Samarbeid mellom skole og hjem – barnet i midten

Felles ansvar, delt ansvar

Foreldre sender barna til skolen, og skolen tar i mot dem. Barna beveger seg hver dag mellom to virkeligheter; hjem og skole. Et godt samspill mellom foreldre og lærere løfter barna. Det er viktig at foreldrene kjenner til hva som skjer på skolen, og det er viktig at skolen vet litt om hvordan barna har det hjemme. Derfor har både skolen og hjemmet et ansvar for at dialog og samarbeid skal fungere. Foreldre har hovedansvaret for sine barn, og dermed også et ansvar for at barn har det godt på skolen. Foreldre har også ansvar for å melde fra hvis de har mistanke om at andre barn ikke har det bra på skolen. Skolen har på sin side ansvar for å tilrettelegge for et trygt og godt læringsmiljø for alle elever. Skolen har også ansvar for å undersøke og eventuelt melde fra hvis de mistenker at barna ikke har det godt hjemme.

Skolen har ansvar for å arrangere foreldremøter og utviklingssamtaler, de har ansvar for at det blir valgt klassekontakter og for å samarbeide tett med disse. Foreldre på sin side har ansvar for å stille opp på foreldremøter og følge opp de forventningene til deltagelse som skolen har definert. Steinerskolene er tradisjonelt flinke til å involvere foreldrene i skolen gjennom markeder, årstidsfester og kulturelle begivenheter ved skolen. Det er tradisjon for mye foreldreengasjement og dugnader, og kontaktflatene mellom hjem og skole er mange. Skolene er også flinke til å vise foreldrene pedagogiske skatter og kunstneriske resultater. Men når det gjelder dialog om klassemiljø eller stemning i friminutt, er ikke alltid kontaktpunktene like hyppige og strukturerte. Ofte er det elevene som forteller foreldre hvordan det står til. Både forskning og erfaring tilsier imidlertid at en åpen og gjensidig dialog om de sosiale sidene ved skoledagen er avgjørende for tillitsforholdet mellom skole og hjem. Mange skoler har gode rutiner på dette området, mens andre har en vei å gå.

Arenaer for samarbeid og fellesskap

Gode foreldremøter forteller foreldrene om hva klassen arbeider med og hvordan elevene har det sammen på skolen, og det settes av tid til at foreldre kan bli kjent med hverandre og planlegge ting de kan gjøre sammen med familiene. Foreldre med barn i samme klasse bør kjenne hverandre. Legges det til rette for at foreldre kan presentere seg selv og sine barn i foreldremøtene?

Det er mange eksempler på hva familier kan gjøre sammen; det kan være familietur med grilling, fest på skolen, eller overnattingstur til skihytte. En god kjøreregel er at det skal være minst to slike arrangementer hvert skoleår. Det er foreldrene selv som tar initiativ og gjennomfører slike arrangementer, men skolen kan bidra til å skape en stemning og forventning om dialog som gjør slike arrangementer attraktivt. Noen foreldregrupper har også samvær uten barna, som for eksempel foreldrefester, eller de arrangerer interne kurs på skolen en ettermiddag hvor elever fra ungdomsskolen ansettes som barnevakter og kokker, og samtidig tjener penger til sin klassetur. Mulighetene er mange.

Noen foreldregrupper har lavterskel-kommunikasjon med hverandre gjennom en lukket facebookgruppe. Der kan for eksempel en familie skrive at de skal på skøyter neste søndag, og at det er hyggelig om andre familier fra klassen dukker opp. Når foreldre kjenner hverandre, er det lettere å ta kontakt for å finne løsninger hvis konflikter oppstår mellom barna.

Barn som kjenner hverandre og har vært hjemme hos hverandre, er tryggere på hverandre. En idé i småskolen kan være å dele barna inn i mindre grupper som i løpet av et par måneder besøker hverandre minst en gang. Så bytter man grupper. I tilfeller der foreldre av ulike årsaker ikke kan ta i mot besøk, har de andre foreldrene et spesielt ansvar for å inkludere barna.

