SUFFLØSEN FRA FREMTIDEN -

Turid Næss er gründer. Hun har startet butikk, barnehage, skole, avis, kulturprosjekter, naturprosjekter, og nå noe ganske unikt: Tycho Brahe-instituttet …

Kjører du fra Oslo mot Hadeland og nærmer deg Harestua, ser du på høyre hånd et tårn med en kuppel ragende. Det er Solobservatoriet, og her finner du til daglig Turid Næss.

Vi møter henne noen kilometer lenger nord, hjemme på Gran. Huset hennes er en gammel skolebygning, majestetisk beliggende i det bølgende landskapet, og Turid bor i det store huset, alene, og har selv fått satt det i stand.

– Jeg kjøpte for tre år siden. Det var mindre enn hva det koster for en leilighet i Oslo, inklusive renoveringen.

Men noe mer arbeid? Hvor mange kvadrat kan det være? Det er svært!

Hun ler: – Jeg liker å ha noe å gjøre, og jeg elsker gamle hus.

Og slik må det være, for nå har hun nylig kjøpt to andre store tømmerhus, og avisa Hadelendingen forteller i et oppslag om hvor viktig det er for bygda, dette bevaringsarbeidet.

Turid viser rundt; her er kjøkken og tre stuer på rad, og et påbygg som huser den gamle skolesalen – og nå et lite mineralmuseum. Det overtok jeg fra en gammel tysk antroposof, Thomas Göbel, forklarer hun. Han mente at det var min oppgave…

Hva som er en oppgave for henne, har lenge opptatt Turid. Som den gang hun gikk inn i en liten butikk i Holmsbu for å kjøpe en banan. – Jeg var gravid, og det var det eneste jeg hadde lyst på, da den gamle innehaversken sa: Jeg kjenner deg, det er du som skal overta. Vi hadde nettopp kjøpt hus og tatt opp lån, og det forklarte jeg som et høflig avslag, men hun ga seg ikke: Hun kjente meg igjen, sa hun, hun visste jeg var gravid, og det var for lengst bestemt at butikken skulle jeg få givendes. Jeg gikk ut igjen med bananen min, og den ennå flate magen min, og kom først tilbake mange uker senere. Da gjentok hun det hun hadde sagt, og jeg avslo igjen, men hun ga seg ikke: Du vet hva du skal nå, sa hun. Og det var slik det ble.

Og slik ble Turid forretningskvinne. Og den ytre rådgiveren ble etter hvert integrert, slik at hun forstår å verdsette en irrasjonell impuls. – Det kommer først som bilder eller ord, inspirerende uten at jeg nødvendigvis vet for hva, for så, etter kort eller lang tid, å klarne til tanke og handling.

Dannelse

Vi ble boende på Hurum, forklarer Turid. Butikken drev vi noen få år, det var et fargerikt tilbud av alt fra urtekrydder til ukeblader – og bananer. En liten helsekostbutikk nesten, men noen strenge kunder mente at bladene ikke passet inn. Uansett, på et tidspunkt solgte vi, og for pengene fikk vi råd til å bygge eget hus. Et riktig Steiner-hus.

På dette tidspunktet gikk barna våre på Steinerskolen på Hurum. Skolen var vi med å starte, og barnehagen før det, for ti år tidligere var vi en gjeng som etablerte en lesesirkel med formål å forberede grunnen for en steinerpedagogikk der ute på Hurum; vi leste Vitenskapen om det skjulte og Kunsten å undervise av Steiner. Teskjeklubben, kalte vi oss.

Og hvordan jeg havnet der? Jeg tok gymnaset sent, først utdannet jeg meg til laboratorietekniker og arbeidet som tannlegeassistent, men så, på Forsøksgymnaset i Oslo, møtte jeg, gjennom min venninne Hanne Weisser, antroposofien, den viktigste impulsen i livet mitt.

