En overgang bærer med seg noe som var, noe som er og noe som skal komme. For oss voksne kan den største utfordringen være å anerkjenne det som er, oppleve selve overgangen, – overgangen fra mammas armer til våre, fra leken til måltidet, fra innetid til utetid. Vi er alltid ett skritt foran. Nå skal vi… så nå må du… Som støtte til å dvele i øyeblikkene har vi ritualene og årstidsfestene. De skaper rom og tid for livets rytmer. Barna får oppleve at måltidet begynner og slutter, at dagen vokser frem av natten og at uken går fra helg til helg. Slik er en tirsdag og slik er en fredag. Dette er livet mitt, barnehagelivet vårt. Sakte endres det, jeg har bursdag, jeg forandrer meg mens året dreier fra sensommer til høst, fra vinter til vår og tidlig sommer – barnehagelivets fem årstider.
I august er det nye barnegrupper, nye bittesmå hos de små og nye ganske små hos de store. I en attenbarnsgruppe kan det være tre barn som er fylt fem og like mange som enda ikke har fylt tre år. Det er med disse vi møter dagen, uken og året, mens årstidsfester forberedes, feires og klinger ut. Hvordan blir dette året? Vil de nye barna trives? Hvordan vil voksengruppen få det? Ukene går, den ene tilvenningen overlapper den andre. Flere og flere foreldre trekker seg tilbake, flere og flere barn kommer i lek. Nye relasjoner bygges og viktige vennskap oppstår. Sakte kommer hverdagene og rytmene på plass. Nå kommer også det vi kaller årstidsfestene i steinerbarnehagen.
Sommeren er på hell og trærne ofrer sine strålende høstfarger til oss alle før de lar bladene fly og går til ro. Gulrøtter, løk og kålrabi kuttes opp, bålet blusser i bålpannen og grønnsakene sprer sine herlige dufter utover hagen og lekeplassen. Korn er tresket og malt, rundstykker bakt og smør er kjernet. Epler skrelles og skjæres til deilig dessert. Vi vil takke, takke moder Jord, takke naturen. Små og store lager høsttakkefest. Kanskje foreldrene skal få smake også?
Når de gylne blader faller
ned, ned på jord.
Når med bjelleklang nå drager
ned fra fjellet kalv og ku,
da vil Sankte Mikael
tenne lyset i din sjel.
Hverdagsrytmen siger langsomt på plass. Turene ut i fjellet kan bli litt lenger, og vi kan finne enda flere gaver der ute. Nå er det rognebær og det er nyper, røde og fine til å tre på lange snorer til Mikaelspynt. Steiner finner vi og, vakre steiner som skinner i sort og hvitt og grått. Blå farge kommer i maleglassene og flotte stjernebånd blir malt. Av gullpapp klipper vi stjerner, mens de dyprøde kappene strykes. I ring og eventyr er det både drager og riddere og prinsesser. Klarer vi å temme dragen i år og kaste den i fangehullet bak slottet? Og vi voksne, klarer vi å finne den, sette navn på den og tøyle den? Festdagen står bordet dekket, men før festen må motet prøves og kampen stå. Til det trenger vi stjernestål. Til fløytetoner vandrer de igjen ut i skogen, ut i fjellet, dit engelen Mikael har drysset sitt glitrende stål ned i mosen til hjelp for sine store og små riddere. Med stor tålmodighet sankes det i de vakreste skrin vi har, så følger tonene de vordende ridderne tilbake til hagen der bålet er tent. Ett for ett blir barna kalt frem, og som tegn på sitt modige hjerte får de den røde kappe om sine skuldre, og som tegn på sin lyse tanke får de sitt stjernebånd om sin panne før de med lette sverdslag og varme smil blir slått til riddere. Når alle de store barna har fått ridderkappen på, snor et langt riddertog seg gjennom småbarnsavdelingene, der store småbarnsøyne følger dem: En gang blir det vår tur!
Jeg så en ridder ride,
med gylne sverd ved sin side
og stjerneglans om ham sto.
Til kampen ville han ride,
mot dragen ville han stride!
Galopp, galopp, galopp, galopp!
Etterklang av høstfest og Mikaelstid varer lenge i barnehagen. Ennå er det grønnsaker og frukt å finne, og ennå blir hester skodd og får trave i ringen. Leken blomstrer mens dagene stadig blir kortere. De voksne finner små og store utfordringer som må følges opp. Små endringer må gjøres. Møter av alle slag må planlegges og gjennomføres. Det skal ikke så mye til for at rytmene presses i en barnehagehverdag, og kommer de voksne i skvis, kan det nok hende at barna også får merke det. Og når det mørkner der ute, spør vi oss, har vi samlet nok mot til å møte det? Har vi samlet nok mot til å hjelpe hverandre gjennom?
Foreldre samler glass til oss, og opp fra kjelleren kommer det silkepapir, små og store biter i alle mulige farger – og streng og tapetlim må vi også ha. Det skal bli lys i mørket. Det skal bli lanterner!
