I 1960 ble funnene av fotspor fra dinosaurer på Svalbard en verdenssensasjon. Dette var det første udiskutable beviset på at dinosaurer hadde levd i nordlige områder. Innen dinosaurforskningen regnes dette som da vår forståelse av dinosaurenes biologi forandret seg for alltid. Sporene var 123 millioner år gamle og fra begynnelsen av krittperioden. Svalbard var den gangen noe lenger sør, omtrent der Nord-Trøndelag ligger i dag på 65 grader nord. Dette betyr at dinosaurene som levde på Svalbard, opplevde forskjellige årstider og kanskje snø!
Inntil disse fotsporene ble funnet var dinosaurer ansett som store, tunge og sumplevende dyr i varme strøk. Dette funnet, sammen med et til fra Svalbard og et fra Kempendajay i Sibir noe senere, var isolerte funn, og Arktis ble ansett som et uinteressant område å lete etter dinosaurer inntil 1980-tallet. Paleontologene visste at det fantes avsetninger fra dinosaurenes tid i Arktis, men det var ingen som hadde lett aktivt etter dinosaurfossiler der. De siste 30 årene har dette forandret seg. Mer enn ti nye lokaliteter, noen med fotspor, andre med skjeletter, har blitt funnet i Arktis. Disse lokalitetene er fra sen jura og kritt og befinner seg i Nord-Amerika, i Sibir og på Svalbard. De viser at dinosaurer også levde i nåværende Arktis. Disse funnene betyr at dinosaurenes biologi er mer spennende enn paleontologene antok for 40 år siden.
Det første funnet
Det som startet dette nye synet på dinosaurene, var funnet på Svalbard som ble gjort av paleontologen Albert-Félix de Lapparent i 1960. Han fant i alt 13 fotspor fra samme type dinosaur i en sandsteinsklippe. Denne sandsteinen er 123 millioner år gammel og danner det som heter Festningen ved munningen av Grønfjorden. Alle fotsporene er omtrent 60 cm i lengde og bredde og har tre tåavtrykk. Først trodde man de stammet fra Iguanodon, en planteetende dinosaur som var kjent både fra Europa og Nord-Amerika i begynnelsen av krittperioden. I 1998 gjennomførte forskere en kritisk gjennomgang av alle dinosaurfotspor som var tilskrevet Iguanodon over hele verden. Da ble det klart at fotsporene på Svalbard hører til en annen, antakelig ukjent, men nær beslektet ornithopod dinosaur. Ornithopoder er en gruppe tobeinte planteetende dinosaurer som utviklet seg fra små saue-store dyr i jura til rundt 15 meter lange i krittperioden. De var blant de mest tallrike planteeterne i Nord-Amerika på slutten av kritt-tiden. De kan godt sammenlignes med dagens kuer fordi de var gode til å tygge plantefibre. Ornithopodesporene på Festningen tyder på at de stammer fra dyr som er 10–12 meter lange. Dessverre er sporene senere slitt bort av vær og vind, men et par av dem kan fortsatt skimtes når sola står akkurat riktig. Heldigvis ble det laget avtrykk av flere av fotsporene og disse er nå bevart som avstøpninger blant annet på museet i Oslo.
Nye fotspor av samme type ble funnet i en sprekk på Festningen der et kull-lag var vasket ut. Fotsporene er satt i myr og sand fylte dem. Etterpå ble myra til kull og sanden til sandstein, og kullet ble slitt bort. Øyvind Hammer bygde en laserskanner som ble plassert inne i sprekken, og vi klarte på den måten å dokumentere 12 fotspor. Alle var av samme type, men av litt forskjellig størrelse. I tillegg oppdaget vi at et av individene hadde en verketå. Det er mulig å se en utvekst så stor som en tennisball på siden av den midtre tåen på flere av fotavtrykkene. En vitenskapelig beskrivelse av de nye fotsporene ble publisert i 2006. De er forskjellige fra 1960-funnet ved at de ikke er typiske gangspor der dinosauren går i en retning, men beitespor der flere dyr har tråkket i hverandres spor.