Forsøksgym var i det hele tatt en ny verden. Før det var det Drammens småbyliv, men ikke for det, jeg hadde sterke impulser med hjemmefra. Far var oppfinner, mye av det han produserte befinner seg nå på Teknisk Museum. Vakuumrør, for eksempel, forgjengeren til fjernsynsapparatet, og Hansens vakuumrørfabrikk, det var far. Selv vokste jeg opp der på verkstedet, hjalp til med spektralanalysen – hvilke farger gassene hadde, og dette faktisk før skolealder. Var ikke dette noe alle barn skulle kunne, undret jeg.

Far var også en naturens mann, han drev eksperimentelt med bier, og om søndagene var det, etter søndagsskolen, ut i skogen på oppdagelsestur. Mor var av et annet slag, hun var den som særlig bragte varmen, og for øvrig hadde hun absolutt gehør og var meget kapabel på klaver. Hun var 43 da hun fikk meg som yngstebarn – skrapkaka mi, kalte hun meg.

Og så var det en lærer, Frøken Valle het hun, som hadde oss fra 1. – 7. klasse. Jeg elsket henne, og skjønner nå hva det betød for meg. Og likeså med andre lærere; det som var viktig, det var gløden. For eksempel for alle byens gamle hus.

Etter Forsøksgym studerte Turid matematikk et år, og så ble det landbruksskole og skogskole. Og mens hennes daværende mann utdannet seg til sykepleier, ble hun utmarkstekniker. Turid ler. – Opp ned? Jeg fikk min første «ordentlige» jobb i Norges Jeger og Fiskerforbund. Opplæringsleder, med alskens kurs der ute i naturen. Hvorfor skulle jeg studere mer?

Arbeidsliv

Heller enn å søke karriere, har Turid latt veien bli til underveis. Her har hun fått hjelp av «suffløren», som hun sier. Til for eksempel, utfra «det rette lokalet», å etablere en klesforretning i Drammen. – Hvorfor skulle jeg gjøre det? Vel, jeg lærte tålmodighet og det å se an mennesker. Jeg drev den butikken i 7 år, men egentlig er jeg en utålmodig sjel…

En helt ny utfordring fikk Turid da broren og avismannen Hroar Hansen ba henne gå inn som daglig leder av avisene Søndag Søndag og Morgenbladet. – Hvordan kunne jeg gjøre noe slikt? Vel, fordi du er søstra mi, sa Hroar, og suffløren mente visst det samme. Der lærte jeg både om ledelse og drift, og vi doblet opplaget. Men så kom dagsavisene etter med søndagsbilag, og den utfordringen klarte vi en stund, men ikke i lengden.

På et tidspunkt snakket Hroar og jeg om å reetablere Morgenbladet i Oslo. Skal det skje, må det være fordi det som Norges eldste avis må bli en kulturavis, mente vi. Så en dag kom suffløren og hvisket meg i øret: «Nå skal du til Oslo og finne et passende lokale.»

Alltid disse lokalene, det er der det hele starter. Slik var det også med steinerbarnehagen i Drammen. Jeg kom på det rette tidspunktet på det rette stedet, og de som var i gang med å planlegge, var helt med…

I Oslo gikk jeg så gatelangs, og ved Stortinget så jeg en til-leie-plakat. Et perfekt lokale, tenkte jeg, men prisen måtte ned, og hvem ville være med? På vei ut av huset fikk jeg øye på et skilt på veggen: Morgenblad-gården, et kulturminne. Da var det klart hva vi skulle. Kulturpersonlighetene Øystein Parmann og Asbjørn Aarnes hjalp til, Truls Lie ble redaktør, og det ble dannet en redaksjon. Og så kunne jeg gå videre – en annen vei.

Steinerskolegründeren

For ti år siden oppsøkte jeg en synsk, det var i forbindelse med skilsmisse, og jeg hadde hørt om HolyMan, med bakgrunn fra Pentagon, som underviste i psykologi ved Universitetet i Tromsø. Han gjorde en håndanalyse og sa: Din far døde da du var 16 år og to måneder. Mer nøyaktig kunne det ikke bli… Han sa videre at der jeg nå befant meg yrkesmessig, var en omvei, og at om en tre års tid ville jeg måtte reorientere meg. Og tre år senere forlot jeg altså den videregående steinerskolen på Hurum, den som i 14 år hadde vært mitt liv. Så hvorfor ble det slik?

