnas liv, og barna griper fysisk tilbake, og gradvis etableres en identitet. Identitetsprosesser kan riktignok aldri forstås uten at vi først forstår de strukturelle og sosiale omgivelsene de oppstår i.

Danningsprosessenes vilkår i barnehagen

I min undersøkelse måtte jeg ta hensyn til at barnehagene ga institusjonelle rammer som preget barnas mulighet til å gripe skapende inn i sine omgivelser. De rammene vil variere fra barnehage til barnehage. La meg vise noen eksempler:

Noen barnehager lar de yngste sitte i tripp-trapp-stoler som de ikke kan gå opp i eller ned av selv. Andre barnehager har små stoler som barnas kropper behersker på egenhånd. Dette er to ulike fysiske rammer med betydning for hvilket handlingsrom barna får og hvilken subjekt-status de opplever å ha. Er yndlingspålegget forbudt eller tillatt i barnehagen? Er den tingen barna vil ha med seg hjemmefra innenfor eller utenfor kategorien lovlige kosedyr som kan ligge i hyllen? Kan et barn ha på seg den røde lua som han er så glad i, eller tolkes den som for varm eller for kald akkurat den dagen?

Med hensyn til disse og alle de andre lignende avveiningene, er dessuten barnehagen annerledes enn hjemmet, lekeplassen eller skolen. Det er gitt et handlingsrom barna kan bevege seg innenfor, og barnehagepersonalet vil i små og store valg i hverdagen ha makt over barns identitetsutvikling.

Barna yter motstand

Men barna er ikke passivt overlatt til disse vilkårene. Det skjer en kontinuerlig veksling mellom å tilpasse seg og yte motstand mot tripp-­trapp-stolens rammeverk, regler for lue-bruk eller korrekt pålegg. Enhver aktivitet barna blir tatt med på, vil bli preget av at hvert barn vil forsøke å tilføre aktiviteten sin personlige stil. Det kan av og til arte seg som en fantasifull og overraskende ny vri på et problem, som å ta på seg den røde lua utenpå den varme blå som personalet insiterte på at skulle brukes. Andre ganger kan det arte seg som opprør, tilsnikelser og unngåelser, som å smugle med seg den lille forbudte private leken i sokken. Dannings­prosessen innebærer med andre ord å gripe skapende inn i de betingelsene som er gitt i en situasjon, for å tilføre situasjonen mening. Identitet er altså et samspill mellom hva barna vil uttrykke, og hva institusjonen, de voksne og de andre barna gir av rammer. Barnets jeg viser seg når det ytes motstand mot et vi.

Forstyrrelser og avbrytelser i leken

I mine observasjoner av barn i lek skjedde det hele tiden små og store avbrudd, forstyrrelser. Omgivelsene i leken ga barna motstand.

Aktiviteter og relasjoner ble løst opp, fordi det oppsto nye aktiviteter og nye barn som viste seg frem. Leketøyet kunne også skape brudd og forstyrrelser. Et hjul kunne falle av en bil, et bein kunne brekke av en dyrefigur og en byggekloss kunne være av feil type. En stubbe som skulle brukes et annet sted enn der den lå, kunne være for tung å bære.

Av og til kunne disse bruddene og ny-etableringene fremstå som ganske uproblematiske, og barna vandret fra den ene aktiviteten til den andre og inn og ut av ulike relasjoner, uten at det skapte nevneverdig spenninger. Andre ganger var det langt mer smertefullt når ting stoppet opp eller når venner bare gikk fordi det skjedde noe annet et annet sted som tiltrakk seg oppmerksomheten. Dessuten var kampen om eierskap til ting og steder en stadig kime til konflikter mellom barna.

Uansett konfliktnivå er det hver gang slike ting skjer, en mulighet for å skape identitet. I av­­handlingen har jeg forsøkt, ved hjelp av Hannah Arendt, å vise hvordan det å møte motstand eller å tåle at andre kommer i veien for meg og min handling, er en forutsetning for at jeg som individ kan komme til syne i verden. Derfor er både å yte motstand og å møte motstand en viktig del av et barns danningsprosess.