Det andre funnet
På Boltodden på østsiden av Svalbard ble det i 1976 funnet flere fotspor av en mellomstor dinosaur. Sporene er 30 cm lange, og de ble beskrevet til å stamme fra en rovdinosaur på grunn av at det ene sporet hadde tydelige avtrykk av klør foran på tærne. De er av samme alder som fotsporene på Festningen. Vi reiste tilbake til denne lokaliteten i 2012 og 2014 og oppdaget en rekke nye fotspor som var oversett av de som jobbet i området før. Hele flaten var faktisk nesten dekket av spor! Vi kartla de beste sporene og fant ett fotspor med samme størrelse som sporene på Festningen og et tyvetalls av en mindre form. (Figur 1).
Figur 1. oversikt over dinosaurfotsporlokalitetene og funnet av fugleknokkelen p. Svalbard. Forenklet fra Hurum mfl. 2016b.
Dinosaurene hadde gått i våt sand og lagd tydelige fotspor. Senere ble sanden med fotsporene dekket av tykke lag med leire. Over tid ble sanden til en hard sandstein og leiren til skifer. Skiferen er tilslutt slitt bort av vær og vind. Men det var noe som ikke stemte med at det skulle være fra en rovdinosaur. Det var små runde avtrykk foran hvert tretået fotspor. Vi diskuterte disse merkelige runde avtrykkene og kom fram til at det måtte være framfoten til dinosauren som hadde lagd disse. Vi kjente ingen kjøttetende dinosaurer som gikk på fire på denne måten. Dette var fotspor fra en liten planteeter. Det ene fotsporet med skarpe klør som ble funnet først, var bare et fotspor som sanden hadde seget inn i. Sanden gjorde at tærne så smalere ut. Disse funnene publiserte vi i 2016.
Flere funn på Svalbard
På begynnelsen av 2000-tallet arbeidet Ivar Midtkandal med doktorgraden ved Universitetet i Oslo på sandsteinene som inneholdt dinosaurspor, også geologen Erling Siggerud fant fotspor i samme tidsrommet. De fant da flere nye lokaliteter på Svalbard med samme type fotspor som på Festningen. Disse er ennå ikke publisert i detalj, men funnstedene er tatt med på kartet (Figur 2).
Figur 2. Feltarbeid p. Boltodden i 2014. Tydelige dinosaurfotspor i forkant. Foto JHH.
Verdens dypeste dinosaurfunn
I 1997 studerte geologene Morten Bergan og Johan Petter Nystuen bergartsprøver fra en boring på Snorrefeltet. Snorrefeltet er et av de største oljefeltene på norsk kontinentalsokkel. Feltet ligger nord i Nordsjøen, ca. 140 km vest av Sogn. I prøven fant de hva de trodde var en knokkel. Men andre geologer var skeptiske. Det blir sådd tvil om det virkelig er en knokkel. Det hele endte med at knokkelen fra Nordsjøen ble lagt i skuffen til Nystuen.
Knokkelen blir senere gitt til meg for videre analyse. Det første jeg oppdaget, var flere mindre beinsplinter i sedimentene rundt knokkelen. Det kan tyde på at det er flere knokler som ligger på samme sted 2256 meter under havbunnen i Nordsjøen. Jeg kuttet noen små biter av knokkelen og disse ble limt på små glassplater. Bitene på glassplatene ble så slipt ned til de bare var noen tusendels millimeter tykke. Metoden kalles tynnslip og brukes mye av geologer for å se på bergarter. Vi så på disse tynnslipene gjennom mikroskop og forskjellige filtre som gir knokkelen, mineraler i knokkelen og bergarten rundt forskjellige farger. Slik kan vi identifisere hulrommene etter beincellene, årringer og andre spesielle strukturer. Yttersiden av en dinosaurknokkel kan fortelle oss om hvordan dinosauren så ut, oppførte seg og om slektskap. Den mikroskopiske indre oppbygningen av en dinosaurknokkel forteller historien om et individs vekst og noen ganger alder. Det merkelige ytterste laget av beinvev på knokkelen forsto jeg ikke hva var, inntil jeg fikk besøk av den tyske professoren Martin Sander. Han er en av de fremste i verden blant dem som jobber med knokkelstrukturer hos dinosaurer. Han identifiserte det med en gang som en knokkel fra en Plateosaurus. Han hadde nemlig en student, Nicole Klein, som jobbet med Plateosaurus i lag av samme alder i Tyskland, og hun hadde akkurat identifisert en helt ny type beinvev hos denne dinosauren. Plateosaurus hører til dinosaurordenen Saurischia. De gikk både på to og fire og var planteetere. Individer kunne bli opptil 9 meter lange og veie 4 tonn. Plateosaurus levde i slutten av triasperioden for 210–199 millioner år siden og er funnet i Europa og på Grønland. Nordsjøen var ikke dannet ennå, men var et tørt landområde som strakte seg fra Norge til Grønland. Plateosaurus var den første av de store planteeterne blant dinosaurene og også den første som spesialiserte seg på å spise høyt på plantene. De hadde en lang hale, lange bakbein og et lite hode på enden av en ganske lang hals. De kunne antagelig reise seg på to, men gikk mest på fire. 2256 meter under havbunnen er rekord for et dinosaurfunn og den regnes i dag som det dypeste funnet i verden (Figur 4).
