Praksisperioder i videregående
Skolen befinner seg ofte i sin egen verden, og den kan være ganske fjern fra resten av samfunnet. Det er som om vi lever inne i en boble der fag og vurderinger lever sitt eget liv uten kontakt med omverden. For meg har det alltid vært viktig å forsøke å spenne bro mellom skole og samfunn. Det har derfor vært maktpåliggende å beholde våre praksisperioder til tross for større og større faglig press fra det offentlige.
Om man klarer å gjennomføre disse praksisperiodene, blir det en skole som forbereder til livet og gir livskompetanse og ikke bare teoretisk kompetanse.
Håndverkspraksis
Etter arbeidet med jorda i 10. kl har vi hatt håndverkspraksis i 1. vg. Da har elevene arbeidet med en håndverker og gjort sine erfaringer om hvordan man planlegger og gjennomfører alt fra tegnebordet til ferdig produkt. Flere ungdommer har funnet en retning i livet gjennom dette. En fortalte hvordan snekkeren han jobbet med, sa at han kunne bli en god snekker, men at han trengte å bli litt sterkere. Det førte til at han isteden for å sitte timevis med dataspill begynte å trene. En annen fikk tilbud om lærlingeplass på bilverkstedet hun jobbet på. Slik er det mange eksempler.
Vi har vært så heldige å arbeide tett sammen med stiftelsen BRO som har bygd miljøvennlige hus i Russland. Flere grupper fra oss har vært med på det, og på den måten fått erfaring med å bo ute på landsbygda i Russland på Camphill landsbyen Svetlana samtidig som de har gjort et skikkelig stykke håndverk. De har satt opp et lite lysthus som er blitt et naturlig midtpunkt i landsbyen, laget bord og benker, ny trapp utvendig i et av husene og vært med på å sette opp et verkstedshus. Det ble mye god praksis.
Bedriftsbesøk i 2. vg.
I forbindelse med samfunnsfaget i 2. vg. om økonomi og næringsliv har vi besøkt bedrifter. Tidligere hadde vi turer både til England, Estland og Tyskland, men etter som det har blitt innstramninger på alle kanter, har vi utforsket næringslivet i lokalmiljøet.
Det har vært mange overraskelser i de besøkene. Hva som skjuler seg bak de dørene vi går forbi til daglig, de veggene vi kjører forbi hver dag til skolen, er ganske interessant. At det finnes bedrifter i lille Tønsberg som tenker ut og produserer utstyr til den engelske marine eller til spesialtrente elitesoldater på spesialoppdrag, er nytt for de fleste. At vi sender stein til Kina fra Vestfold eller at det bygges boreinstallasjoner som står på havets bunn, er også temmelig ukjent.
Når noen av elevene kommer et par år senere og forteller at de har sett krokene til Henriksens Mek. og tauverket fra Parker, er det morsomt. Siden de vet hvor det lages, legger de merke til det på en annen måte når de treffer på det i dagliglivet.
Vi blir alltid godt godt mottatt i bedrifter og får omvisning og foredrag av kompetente og engasjerte mennesker. Det er fascinerende å se produksjonsprosessene og bli kjent med menneskene som jobber der.
Møte med mennesker
Så kommer vi til 3. vg. der sosialpraksis står på programmet. Vi finner institusjoner med god bredde slik at elevene får et så godt som mulig tverrsnitt av vår velferdsstat. Hvordan tar vi oss av mennesker som ikke klarer seg selv fordi de er for unge, for gamle, syke eller utviklingshemmet?
I god tid skrev jeg rundt til de forskjellige institusjonene, og etter hvert kom svarene:
«Vi tar gjerne imot 1–2 elever i sosialpraksis;)
Har god erfaring med dette fra tidligere!! Vi gleder oss ;)»
«Hjertelig velkommen til oss: På Bjønnesåsen, Gipø og Villa Smidsrød; tilsammen 5 avdelinger.»
Våre elever har vært ute i sosialpraksis i mange år, og de har tydeligvis gjort en god figur.
