I forbindelse med steinerpedagogikkens 100- årsjubileum hadde vi noen spennende samtaler i kollegiet om fremtidens steinerskole. Hva ville vi som skole sette i fokus. Vi snakket om at vårt forhold til naturen måtte få et grundig løft, vi måtte stille nye spørsmål, og frem for alt måtte vi handle i større grad i forhold til naturens behov. Først da kunne naturen tjene oss. Utnytter vi kun det naturen har å gi til oss, i grådighet og egoisme. Da overvelder naturen oss med naturkatastrofer. Det andre tema som ble nevnt var selverkjennelsen. At vi måtte bearbeide dette felt noe mer fordi et menneske i grunnen kun kan bli et godt medmenneske om det forandrer seg selv og ikke tror det kan forandre alle andre. Og det siste tema var, hva slags forhold har vi til «solen», til det vesenet som lever bakenfor solen. Dette var spennende! Alle de tre tema, som jeg mener tonet frem i samtalene, de var å finne
i dette eventyret: Reisen til solen, et slovakisk folkeeventyr.
Reisen til solen
Reisen til solen handler om en stallgutt og en prinsesse som blir forelsket i hverandre. Prinsessens far sender stallgutten ut på en prøve; han skal reise til Solen og få svar på kongens spørsmål. På veien møter guttene en stor fisk som hjelper ham å komme til Solens rike. Gutten får svar på spørsmålene og reiser tilbake med svarene til Kongen … og til slutt vinner han både prinsessen og halve riket. Eventyret er oversatt av Christian Faye Smit og kan leses på steinerbladet.no/steinerbladet.dk
Jeg fikk ansvar for å sette opp en forestilling med utgangspunkt i dette eventyret, og i kombinasjon mellom eurytmi, musikk og billedkunst. Det var 3., 4. og 7. klasse ved skolen som samarbeidet om forestillingen som ble vist på Hamar teater med fem fullsatte forestillinger.
Å kaste seg ut i en slik innstudering er bare utrolig artig! Å øve inn et stykke krever stor innsats over tid og også midler. Vi skrev søknader til kommunene, banker, energileverandører, norsk kulturråd, skolens foreldreforening med flere for å få støtte til arbeidet.
Pengene rullet inn og vi fikk et godt budsjett til forestillingen. Så var det å finne gode samarbeidspartnere til oppsetningen. Vi engasjerte en kunstnerinne av rang; Kelly Aldridge. Hun designet de flotteste hodeplagg til hovedrollene. Foreldrene bidro med å sy på felles sy kvelder. Min oppgave var å lage 7 scenetepper. Scenetepper er håndsydde og forestilte de 4 årstider og tre tepper i midten der det var avbildet en stor fiskehale som dukker ned i havet. På toppen av halen som vender mot himmelen var den en sølvskål som tar imot himmelens stjerner.
En annen sydame sydde prinsessekjolene, og hjalp med flere drakter til «sol barna», vi farget eurytmisko til 26 stolte sol barn. Det ble flere turer til Grønland i Oslo, mine absolutte yndlings butikker, der jeg fant alt av spennende og glitrende stoffer og slør til kostymene som jeg hadde tegnet opp.
På skolens parkeringsplass traff jeg en mor som jeg ofte hadde sett før, men som jeg ikke kjente så godt. Jeg stanset og spurte henne om hva hun drev med. Hun fortalte meg at hun var komponist. « Oi, så kjekt, svarte jeg, kan du ikke være så snill ta med noe du har komponert til meg, så jeg kan bli kjent med dine komposisjoner? Dagen etter fikk jeg en CD i hånden. Det var fantastisk spennende musikk fra et menneske som lever her og nå i vår tid. Et av stykkene fenget spesielt og jeg tenkte at dette kunne passe perfekt til åpningsscenen i eventyret. Neste dag spurte jeg moren om hun kunne tenke seg å komponere for oss – og det sa hun ja til. Da sommerferien var over, var musikken ferdig! Den skulle være for cello og piano. Straks begav vi oss på leting og fikk tak i to herlige proffesjonelle musikere som ønsket å samarbeide med oss og spille til forestillingene på Hamar teater.
Selv hadde jeg ansvar for å lage koreografien og øve inn eurytmien sammen med elevene.
Øvelse gjør mester
Nå må ingen tro at denne prosessen var lett – det var et møysommelig arbeid å bringe impulsen videre inn i kollegiet, foreldrekretsen og i elevgruppene. Jeg hadde en stor begeistring for stykket og musikken – og denne begeistringen måtte jeg få de andre til å dele!
Vi begynte å øve og lagde en struktur og fremdrift for arbeidet. Så kom korona-tiden og vi måtte fryse prosessen midlertidig. Selv brukte jeg mye tid på å sy scenetepper i perioden med hjemmeundervisning. Da vi fikk lov til å begynne å øve sammen igjen ble det en tid der vi ikke gav bort en eneste eurytmitime.
