John Ingram hadde hørt om Leger uten grenser siden han var liten. Etter avsluttet Steinerskole og et opphold på seks år i USA, der han tok en bachelor i spesialpedagogikk, var han klar for noe annet. Han ville undersøke hvordan Leger uten grenser arbeider. Det skulle være et informasjonsmøte i Oslo, men han var fortsatt i USA, så han sendte sin søster på møtet. Prosessen var i gang.
– Mitt første oppdrag var i Sør-Sudan. Det var nettopp blitt et eget land, og flyktningestrømmen var stor. Ingen visste helt hva som skjedde, så vi ble sendt for å se og handle ut fra det vi så.
Men før John kom så langt, hadde han vært gjennom en krevende søknadsprosess. Først måtte han finne ut hva organisasjonen var på utkikk etter. Det er ikke bare medisinsk personell. De trenger logistikere, administratorer, antropologer, transportfolk, psykologer og mye mer. Her var det mulighet for en med bred internasjonal bakgrunn, mye erfaring fra teamarbeid og en god porsjon åpenhet og idealisme. Man melder seg ikke til Leger uten grenser for å tjene penger. Det må være en annen type motivasjon.
John brukte lang tid på å fylle ut papirene og fikk god hjelp av andre han kjente som hadde arbeidet internasjonalt. Stikkord for dette arbeidet er kreativitet, fleksibilitet, samarbeidsevne og åpenhet. Med Johns bakgrunn fra Steinerskolen og arbeid i Camphill hadde han fått god trening på alle disse områdene. John ble kalt inn til intervju sammen med fire andre som alle hadde medisinsk bakgrunn. Mens folk fra Leger uten Grenser satt og så på, skulle de løse forskjellige oppgaver i team. Det var nervepirrende og varte en hel dag. Etterpå ble de stilt spørsmål om løsningene de hadde valgt. Her var det helt avgjørende hvordan man kunne svare og at man kunne innrette seg etter de andre.
Allerede etter to dager fikk John telefon: han var kommet inn! Så bar det avsted til et to ukers kurs i København og i Brussel der hovedkvarteret ligger. Det innebar bl.a. omvisning i lageret deres. Så var det å vente på oppdrag.
John jobbet da som spesialpedagog i en barnehage og visste ikke når han skulle reise. Det var en vanskelig tid. Han måtte si opp jobben, men da ble det ingen inntekter, så han måtte si opp leiligheten, tok noen oppdrag i et vikarbyrå og ventet.
Endelig, en torsdag kveld ringte de og sa at han måtte være klar for avreise til Sør-Sudan på mandag! Da gikk alt veldig fort. Dette var et akuttoppdrag, og siden det var hans første, kunne han ikke velge hvor han ville bli sendt, men han kunne ha avslått tilbudet. Det gjorde han ikke. Han var klar.
– Vi visste ingenting, forteller John. Vi fikk litt briefing i HQ i Brussel, men siden vi var første team i dette området, var mye uvisst. Turen gikk først til Kenya, videre til Juba og ut til landsbyen der vi skulle være. Det bodde 3–4000 mennesker i landsbyen, og det var kommet 35.000 flyktninger dit. Vår oppgave var å organisere en klinikk som kunne ta seg av de syke. Det første vi måtte gjøre var å organisere et sted å bo for oss selv og finne vann. Det var ikke toaletter, ikke vaskemuligheter, ingenting.
De befant seg på grensen mot Sudan, flyktningene var jaget fra Sudan og Etiopia blant annet med luftangrep fra Sudan (Khartum). Selv om Sør-Sudan var blitt et selvstendig land, fortsatte konflikten med Sudan, og flyktningestrømmen bare tiltok.
Hva med sikkerheten? Lurer jeg på. – Vi fikk en briefing på sikkerhet i Brussel før vi dro. Der prøvde vi ut en del utstyr for kommunikasjon som satellitt-telefon og fikk oversikt over alt de har i katalogen sin som man kan bestille, det er alt fra generatorer til medisinsk utstyr. Vi var en gruppe på ni mennesker, og det var bare å ta fatt. Jeg lærte fort hvor viktig det er å ha et godt forhold til lokalbefolkningen, å kunne snakke med dem og få hjelp av dem. Til å begynne med var det mye stress, ikke minst i forbindelse med å få tak i vann. Vi måtte få transportert vann på esel.
Og flyktningene, hvem var de?
– Det var først og fremst kvinner og barn. De strømmet på, og etter tre måneder var det 50.000. De var ofte andre og tredje generasjons flyktninger og visste mye om livet som flyktning og hvordan de skulle organisere seg. Jeg jobbet to måneder med logistikk og en måned med sikkerhet på grensen der flyktningene krysset. Jeg var ansvarlig for sikkerheten og alt som hadde med logistikk for det medisinske teamet som var med. Risikoen var høy og rutinene stramme. Jeg hadde to satellitt-telefoner og var alltid i beredskap.
Og hvor lenge holdt du på med dette?
– Jeg skulle være der i to måneder, men fikk utvidet med en måned til. Da jeg dro, var det 50 hjelpearbeidere der. Leger uten grenser har nå flere prosjekter i området, og det er flere flyktningleire, men det er vanskelig å finne noen oppdaterte tall.
Har du vært tilbake i Sør-Sudan etterpå?
– Ja, i 2013 deltok jeg i et annet prosjekt som ligger i Jonglei. Der var jeg i to og en halv måned før vi ble evakuert.
Hvordan var det å komme hjem?
– Ikke lett. Det er jo en helt annen verden. Jeg måtte lære ikke å sammenligne vårt samfunn med deres hele tiden. Jeg måtte lære å godta at det bare er slik og ikke bli bitter og for kritisk. Her har vi det sånn, og der er det slik. Og alle gjør sin lille del.
Har du vært på andre oppdrag?
– Ja, jeg var i India på grensen til Myanmar der Leger Uten Grenser driver et sykehus. Det var mye roligere og en helt annen type arbeid. Før Leger uten grenser kom dit, var det var et sted der folk kom for å dø. Vi kom dit for å lære opp de lokale myndigheter til å drive sykehuset videre og dro derfra i 2014. Jeg vil gjerne ut igjen.
Og hva med Sør-Sudan?
– Jeg følger med på hva som foregår der. Det er klart det er noe spesielt for meg siden det var mitt første oppdrag og en så ekstrem situasjon.
Er det mange som vil arbeide med Leger Uten Grenser?
– Ja, det er god tilgang på folk, særlig her i Skandinavia. Men de trenger også alltid folk, for mange blir ikke så lenge. Det er de færreste som klarer å arbeide med dette over veldig lang tid. Det er ikke lett å kombinere med familie. Jeg jobber nå i Oslo kommune med rehabilitering av LAR pasienter (Legemiddelassistert rehabilitering). Det er interessant, men… Jeg jobber litt som frivillig for Leger Uten Grenser, reiser rundt i Norge til skoler for å informere om organisasjonen og det som skjer rundt i verden som vi ellers ikke hører så mye om. Det er et viktig arbeid.
Intervju med John Ingram av Astrid Bjønness.