Nye elever som kommer til etter skolestart, er det viktig å ta godt i mot. Skolen må fortelle alle foreldrene i klassen når det begynner en ny elev, og foreldrene kan oppfordre barna sine til å invitere dem med hjem. Når nye elever kommer til en klasse, kommer også nye foreldre. Den etablerte gruppa har et spesielt ansvar for å inkludere disse, for eksempel gjennom en fadderordning der det går på rundgang å ha ansvar for å ta en telefon og ønske nye foreldre velkommen.

Tvinges til samvær?

Av og til oppstår det konflikter mellom foreldre grunnet uenighet om inkludering. Noen mener at barna ikke kan tvinges til å være sammen med noen de ikke liker, andre opplever at barna deres blir utestengt. Selv om det ikke finnes noen fasit for slike forhold, er det likevel viktig å vite at elever som går i samme klasse, trenger å kjenne hverandre, uavhengig av om de er nære venner. Det kan også være nyttig å minne seg på at sosiale dynamikker i en klasse ikke er statiske, men i stadig endring. To elever som aldri lekte sammen som 7-åringer, kan vise seg å bli nære venner i 12-årsalderen. En av kvalitetene ved skolen er at barna lærer seg å omgås og samarbeide med mennesker som er forskjellig fra dem, og barn de ikke nødvendigvis vil ha til bestevenn. Ingen skal behøve å oppleve å være den eneste eller blant de få som ikke blir invitert i bursdag. Foreldre som kjenner hverandre kan bli enige om regler som hindrer utestenging.

Utestenging i elevenes regi kan være vanskelig å oppdage, det kan være små og tilsynelatende uskyldige bemerkninger, det kan være å vende ryggen til eller heve et øyenbryn. Sosiale medier er gjennom de siste årene blitt en sentral arena for mange barn og unges sosiale samspill, men samtidig en arena for utestenging som vi voksne ikke så lett oppdager. Dette stiller krav til foreldre om å snakke sammen om normer og spilleregler, om aldersgrenser, krenkelser og den enkeltes ansvar. Hvordan kan lærere og foreldre i fellesskap lære elevene å inkludere hverandre? Dette spørsmålet kan drøftes på foreldremøter, og er særlig viktig når ungdomsår og pubertet nærmer seg.

Dersom et barn opplever krenkelse på skolen, trenger det å bli hørt og tatt på alvor. Krenkelsene kan ha forskjellig årsak. Det er ganske vanlig at den som har krenket, ikke forstår alvoret i sine ord eller handlinger. Hvordan kan vi voksne bidra til å øke elevenes forståelse for hverandre og kompetanse i medmenneskelighet? Vi voksne er forbilder. Hvordan vi reagerer når vi blir provosert, veier mye tyngre enn hva vi forteller et barn i en situasjon der barnet er frustrert. Hvis jeg roper når jeg blir sint, viser jeg at roping er en akseptabel måte å avreagere på. Når barna gjør det samme, må jeg huske hvorfor. I tillegg til at de voksne arbeider for å hjelpe barn med relasjonskompetanse, må de voksne også samarbeide for å øke sin egen. Mange steinerskoler arbeider for å heve lærernes kunnskap på dette feltet, og det eksisterer flere metoder, modeller og kurs. (F. eks Marjatta modellen og Sabona metoden.) Steinerskolenes foreldreforbund tilbyr også kurs for foreldre på dette feltet.

Vi lever i et samfunn der vinnere er et ideal, og konkurranse er et middel til å skille mellom vinnere og tapere. Mye i steinerskolene er en motvekt mot konkurranse-idealet. Det ligger i pedagogikkens kilde at vi skal lete etter hverandres ressurser, ikke svakheter. Målet er at hver og en skal strekke seg langt, men basert på sine forutsetninger. Dette er et godt utgangspunkt for en respektfull behandling av den andre, og av hverandres ulike styrker og svakheter.