Det var med en følelse av «det helt rette» da Lars Vegge fjorten år tidligere kontaktet meg. Da var jeg halvt på vei til Langedrag i Hallingdal, der Edwin Thorson ba meg komme for å ta over oppgaven som daglig leder av leirskolen. Men på Hurum var jeg hjemmehørende, og så startet vi altså ungdomstrinn og siden videregående; det var elevene som fikk oss med på det. Men motsatt sedvane i steinerskolene ville jeg at videregående skulle være separat, og at det skulle arbeides yrkesrettet. For en videregående skole på Hurumlandet – det var klart at den måtte få karakter av hvor vi befant oss og hvem vi kunne rekruttere.

Så fant vi bygningene på Tofte, og kommunen stilte dem til rådighet for oss. Vi pusset opp, og jeg lot meg oppsluke av dette arbeidet, men allerede her var det noe som ble skjevt. For en slik etablering lar seg ikke gjøre med flat struktur og vanlige arbeidsdager; langt mindre det å ta lang sommerferie. «Hvorfor måtte kjøkkenbenken stå der?», var kommentaren jeg fikk etter den sommeren.

Men vi var i en driv, og fikk ting til: Vi hadde et helt korps av tilreisende, erfarne lærere. Og vi fikk med oss Tofte Fabrikker, og bare det: Den svenske direktøren sa: «Waldorfskola, det är där dom inte kan lesa eller skriva…» Jeg ga ham fire bæreposer med elevenes arbeidsbøker, og slik viste jeg ham hvordan fagligheten utvikles gjennom 13 år. Han brukte en helg, og så ringte han begeistret tilbake: Hur mycket behöver du? Da hvisket suffløren min: «1 million…»

Og jeg tror at det er mitt talent, ved siden av å finne «det rette», det å finne den rette måten å utnytte ressursene på. Vi brukte 1 million over tre år. Da var vi etablert – og kunne utvikle oss videre.

Ekspansjon

– Vi var nødt til å ekspandere, slår Turid fast, – skulle vi få til det vi var i gang med. Vi hadde kjemiprosessfag og allmennfag; det var for liten kontorplass, for få hybler (dette var jo en internatskole med elever fra hele området rundt Oslofjorden og andre steder), og ikke minst trengte vi å få bedre arbeidslokaler for undervisningen.

Da fikk vi nyss om et bygg til salgs på Røyken, og det var Olav Thon som sto som eier, så jeg ringte selskapet og fikk til et møte. Men de ressursene vi hadde til rådighet, var langt mindre enn det den ansvarlige hos Thon forlangte – så da spurte jeg etter Thon selv. Og nå har jeg jo avslørt hvor jeg tar det fra, for det var suffløren min som sa: «Fortell om din fortid som budeie i Hallingdal.» Og halling som han er, likte Thon å høre om dette, og om mitt ungdoms engasjement for å verne om norsk fjellnatur. Så innen møtet var over, hadde vi en intensjonsavtale. Og Thon var med ett blitt interessert i skoleutvikling.

Hvordan hører dette hjemme i utviklingen av en steinerskole? Det måtte i så fall vært på Steiners tid. Den første steinerskolen ble som kjent til på oppfordring av en sigarettfabrikkdirektør…

På dette tidspunktet var det to store prosjekter å utvikle: En videregående skole i Røyken, med linjer for prosessindustri, medier og kommunikasjon, musikk, allmennfag og Thons hjertesak, hotellfag. For hotellfag ville han stille til rådighet praksisplasser på Oslos store hoteller, samt lærlingplasser. Det andre store prosjektet var å videreutvikle det stedet vi hadde fått overta kostnadsfritt av en kommune i Telemark, en kjempeeiendom på 20 tusen mål, med skolelokaler, jakt og fiskerett, boliger og hytter, og nå: Fyresdal videregående skole med linjer for byggfag og allmennfag, samt masterutdanning for Rudolf Steinerhøyskolen.

