Peer Gynt

Det er en styrke ved steinerskolen at vi evner å gjennomarbeide litteraturen og lede elevene gjennom den, holde den opp som et speil for dem og la den vise dem alle sider ved den menneskelige eksistens. Den er en port til det vesentlige, til det vi alle strir med på kammerset, men tror vi er alene om. Når vi studerer litteraturen sammen, gir vi ungdommene muligheten til å bevege slike spørsmål uten nødvendigvis å blottlegge seg selv. Det hele står jo i teksten og kan drøftes på saklig grunnlag. Litteraturen lærer oss ikke bare hva et menneske er og kan være, den lærer oss å kjenne oss selv.

Etter mange år som lærer – og siden pensjonist – lever jeg fremdeles med de sentrale fortellingene fra steinerskolenes videregående trinn. Utviklingslinjen i den store fortellertradisjonen begynner med eventyrene og går gjennom steinerskolens 13 år innom det meste av lesverdige klassikere i alle sjangre. Den kan vel neppe avrundes på en verdigere måte i 3. videregående enn ved en fordypning i eventyret om Peer Gynt, i Henrik Ibsens dramatiske utforming. Det som i de første skoleår ble formidlet som folkeeventyr, har her gjennomgått en forvandling til en dramatisk tekst som både kan nær­leses, tolkes og ikke minst utføres scenisk; det kan brukes til avgangsklassens store, sentrale prosjekt.

Det siste skoleåret er tiden da det man lærer, og det man gjør, skal tale til individet; elevene skal utfordres til å tenke over hva det vil si å bli menneske i dypere forstand. Rim og rytme i Peer Gynt gjør verket forbausende tilgjengelig for elevene. I Peer møter de en jevnbyrdig som det – på tross av alle ekstreme utspill – er lett å identifisere seg med. Gjennom stykket stilles det en del eksistensielle spørsmål, høyaktuelle for ungdom som nærmer seg myndig alder. Om ikke alle svarene finnes i teksten, oppstår det mange fine samtaler og refleksjoner som kan hjelpe elevene videre med egne spørsmål i egne liv.

Peer konfronteres tidlig med de lavere sider ved mennesket, idet han møter driftslivet i form av Den Grønklædte, den forvrengte livsholdning hos Dovregubben og den evig sviktende vilje i bildet av Bøjgen. Opplevelsen av disse kreftene skulle ha vekket Peer til kamp for det edlere menneskelige, men han lar seg i stedet fange inn og gjør trollenes idealer til sine.

Gjennom sine handlinger setter Peer seg utenfor sin rettmessige sosiale sammenheng, han blir en rettsløs, en eremitt. Kun ett menneske erkjenner hans verd og er rede til å stille seg ved hans side, nemlig Solveig. Peer får her en gylden mulighet, men velger galt og driver seg selv videre på flukt. Veien går via morens sykeseng, det første av mange møter med døden.

Neste gang vi treffer Peer, har han bygget seg opp en skinn-eksistens som rik verdensmann, og vi får del i det selvbilde han gjennom årene har satt ord på. Hans tvilsomme reisekamerater vil nemlig vite «hvad er da det gyntske selv?», og Peer har svaret klart:

«Det gyntske selv, – det er den hær

af ønsker, lyster og begær, –

det gyntske selv, det er det hav

af indfald, fordringer og krav,

kort alt, som netop mit bryst hæver,

og gør at jeg, som sådan, lever.»

En mer storslagen presentasjon av egoismen skal man lete etter! Men boblen brister, han taper det meste av sin rikdom og posisjon og begir seg nok en gang på vandring. Og gjentagne ganger møter vi Peers ukuelige optimisme og lette temperament, som gjør at elevene i så stor grad har sympati med ham. Vi fryder oss over hans evne til å skjule gamle feil bak nye løgner. At han også huser en alvorsmann i sin sjel, blir først synlig på et senere stadium.