Den viktige dialogen – som i blant uteblir

Hvordan kan lærerne bidra til bedre rutiner hjemme? Er det mulig? Lærere merker det gjerne hvis barna kommer slitne og sultne til skolen, eller hvis de har opplevd noe vanskelig hjemme. Lærere som over tid har etablert et tillitsforhold til foreldre gjennom respekt, varme og dialog, er ofte i posisjon til å påpeke forhold som kan hjelpe foreldre i foreldrerollen, som å bedre rutiner og hjemmeforhold. Lærerne tilbringer ofte mer tid i hverdagen sammen med barna enn foreldrene gjør. Det gir læreren et helt spesielt ansvar for å fortelle foreldre hvis barnet endrer adferd eller virker mistilpasset. Barn har mange forskjellige uttrykk for mistrivsel. Noen gjør sitt beste for å skjule den. Andre oppfører seg utagerende. Noen blir mer stille. Barns ulike språk stiller store krav til profesjonalitet fra lærerens side, og i alle klasser vil det i perioder være enkeltbarn som trenger å bli tatt ekstra hensyn til. For eksempel vil en skilsmisse, alvorlig sykdom i familien eller tap av familiemedlemmer gi læreren et spesielt ansvar for å ta hensyn til barnets eventuelle sorg. Samtidig er det avgjørende at foreldrene velger å informere skolen slik at læreren i størst mulig grad kan være en god støttespiller for eleven i slike situasjoner.

På samme måte som skolen er avhengig av at foreldre informerer om viktige hendelser i barnets liv, er det også avgjørende for samarbeidet mellom skole og hjem at skolen gir foreldrene nødvendig informasjon om hvordan eleven har det på skolen. Ei mor fortalte at hun på kontaktmøte med læreren i februar fikk vite at sønnen hennes hadde oppført seg som en apekatt siden skolestart, han hadde gjort masse rampestreker og var et stort uromoment i klassen. Denne mammaen fikk ikke bare en bekymring i fanget, men to: Hun ble både bekymret for hvorfor sønnen oppførte seg som han gjorde, og i tillegg ble hun bekymret for hvorfor læreren ikke hadde fortalt henne noe om dette mens det foregikk. Hun opplevde det siste som et tillitsbrudd med skolen. I stedet for at guttens uro ble løst i samarbeid mellom skole og hjem, oppsto det en avgrunn mellom skole og hjem i mangel på åpenhet. Gutten selv ble stående i klem mellom de voksne. Dette eksemplet er ikke enestående, og utsagn som går igjen når foreldre beskriver vanskeligheter i forholdet til skolen, er ”Hvorfor fikk jeg ikke vite noe om dette tidligere?” I noen tilfeller har foreldre og skole ulik terskel for når det bør innkalles til en samtale utover de faste foreldresamtalene. Lærere kan i blant kvie seg for å ta kontakt med foreldrene, og utsetter den vanskelige samtalen. Når tilliten mellom de voksne er sterkt redusert, som i eksempelet over, er det klokt å be om hjelp. Skolen har rutiner for å håndtere konflikt mellom de voksne. I dette tilfellet opplevde ikke læreren at det var noen konflikt, mens moren beskrev konflikten som stor. Selv om bare en av partene opplever at situasjonen er vanskelig, må det tas på alvor. Hvis skolens rutiner eller kompetanse ikke strekker til, finnes det mange kilder til hjelp med å løse konflikter. Steinerskoleforbundet og Steinerskolenes foreldreforbund har etablert Ombudet for Steinerskolene som har profesjonelle meglere.

Hilde Lengali

Daglig leder i Steinerskolenes foreldreforbund og master­student ved linjen praktisk kunnskap ved Nord universitet der hun skriver om foreldremøter.