Vi satt opp øvelser etter skoletid, hver mandag og hver onsdag kl. 14.00. Det var var selvsagt helt frivillig – men til min store glede elsket elevene disse øvelsene og ville gjerne komme. Dette var bare så moro! Iblant kom det også med venner til de som skulle spille i teateret, fordi de ble så interessert i det vi holdt på med. Etterhvert som elevene fikk sine roller, kunne jeg merke et sterkere engasjement hos eleven også i de andre fagtimene. Det var akkurat som om dette forbandt oss i større grad.
Elevene fikk prøve kostymene tidlig i prosessen og vi tok bilder for å vise de til foreldre og ta de med til kollegiemøter for å så spirer av begeistring og forventning til arbeidet vårt. Selv måtte jeg arbeide iherdig med koreografien. Iblant måtte jeg tegne om og om igjen inntil jeg hadde laget former som på enkelt vis kunne omsettes av elevene. Jeg lot dem i tillegg gjerne improvisere, siden jeg merket at de da nøt å være i rollen sin, spille den ut, prøve, feile, bli trygge og i samspill med de andre, istedenfor å tenke for mye på hvordan de skulle gå de formene som jeg hadde tegnet ferdig på forhånd. Det ble et samspill mellom elevene og meg. Ofte ba jeg elevene om å tegne sin form i den ene og andre scenen på tavlen. Elevene ble bare så utrolig sikre på sine former, det var herlig å se, de kunne gå dem i drømme!
Forestillingen nærmer seg
Så kom tiden for å reise til teateret. Vi hadde en hel henger full av alt vi trengte til forestillingene. Da ble vi møtt av et skilt som var limt på heisen: «HEISEN ER UTE AV DRIFT», og der stod vi med en utrolig mengde kostymer, hodeplagg, sminkekofferter, stendere, instrumenter osv. Da var det bare å ta trappene fatt. Elevene syntes nok at det å se seg om bak scenen var veldig spennende og litt overveldende. Vi gjorde oss kjent i garderobene, prøvde ut scenerommet, utforsket plassen som nå var større enn der vi hadde øvet på skolen. Teateret ga et nytt rom også for rampestreker av ulik art. Jeg forteller om dette nå med et smil, men akkurat mens det skjedde var det ganske uutholdelig. Enkelte elever klatret i gardintauene og røykmaskinen ble skrudd av og på, instrumentene stod ikke i fred et øyeblikk. Til slutt ba jeg scenemesteren om å holde en tordentale. Scenemesteren var en skuespiller med kraftig stemme som virkelig visste å bruke den. En fullblods skuespiller! Han sa det bare EN GANG! Virkningen var slående bra: Snart satt alle i rekke og rad, og som tente lys.
Vi gjorde en gjennomgangsprøve fra A til Å uten kostymer og dro så hjem for litt hvile. Nå gledet vi oss til å møtes neste dag med generalprøve med fulle kostymer og publikum! Vi viste i alt 5 forestillinger til fullbookede saler. Det var 100 personer med god avstand til hverandre og 57 elever på scenen – midt i koronatiden. Vi hadde en god organisering med kohorter og smidig opplegg, slik at alt gikk på skinner! Alt ble gjort innenfor de ganske strenge reglene, vi var bare så heldige!
En stor opplevelse
Jeg tror publikum gledet seg over å kunne oppleve kultur igjen og vi storkoste oss med hver eneste forestilling. Til slutt ble det hele til og med filmet!
Et slikt prosjekt engasjerer alle: foreldre, lærere og elever. Elevene stod de siste ukene i kø foran eurytmisalen og ba om å øve denne og denne scenen en gang til! Det var en fantastisk opplevelse for meg som lærer.
Det å opptre utenfor skolens rammer, i et offentlig teater, var veldig spennende for elevene! Og likeså for foreldrene. Da jeg en ettermiddag tuslet rundt på skolen etter fullførte forestillinger, kom en av elevene til meg i skolegården: «Eva, sett deg ned, jeg kan hele eventyret!» Hun var en av hovedaktørene, hun kunne ramse opp hele eventyret ordrett for meg slik jeg hadde omskrevet eventyret til vår eurytmi innstudering. Hun kunne hele 12 sider utenat. Kan man ønske seg mer?
Jeg takker alle de mange hjelperne så hjertens mye, jeg takker lærerne og foreldre, vaktmesterne og alle folk fra Hamar teater som tok oss imot så imøtekommende og profesjonell, og jeg takker skolen som gav meg lov og tillit til å innstudere denne forestillingen. Og ikke sist takker jeg alle elever for all den gleden de ga meg i arbeidet med Reisen til solen.
Foto: Fruzsina Gabriella Berkes