Hva gjør vi så med dette?

Dette betyr naturligvis ikke at de voksne skal trekke seg unna og la barnas konflikter og andre utfordrende situasjoner gå sin gang uten å gripe inn. Nærværende og lyttende voksne er helt nød­vendig for at barna skal oppleve barnehagen som et trygt sted. Men målet bør være at per­sonalet kan få en mer hensiktsmessig måte å respondere på overfor barnas handlemåter i konflikter. Konflikter mellom barn er ikke farlige. De kan være svært viktige.

Det samme gjelder hvordan man resonnerer omkring barnas motstand i møte med de voksnes krav og forventninger, dagsrytmens ubønnhørlige tikking og andre strukturelle rammer i barnehagen. Slike rammer er avgjørende for et barns identitetsskaping, men ikke fordi barnet viker unna og tilpasser seg, men fordi det trykker imot det som står i veien. Ryddetiden treneres og påkledningen hales ut, og både ram­mene som står i veien og barnas kraft til å støte tilbake, er viktige.

Mitt mål er ikke at barnehagepersonalet slutter å sette grenser, men at de forstår hvorfor grens­ene hele tiden utfordres. Barna leter etter rom for sin identitet, og gradvis etableres en sikkerhet med hensyn til hva det innebærer å være akkurat meg i denne flokken og i dette barne­hage­rommet. Det er hva jeg i avhandlingen kaller et jeg som vokser ut av et vi.

Stol på hverdagslivet!

La meg til slutt påpeke hvor viktig den frie leken og hverdagslivet ser ut til å være for disse danningsprosessene. Det finnes mange pedagogiske program som gir manualer for systematisk arbeid med sosial kompetanse og selvbevissthet. Det er lite grunn til å tro at disse i seg selv er negative, men hvis det å sette barna i ring og snakke om følelser, vennskap og inkludering fortrenger tiden for lek, bevegelse og hverdagsopplevelser for barna, er det etter min mening grunn til bekymring.

Det som er mest verdifullt for barnas opplevelse av å høre til i verden og med hverandre, kan fra tid til annen komme i konflikt med personalets intensjon om å skape orden, ro og pedagogisk fremdrift. Det er derfor også verd å være oppmerksom på faren ved å legge lokk på dette viktige sosiale livet mellom de yngste. Det er ofte både støyende og kaotisk og krever av og til at man tenker seg om to ganger før barna stoppes eller hysjes på.

I mine observasjoner la jeg merke til hvordan begrepene «innestemme» og «utestemme» ble brukt tilsynelatende uten å reflektere over hva barnas skingrende stemmer i kor innebar der og da. Her er en situasjon som kanskje flere vil kjenne seg igjen i: En gutt på to år trampet stolt rundt i rommet mens han slo to lekegryter mot hverandre med et stort smil om munnen. Han fylte rommet frydefullt med sin tilstedeværelse. En pedagog ba han om å vente med tromming til han kom ut. Da ville færre bli forstyrret og dermed færre legge merke til ham. Gutten overhørte pedagogen og fortsatte, for hvis man først vil ta scenen, er det ikke noe poeng å vente til færrest mulig ser og hører det. I møte med barnas leven håper jeg at flere kan forsøke å se og lytte etter hva barna vil skape og uttrykke. Det er det som på engelsk heter: «noice is voice».

Hele avhandlingen til Dag Øisten Nome kan leses her: https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2474174

Noter

1) Mead – Mind, self and society – s.189

2) Merleau-Ponty – Kroppens fenomenologi – s.152

Foto: Freddy Wike

There has to be a social process going on in order that there may be individuals

Georg Herbert Mead1

Foto: Freddy Wike

Dag Øystein Nome

Førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Agder og ved Steinerhøyskolen. På vegne av kollegiet ved Steinerskolen i Arendal, Anne Marit Sveen.