Dinosaur eller fugl?
I 2012 ryddet jeg på en hylle i kjelleren på Geologisk Museum. En av de mindre steinene fanget min oppmerksomhet. Det var en brun bit full av fossile muslinger, men midt i steinen var det en hvit knokkel. Jeg så med en gang at dette var et lårbein og antagelig fra en fugl. I esken der steinen lå, var det en liten etikett med noen tall og bokstaver: Schønrockfjellet 1962 og Jenø Nagy. Heldigvis kjenner jeg Jenø, han er pensjonert, men fortsatt en aktiv forsker. Han kunne slå opp i sin dagbok fra 1962 og fortelle meg eksakt hvor fossilet ble funnet for 50 år siden! Vi reiste til lokaliteten i 2012, men fant ikke noe mer materiale. Det var ikke så rart for dette er havavsetninger med mange fossiler av havlevende dyr, men det har aldri vært gjort funn av landlevende eller flyvende dyr før. Laget der fossilet ble funnet av Jenø er rundt 100 millioner år gammelt. Den gangen levde det både fugler og små dinosaurer. Lårbeinene til disse nære slektningene er så like at vi ikke kan være helt sikre på om det er fra en dinosaur eller en fugl. Men utfra tykkelsen på det ytre laget i knokkelen heller vi mot at dette er fra en fugl på størrelse med en skjære (Figur 3).
Figur 3. Fugleknokkelen fra Sch.nrockfjellet.
Samlingsnummer PMO 228.582. Foto JHH.
Figur 4. Plateosaurusknokkelen i borkjernen fra Snorrefeltet. Samlingsnummer PMO 207.207. Foto JHH.
Så det er noen dinosaurfunn fra norske områder, men ingen fra fastlands-Norge. Her er alle bergartene for gamle til å inneholde dinosaurer. Hvis vi skal håpe på å finne skikkelige knokler av dinosaurer må vi nok fortsette å lete på Svalbard!
Litteratur om de nye funnene:
Hurum, J.H. 2009. Norske dinosaurer. Ottar, 278, 38-43
Hurum, J.H., Milàn, J., Hammer, Ø., Midtkandal, I., Amundsen, H. & Sæther, B. 2006: Tracking polar dinosaurs – new finds from the Lower Cretaceous of Svalbard. Norwegian Journal of Geology 86, 397-402.
Hurum, J.H., Bergan,M., Müller, R., Nystuen, J.P. & Klein, N. 2006: A Late Triassic dinosaur bone, offshore Norway. Norwegian Journal of Geology 86, 93-99.
Hurum, J.H., Druckenmiller, P.S., Hammer, Ø., Nakrem, H.A. & Olaussen, S. 2016a.The theropod that wasn’t – an ornithopod tracksite from the Helvetiafjellet Formation (Lower Cretaceous) of Kvalvågen, Svalbard. Geological Society, London, Special Publications 434, 189-206.
Hurum, J.H., Roberts, A.J., Dyke, G.J., Grundvåg, S.-A., Nakrem, H.A., Midtkandal, I., Śliwińska, K.K., and Olaussen, S. 2016b. Bird or maniraptoran dinosaur? A femur from the Albian strata of Spitsbergen. Palaeontologia Polonica 67, 137–147.
Teksten er en oppdatert versjon av artikkel med samme navn, J. Hurum (2009)