Siden jeg også hadde norsk i klassen, hadde vi benyttet anledningen til å lese «Fuglane» av Tarjei Vesaas og diskutert hvordan samfunnet skal ta seg av en Mattis, og hvordan det er å være ansvarlig for ham. Hvem skal betale for det? Hvem skal ha ansvaret? Svært mange spørsmål var stilt på forhånd, og elevene hadde også med seg en del spørsmål ut i praksisen. Jeg fikk en melding underveis: «Det går strålende!»
Etter en uke var elevene tilbake på skolen, og vi skulle høre rapportene. Alle var til stede. Det var mange blide ansikter. Ingen vanskeligheter med å gå frem foran klassen og fortelle.
Det var først de som hadde vært i kommunal barnehage. De hadde riktignok noen spørsmål til både maten, rytmen og forholdene, men barna var søte. Det var gøy! De hadde med de beste skussmål. En var blitt tilbudt jobb, og det ville han gjerne.
Så var det fra en privat barnehage i nærheten. De var blitt tatt godt imot, hadde kommet fort inn i arbeidet og satt i gang noen aktiviteter på eget initiativ. De hadde med seg svært gode skussmål og anbefalinger.
Deretter hørte vi fra steinerbarnehagen. Eleven hadde selv gått der. Det var lenge siden, og han hadde fått noen aha-opplevelser. Her var det varm mat i motsetning til de andre barnehagene. Hans innsats var blitt høyt verdsatt.
Noen hadde vært på gamlehjemmet. De to guttene som hadde vært på samme avdeling, syntes det hadde vært morsomt å snakke med de gamle, følte at de var til nytte og hadde tatt initiativ til aktiviteter og turer. De hadde begge fått tilbud om jobb og skulle benytte seg av det.
Så var det de to jentene som hadde vært på en annen avdeling. De hadde blitt spurt om de ikke kunne finne på noen morsomme aktiviteter siden de var fra steinerskolen og dermed veldig kreative(!) Det hadde de gjort, og det var skikkelig gøy! De fikk veldig gode tilbakemeldinger.
To gutter hadde vært på det nye helsehuset for folk som har vært på sykehuset, men også for temmelig skrøpelige gamle. De fortalte med stor innlevelse. Også de hadde gjort seg bemerket ved sitt engasjement.
Til slutt var det hun som hadde arbeidet med barn med spesielle behov i et fritidshjem. Det var krevende selv om det bare var 7–8 barn til stede, men etter hvert gikk det bra. Hun hadde fått tilbud om jobb der året etter.
Alle var enige om at de hadde hatt stort utbytte av praksisen. Det var noe helt annet å være i det enn å høre om det fra andre. Alle var enige om at det trengs mye ressurser for å følge opp alle som trenger det, at både gamle, syke og barn trenger å ha folk rundt seg som har tid, er tålmodige og har interesse for jobben.
En hadde blitt overbevist om at det er barn han vil jobbe med, to hadde tatt imot jobbtilbud på gamlehjemmet de hadde vært på, og de andre var glade for opplevelsen, men har andre planer for fremtiden.
En understreket: «Si til de andre elevene som kommer etter oss at dette er en veldig god anledning til å skaffe seg jobb. Mange av mine venner har søkt drøssevis av jobber, men ikke fått noe, og her går jeg rett inn i sommerjobb. Det er en helt spesiell mulighet!»
Alle har godt av å se hvordan sosial- og helsevesen fungerer i vårt samfunn. Det gir en virkelighetsforståelse og en erfaring som alle burde få med seg. Det var alle elevene enige om.
Det er også viktig at skolen legger opp rammer for praksisen, at elevene blir godt forberedt, at de har med seg gode spørsmål og skriver en rapport. Men det beste er den muntlige rapporten som alle får høre. Det gir et bredt bilde av vårt sosial- og helsevesen og en innsikt i et område som de fleste har meninger om.
Om man klarer å gjennomføre disse praksisperiodene, blir det en skole som forbereder til livet og gir livskompetanse og ikke bare teoretisk kompetanse.
Vi finner institusjoner med god bredde slik at elevene får et så godt som mulig tverrsnitt av vår velferdsstat.
Foto: Astrid Bjønnes