Tro på andre og på deg selv
Over oss alle er himmelens hvelv
Ingen krok er på jorden så sort
At lys ei kan jage skyggene bort
Hei hå!
Tenn din ild i kveld!
La den skinne for seg selv!
Ellevte november er den her, St. Martinsfesten. Når mørket kommer krypende på ettermiddagen, er alle de elektriske lysene slukket. De store barna får høre om gamle Martin som hjelper ensomme og syke, gamle og unge, og som til slutt selv får hjelp av barna med lanterner når eselet hans er blitt borte. Syngende vandrer de så med sine lanterner, ut og møter de små og deres foreldre. I en lang, lysende rekke går så lanternetoget gjennom fjøs og stall og videre mellom husene like til den store plassen foran hovedhuset. Der kommer kan hende en lyktemann oss syngende i møte med hesten – eller er det ikke Martin selv med eselet sitt? Han har noe i saltasken? Det er sol- og stjerne- og månekaker! Syngende og med sol- måne- og stjernelys i øynene byr de store barna kurvene rundt før ringen løses opp og den siste sangen klinger i mørket:
Lys over landet, det er det vi vil, det er det vi vil!
Lys over landet, det er det vi vil, det er det vi vil!
Nå tetner mørket til, men nå tåler vi det, både store og små. Ja det er nesten godt at kveldene blir lengre, for nå stiger en ny forventning frem.
Vi trer inn i ventetiden. Det er første søndag i advent. Mosen er skaffet, spiralen lagt på gulvet. Eventyret om «Kongesønnen som elsket solen» har hentet oss alle inn til den løfterike stunden da vi skal få sette våre lys inn i verden. Til vakre toner leder spiralveien motsols inn mot det store lyset. Medsols følges den lette veien ut med det tente eplelyset som barna, og siden de voksne får sette på det stedet i mosen som ennå mangler et lys. Snart skinner hele rommet, og med «Deilig er jorden» avsluttes stunden. Før barna går, får de med seg et av eplelysene og en stjernekake, en med en liten spiral av glasur. For veien skal fortsette.
Så går de stille adventsukene, fylt av dempet lys. St. Nikolas og St. Lucia passerer. Silkepapirvinduer viser det ene motivet etter det andre – med steiner, planter, dyr og mennesker. Slik skjer det også på adventsbordet der Josef og Maria er på vandring mot stallen. En engel stiger trinn for trinn ned med den aller største gaven til menneskene. Barna øver julespill, og hver dag synges advents- og julesanger.
O høye barn, vi venter deg.
O høye barn, vi venter deg.
Med fryd og sang, og harpeklang.
Med fryd og sang og harpeklang.
Det er nyttår igjen. Ikke slik som i august, men det som kommer etter solsnu, det som kommer med kalenderen, det som kommer med vinter.
Det er kjekt å komme tilbake i barnehagen etter ferien, en myldrende lek, en ny lek, et nytt møte skjer. Men ennå er det julestemning i krokene, enda noen dager er det julespill, og en dag, den sjette januar, skjer det noe helt spesielt: Tre konger når frem til krybben, og gaver har de med, andre enn de hyrdene bar. Disse gavene er kongegaver; gull, røkelse og myrrha! Og ikke bare slike gaver kan disse kongene gi! Høytidelig skrider de ned på småbarnsavdelingene, og med høystemt sang byr de kongebrød til de små. Kongebrød vakkert pyntet med rødt og gult og grønt. Så kan festen begynne, og mens alle nyter bordets gleder, trer styreren inn. Hun slår på glasset før hun taler om kongene som fulgte sin ledestjerne, og for at vi alle, små og store, skal minnes å søke vår ledestjerne og huske å følge den, deler hun ut en stjerne til hver. En stjerne som kan skinne et helt spesielt sted der hjemme, et sted der vi alltid vil få øye på den.
Ja tel og med tre vise menn – dom rei i fleire da’r
og ingen visste vegen og itte hen det bar,
men stjerna synte leia på himmelkvelven blå
så ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå.
Ja, det var fyrste gongen som julestjerna brann,
men sea har a brønni i alle verdens land,
og såmmå å som hende er stjerna like stor
– du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.
Nå kommer Knut – som kaster julen ut. Det er rart med julen, med all den gode stemningen, maten, pynten…. Deilig når den kommer, og litt godt når den er over. Hverdagen er her igjen.
Nå ser vi riktig hvor annerledes store de er blitt, barna. Hvor mye mer de orker, hvor mye friere de er, hvor lett de bærer og blir båret av hverdagen, de aller fleste av dem. Og leken, leken den forandrer seg. Kom inn i barnehagen i februar! Da kan det være vanskelig å få øye på unger! Det eneste du ser er prinsesser og edderkopper, bjørner og riddere, harepuser og flaggermus! Det er karnevalstid, og det er på ungene vi merker det – hvert år! Avdelingene blir forvandlet til det ugjenkjennelige, og de mest forunderlige historier skapt. Selve dagen faller visst alltid sammen med fastelavn, det passer så godt! Sambarytmer, tullerytmer, troll og boller – det går godt i hop! Og se om ikke katten blir slått av tønnen ut – og jeg vet ikke jeg alt hva som ramler ut av pinjataen. Latter og ståk er det i alle fall!