I den mangslungne vev av forestillinger som beveger seg i Peers fantasiverden, dukker tidlig drømmen om keiserdømmet opp. Det kan tolkes som et symbol på den indre kraft som rettelig skulle styre mennesket, det egentlige selv. Men istedenfor et uttrykk for jeg-signaturen gir Peer det et rent ytre innhold, han ser seg selv som verdenskeiseren, og merker ikke at det er en ufruktbar drøm. Den ender da også i gale­huset i Kairo som en travesti på tornekroningen.

Litt senere, hvor Peer plukker løken, har han fått såpass selverkjennelse at han kan spotte over sine gamle dagdrømmer, og da han samme sted får et glimt av Solveig ved hytten, utbryter han:

«O, alvor! – Og aldrig kan det leges om!

O, angst! – Her var mit kejserdom!»

Her er Peer snublende nær redningen fra sin eksistensielle katastrofe, svaret ligger som en spiredyktig kim i dypet av hans bevissthet, men han har ikke åndsnærvær til å gripe muligheten – denne gang.

Fjerde akt kalles gjerne for revy-akten, idet Peer går fra den ene rolle til den neste. Stadig vekk knytter han an til sin fortid, som han uten blygsel skjønnmaler. Et dødsfall avslutter 4. akt, Hussejns selvmord, og et nytt dødsmotiv, skipsforliset, innleder 5. akt. Et interessant diskusjonspunkt er hvorvidt også Peer dør i skips­forliset, med den følge at femte og siste akt må tenkes foregå i livet etter døden. En annen vinkling er å tenke seg de følgende scener foregå i Peers indre, som rent sjelelige billeder. Det dreier seg nemlig først om en serie tilbakeblikk: prestens gravtale, auksjonen over morens gård, løken med dens mange lag og ingen kjerne, branntomten med alle unnlatelsessyndene – alt sammen er oppgjør med livet som har gått. Dernest møter Peer en rekke skikkelser som like godt kan tilhøre den ene som den annen verden. For siden Peer kommer dårlig fra sitt livsregnskap, fører skjebnen ham ansikt til ansikt med Knappestøberen, en representant for den høyeste dommer. Peer får vite at han latterlig nok ikke har vært seg selv gjennom livet, at hele hans massive selviskhet forkastes av Mesteren, ja av fanden også for den saks skyld. Peer fremstår som substansløs og må derfor tilintetgjøres som person, må gå opp i det store intet – i støpeskjeen.

Selvsagt protesterer Peer på det heftigste mot en slik dom. Det oppstår en lang palaver mellom ham og Knappestøberen, og Peer får den lykkelige innskytelse å stille et essensielt spørsmål:

Peer Gynt: «Et spørgsmål blot. Hvad er det ‘at være sig selv’ igrunden?»

Knappestøberen: «At være sig selv, er: sig selv at døde. Dog på dig er sagtens den forklaring spildt; og derfor, lad det kaldes: overalt at møde med Mesters mening til udhængsskilt.»

Dette motivet er stykkets kjerne, og det som folkeeventyrene en gang bredte ut i billeder, lar seg gjennom moderne tenkning utkrystallisere i spirituelle begreper.

«Peer Gynt» er en visdomsmettet tekst. Det er grunnlag for den påstand at Henrik Ibsen her ikke «spørger kun», men også gir svar. I første omgang kan ikke Peer nyttiggjøre seg svaret, han oppfatter det dithen at han må finne noen som kan bevitne hans synder, så djevelen kan ta imot hans sjel og gi ham udødelighet, bare han unngår utslettelsen. Men det ser mørkt ut, og Peer begynner på den smertefulle prosess det for ham er å ta avskjed med verden. I denne sjelskamp kommer han til den ytterste ensomhet, til det stadium som Knappestøberen kalte «sig selv at døde»:

(et stjerneskud skimtes; Peer nikker efter det.)

Hils fra Peer Gynt, broer stjernerap!

