Det var engang en jente på seks år som drev sitt lille spill med pappaen sin. Som så mange andre øvelser i de første leveårene hadde hun selvsagt funnet også på dette helt på egenhånd. Spillet foregikk slik: Hver gang hun ventet faren hjem, klatret hun opp på spisestuebordet og sto med tåspissene helt ytterst ved bordkanten. Han kom inn i leiligheten og etter at hun hadde forvisset seg om at blikkontakt var opprettet, lot hun seg, langsomt og stiv som en pinne, falle forover. Hvorpå den gode mannen med faderlig dødsforakt stupte frem og fanget datteren opp med sine trygge, sterke armer.
Datterens åpenbare lykke i dette øyeblikket sto i grell kontrast til farens oppgitthet over å måtte redde sitt barns liv opp til tolv ganger i uken. Inntrengende og med gode, men ikke gode nok argumenter prøvde han å overbevise den lille at hun måtte slutte med det. Men det bet ikke på henne og hun fortsatte med sitt.
Til slutt tenkte pappa at her måtte kraftigere lut til. Han mente at barnet måtte erfare at hjelp ikke er en selvsagt ting i livet. Og så gjorde han det altså, det leseren alt har begynt å ane: én dag fanget han henne ikke opp…
Hendelsen avstedkom en påmelding i et foreldrekurs. Han la frem sin sak i gruppen og spurte: var det rett eller galt?
Nå ville det være arrogant av en kursholder å vite svar på slike spørsmål når han verken kjenner faren, barnet, forholdet mellom dem eller motivet for handlingen. Derimot kunne han se at faren ikke hadde det bra med det han hadde gjort og lurte på hvorfor det var så?
Svaret var i seg selv verdt et helt foreldrekurs. Faren sa, spak og med sorg i stemmen: – … for etterpå gjorde hun det aldri mer.
Det ble stille i foreldregruppen da. Var det ikke det han ville? Visst: Hodet hans ville det, men alle skjønte samtidig: I hjertet var det annerledes.
Vi forstår ting ulikt gjennom synapsene enn med vår varme puls, vi kan være kloke på ulike måter, og jeg holder nå engang med hjertet som for meg igjen og igjen viser seg å ha større visdom.
Men jeg kan ta feil. Oppdragelsen i dag handler ikke lenger om et skråsikkert rett eller galt. De faste felles konvensjonene jeg vokste opp med for mer enn et halvt hundre år siden har måttet vike for en større individualisering eller privatisering. Vi får ta dette på alvor, ikke ved å postulere nye felles regler, men ved å gi hverandre tillit.
Så jeg legger saken frem for deg, kjære leser. Hva tenker du om den?
I neste nummer vil jeg gjerne bringe et aspekt til inn i denne historien. Men går gjerne inn på dine synspunkter, hvis jeg får dem i god tid før det.
Godi
www.godikeller.com
debattinnlegg