Fastelavn er mitt navn og nå vil jeg ha bolle.
Hvis jeg ingen boller får så b’gynner jeg å trolle!!
Boller opp og boller ned og boller i min mage.
Hvis jeg ingen boller får så lager jeg ballade!!!
Så stilner det. Smått om senn. Fargene forsvinner. Fastelavensrisene er tatt hjem. Bollene er spist opp. På årstidsbordet står en enslig kong Vinter med noen små konglevenner. Ingen store fester nå, ingen spennende krydder liver opp. Det er hverdag, det er hverdag, det er hverdag… Vinter – snø – regn – kulde – slaps – is….kalde tær, våte votter. Kanskje ski? Kanskje akebrett? Det er mars – og så april.
Strå og mose, tynne kvister og tørt gress blir samlet. Om vi legger det her, slik, mykt og fint under denne tuen? Rundt om på marken lager barna små reder – bare fylt med håp foreløpig, men etter påskeferien… da er det fest igjen!
Sov du lille spire ung, ennå er det vinter,
ennå sover bjørk og lyng, roser, hyasinter,
ennå er det langt til vår,
langt til rogn i blomstring står,
sov du lille spire, ennå er det vinter.
Det er påskefest. Et hvitt telt er stilt opp. Inni finnes en skål med regnvann. Den står på en krakk med grønn silke rundt og en lilje like ved. Mot teltet leder et smalt, rødt bånd, et bånd som en sti der vandreren må krysse sitt eget spor. Spør meg hvorfor? Ved begynnelsen av båndet står en skål med solsikkefrø og en hel rekke med små potter fylt med jord. Ett og ett barn får legge sitt frø i potten og ta stien fatt. De øser litt av livets vann over frøet før de lar sangen følge seg ut i garderoben. Potten får plass på hyllen mens yttertøyet kommer på. Når alle har plantet sitt solsikkefrø, løper eggleterne ut.
Her har vært en liten påskehare, og den har lagt et egg.
Og jeg vet også hvor han har lagt det, for han har nemlig sagt det!
Kikk oppe, kikk nede, prøv om du kan se det,
Kikk ute, kikk inne, prøv om du kan finne det!
Et lite påskeegg!!
Det går 40 dager, og så løfter såpeboblene seg mot himmelen over barnehagen. Luften er lys og klar. Spirene titter frem. Det blir pinse: luftens fugler, sommerfugler og blomster preger årstidsbordet. Selve festen er preget av hvitt og grønt. Et lavt fat med vann står midt i ringen, og rundt om står et flytelys til hvert barn. Stille får de tenne ett lys hver og tenke på, eller kanskje si navnet til en de er glad i.
Pinse – vi tar liksom et skritt til side, lar en inderlighetens fest nå like før sommeren løfte oss ut av hverdagen. Pinsetiden er en spesiell tid i barnehagen, en tid da avskjed og nye vennskap nærmer seg. Det er besøkstid. Skolestarterne drar ut på besøk til skolene og kommer tilbake med nye tanker og håp, nye perspektiv og spørsmål om den hverdagen som skal bli deres etter ferien. Noen har mye å fortelle, mens andre er underlig stille.
Nye foreldre kommer på besøk. De har mange spørsmål, forventninger og litt sommerfugler i magen. Det er så utrolig at barna deres skal bli barnehagebarn snart. Noen av de små henger fortsatt i sjal rundt mammas mage og har ennå ikke tatt sine første skritt i pinsetiden.
Inne i barnehagen foregår det også besøk. Det er de små som forbereder overgang til storbarnsavdeling fra høsten. Små skritt i trappen, en trygg hånd å holde i. Det er så annerledes oppe hos de store, så mange inntrykk, så mange lyder, små mye å venne seg til. Det er viktig med disse pinsebesøkene. Viktig å vite hvor man skal – slik styrkes kjennskap og vennskap i pinsetiden og like frem til den store sommerfesten! Da festfylles barnehagen med foreldre og søsken. En lang, lang tunnel kan vi lage der vi står med håndflaten mot hverandre to og to slik at skolestarterne kan ri den gode veien ut av barnehagen og videre ut i verden på kjepphestene de har arbeidet med i lang, lang tid.
Ri, ri på islandshest,
Ri mot øst og ri mot vest,
Ri mot sør og ri mot nord,
Ri mot der hvor Viljar bor!
Med bankende hjerter står vi igjen og ser dem galoppere ut. Og vi vet neste år blir litt annerledes, nye mennesker, nye utfordringer og nye løsninger. Ser vi oss tilbake, ser vi alltid noe vi kunne gjort enda lurere, enda vakrere, enda morsommere – og slik skal det være.