Lyse, slukne og forgå i et gab – –

(griber sig sammen som i angst og går dybere ind i tågerne; stilt en stund, da skriger han:)

Er der ingen, ingen i hele vrimlen,

ingen i afgrunden, ingen i himlen – !

(kommer frem længere nede, kaster sin hat på vejen og river sig i håret. Efterhånden falder der stilhed over ham.)

Så usigelig fattig kan en sjæl da gå

tilbage til intet i det tågede grå.

Du dejlige jord, vær ikke vred,

at jeg tramped dit græs til ingen nytte.

Du dejlige sol, du har sløset med

dine lysende stænk i en folketom hytte.

Der sad ingen derinde at varme og stemme,

ejeren, siger de, var aldrig hjemme.

Å komme frem til opplevelsen av sjelens usigelige fattigdom ville være en absurd seier om det ikke skjedde noe i fortsettelsen. Det lodder dypt, men selv dette har Henrik Ibsen svar på. I den korte, avsluttende dialog mellom Peer og Solveig får vi vite hva som er målet for menneskets utvikling.

Peer Gynt: Kan du sige, hvor Peer Gynt har været siden sidst?

Solvejg: Været?

Peer Gynt: Med bestemmelsens merke på sin pande; været, som han sprang i Guds tanke frem! Kan du sige mig det? Hvis ikke må jeg hjem, – gå under i de tågede lande.

Solvejg (smiler). O den gåden er let,

Peer Gynt: Så sig, hvad du ved!

Hvor var jeg, som mig selv, som den hele, den sande? Hvor var jeg, med Guds stempel på min pande?

Solvejg: I min tro, i mit håb og i min kærlighed.

Peer Gynt: (studser tilbage). Hvad siger du -? Ti! Det er gøglende ord.

Til gutten derinde er selv du moer!

Solvejg: Det er jeg, ja; men hvem er hans fader? Det er han, som for moderens bøn forlader.

Peer Gynt (et skær af lys går over ham, han skriger):

Min moder; min hustru; uskyldig kvinde! –

O, gem mig, gem mig derinde!

(han klynger sig fast og skjuler ansigtet i hennes skød. Lang stilhed. Solen rinder.)

Solvejg (synger).

Knappestøberens stemme: Vi treffes på sidste korsveien, Peer – –

Henrik Ibsens dikt om Peer Gynt er et mysterie­drama, og det vi blir vitne til i siste scene, er intet mindre enn en kunstnerisk fremstilling av en innvielse. Peer er blitt ført på vandring gjennom verdens fristelser, i kamp mot både indre og ytre fiender. Vi har opplevet heltens møte med «sjelens mørke natt», intetheten og ydmykelsen, for så å møte oppstandelsen i den nye forståelse av seg selv. Hendelsene kan også beskrives som en gjenfødelse. Solveig fremstår som mor, men også som trefoldig kvinne. Peer er barnet, «gutten derinde», som skjuler seg i mors skjød. Her er det vanskelig å tenke stort nok, særlig når det gjelder spørsmålet om hvem som er guttens far. Hvem er det som «for moderens bøn forlader», som råder over menneskenes skjebner, hvem er Mesteren som vi alle er forpliktet overfor?

Selv om Ibsen nærmest legger ordet i munnen på oss, er det kanskje riktigst å la den enkelte sette navn på det?

Peer Gynt representerer hver og en av oss, og han gir oss muligheten til å belæres av Knappestøberen, til å vurdere vårt eget liv, våre egne valg, de handlingene vi har gjort og de vi har unnlatt. Hver dag kan vi spørre oss selv om vi er på riktig vei. Ungdom trenger slike impulser i vår tid enda mer enn tidligere. Slikt stoff er drømmer laget av!

 

Illustrasjon: Theodor Kittelsen

Illustrasjon i begynnelsen av artikkelen: Arthur Rackham

Jakob Kvalvaag

pensjonert steinerskolelærer, tidligere redaktør i tidsskriftet Steinerskolen