For mye å gape over? Det vil vi aldri få vite. Mitt ønske var å legge til rette for en utvikling, og jeg søkte Utdanningsdirektoratet om fem nye studieretninger; tre i Røyken og to i Fyresdal. Den dagen det ble klart at vi fikk godkjenning, kom det beskjed om at stiftelsesstyret hadde innkalt til ekstraordinært styremøte uten meg, og at hovedsaken var å drøfte hvordan få meg til å slutte ved skolen.

Kontraksjon – og omstart

Kanskje var jeg en dampveivals? Men for meg var det slik veien måtte bli til. Lederrollen er ikke godt nok definert i Steinerskolen. Og det å håndtere en stor organisasjon i vekst, krever sitt mandat. Dessuten forutsetter det kunnskaper og kvalifikasjoner som er annerledes enn for å lede en klassesituasjon. Og kanskje var det vanskelig at jeg var kvinne i den rollen jeg inntok?

Hvor gikk jeg etter dette? Rett i kjelleren. Jeg mistet en livsoppgave, kolleger, venner. Det var en sorgprosess, og den tok sin tid. Jeg tok en telefon til antroposofvenner i Tyskland. Spurte om å få komme til Stuttgart og lære mer om faget mitt, biologi. Enda jeg nesten ikke kunne tysk.

Tysklandsoppholdet varte et år, jeg dro noen ganger til og fra. Etter hvert ble det enda lenger, til prosjekter jeg fikk være med på ved Sekem, i Egypt. Det hjalp med avstand. Og det å starte fra bunn. Så en dag, høyt til værs, fikk jeg se en avisnotis om at Solobservatoriet skulle legges ned, og at «dersom noen var interessert, fikk de ta kontakt med Universitetet i Oslo.» Det slo inn. Jeg ringte fra Tyskland, og hvem er du, spurte de, og jeg sa jeg hadde bakgrunn fra Steinerskolen. «Vel, du får komme til en prat.»

Og slik ble det, jeg overtok Solobservatoriet, til den nette sum av 1 krone, og etablerte det som heleid aksjeselskap. For slik må det være nå, i min alder av 62, at skal jeg bygge noe, må jeg vite hva jeg har, og stiftelser er jeg ferdig med. Det er igjen visjonen om praktisk og naturforankret skolevirksomhet som driver meg; vi er i et samarbeid med 18 skoler i Østlandsområdet gjennom Den naturlige skolesekken. Her ligger vi midt i naturen med landets beste utsikt til universet. Elevene lærer om fysikk, botanikk, anatomi, astronomi. Vi er et lite kollegium av lærere samt praktisk personale, og så har vi tilreisende lærere.

Når man skal gjøre noe som er viktig for fremtiden, får man hjelp fra fremtiden, sier Rudolf Steiner. Jeg vet at det er slik. Steiner inspirerer meg stadig, selv om jeg nok er blitt mer kritisk, og det er med steinerpedagogisk inspirasjon vi utvikler arbeidet på Tycho-Brahe-instituttet.

Og så må jeg fortelle om noe rart til slutt, ler Turid. – Det er mange år siden nå, jeg var på en kirkekonsert i den gamle middelalderkirken på Klokkarstua. Da så jeg plutselig for meg noe komme dalende ned fremfor meg, og jeg sa for meg selv: «barnekatedral». Med en gang visste jeg at dette handlet om Henrik Wergeland, og synet var så overbevisende at jeg prøvde å overtale myndighetene til å bygge noe slikt bak i hagen i Damstredet, der Wergeland bodde en tid. De lo av meg, da. Så, 21 år senere, våknet jeg en morgen av suffløren fra fremtiden som sa: «Nå er tiden inne.» Jeg visste straks hva det gjaldt og søkte opp Wergelandskomiteen, der en dame begeistret fortalte meg at dette samsvarte med et prosjekt som Arkitekthøyskolen planla: Tre studenter skulle gjenreise Wergelands lysthus i hagen, der han skrev sine dikt for barn.

Og så gikk alt som det skulle: Kulturdepartementet bidro med 200.000, og i dag står det et vakkert lite hus i hagen, som skal huse et kulturprogram for barn. I tillegg har Turid fått disponere Veslebrunens stall til et kulturverksted med tema romantikken, Wergeland og Goethe-tiden.

Det er bare å søke på nett – for den som ikke har en oppdatert sufflør.