Jeg er så heldig at jeg får tilbringe mine arbeidsdager sammen med barn
i alderen 12 måneder til tre år. De fleste av disse barna startet i barnehagen uten verbalt språk, men jeg opplever allikevel at vi kan ha samtaler på dypt plan fordi mesteparten av kommunikasjonen med de aller yngste barna er nonverbal. Jeg og mine kolleger bestreber oss på å observere og tone oss inn til barna gjennom fysisk og mental tilstedeværelse, åpne ører og våkent blikk. Ved å være oppmerksomme og bekrefte barnets små ytringer i form av blikk, peking, lyder og etter hvert forståelige ord, så vokser samtalene mellom
oss fram.
«Æh» kan barnet si, og vi svarer kanskje undrende med å gjenta samme lyd for å vise at vi er interessert i å kommunisere. Noen ganger blir samtalen en herme-samtale hvor vi gjentar hverandres lyder, og ikke rent sjelden ender en slik samtale med smil og latter. Andre ganger når barnet gir oss en lyd, for eksempel «Dæ» så bekrefter vi vår interesse for barnets ytring ved å si «Jeg vet at du forteller meg noe viktig nå, men jeg har ikke helt lært meg språket ditt ennå». Gjennom å vise små barn at vi er interesserte i og tar deres ytringer på alvor, så opplever jeg at barna stimuleres til å ytre seg mer. Alt voksne vier oppmerksomhet til vil barna oppfatte som betydningsfullt, slik er det også med språk og kommunikasjon. Vi som arbeider med barn må være bevisste på at vi gjennom vår oppmerksomhet og vårt fokus utøver mye makt.
Vi voksne er forbilder både for barna og for hverandre. En barnehagemedarbeider som er god på å kommunisere med barn vil også inspirere sine kolleger til å bli gode språklige forbilder. Om vi er gode på å sette ord på det som skjer og som omgir oss vil barnet bade i språk. Ord og begreper som gjentar seg vil etter hvert feste seg hos barnet. Det ligger også mye respekt i å sette ord på det de aller minste opplever, men ikke klarer å uttrykke. For eksempel så er det ikke alle små barn som liker å skifte bæsjebleie. Et barn som ligger på stellebordet kan uttrykke misnøye og sårbarhet både kroppslig og gjennom lyder og gråt. Jeg setter ofte ord på dette for barnet, for eksempel kan jeg si «Jeg ser at du ikke liker å ligge på stellebordet, og jeg skjønner at du vil bli fort ferdig». Om jeg forteller barnet hva jeg gjør, eksempelvis «Nå er jeg snart ferdig med å vaske deg og så skal du få på ny bleie», tas barnet med i prosessen. Barnets integritet kan ivaretas selv i situasjoner som barnet ikke liker, om den voksne viser sensitivitet og respekt for barnets ytring.
I steinerbarnehagene har vi mange gode situasjoner hvor språket aktivt stimuleres. Sammen med de yngste barna handler mye om å sette ord på det som barna opplever, og å stille spørsmål uten å forvente svar. Noen eksempler på hva jeg erfarer som positive faktorer for språkutviklingen:
- Gjentakelse av samme sanger, melodier, rim og vers over lang tid
- Bruk av bevegelser og tegn som visualiserer viktige ord og begreper
- Formidling av historier og eventyr ved hjelp av konkretiseringsmateriell og bordteater, for å gjøre abstrakte begreper konkrete og forståelige
- Bestrebelse på å gi barna allsidige sanseinntrykk og erfaringer
- Gode forbilder i form av omsorgsfulle og trygge voksenpersoner som er bevisst sin egen rolle
Men kan vi kanskje også bli bedre
på noen områder?
Noen ganger kan det virke for meg som om steinerbarnehagebevegelsen er litt redd for å gjøre noe nytt og annerledes. Det er for eksempel ulike syn på bruk av bøker i steinerbarne-hagene. Min erfaring er at gode billedbøker med gjenkjennbare og realistiske bilder er gode bidrag til språkutvikling og kommunikasjon. En liten lese- og pratestund kan både gi barn nær kontakt med voksne og en tiltrengt pause. Det starter med at barnet peker på bilder det liker og er interessert i, for eksempel bildet av en traktor. Om den voksne da sier ordet «traktor» styrkes barnets ordforråd. Etter en stund begynner barnet selv å kommentere bildene, og noen ganger får barnet assosiasjoner, for eksempel kan bildet av en appelsin bli benevnt som «gul ball». Jeg pleier å respondere med «Ja, den appelsinen ligner på en gul ball». Litt etter litt bygges språket opp gjennom bruk av billedbøker, bilde for bilde, ord for ord.
En av de fineste stundene gjennom dagen med min barnegruppe er måltidene. Gjennom lystenning og å holde hverandres hender når vi synger bordverset «Jorden nærer lite frø», skaper vi en god ramme for måltidet. Vi lar barna velge hvilken farge de vil ha på smekken «Vil du ha gul eller rosa smekke?» dermed blir fargebegrep er introdusert samtidig som det er rom for barns medvirkning. Vi snakker om maten, setter ord på det vi spiser og vi roser kokken. Selv om små barn ofte ikke forteller så mye uoppfordret, så kan vi voksne initiere samtaler under måltidet som inkluderer barna ved å si «Vet dere hva Ole skal i ettermiddag? Han skal besøke mormor!» Når barna blir tatt med på slike samtaler skaper vi engasjement og ikke sjelden begynner de også å tilføye noe med egne ord, eks «Momo tatt». Da følger vi opp med «Har mormor katt?» og slik kan samtalen fortsette med at vi spør «Pleier du å kose katten?» Ut i fra barnets blikk og mimikk skjønner vi ofte svaret. Og slik kan samtalen fortsette om de voksne viser interesse for barnets intensjon og virkelig forsøker å få tak i hva barnet vil fortelle. Om de voksne er gode til å lytte og ikke avbryter de som snakker, så vil også barna lære seg dette. Dette fører ikke bare til at vi utvikler et godt språkmiljø, men også til at vi skaper et godt og inkluderende sosialt miljø i barnegruppen der alle blir sett og hørt. Forskning viser at barn som blir snakket med og lest for får styrket språket sitt, og videre er det bevist at det er de barna som allerede har et godt utviklet språk, som selv tar mest initiativ til samtaler og å bli lest for. Dermed er det uhyre viktig at vi som er sammen med de yngste barna er bevisste på å oppsøke og initiere samtaler med de mer tause barna.
Mange av barna jeg tilbringer dagene sammen med er flerspråklige. Flere av barna har foreldre som begge har et annet morsmål enn norsk og som snakker sine respektive morsmål med barnet sitt, slik at barnet starter i barnehagen som to-språklig, uten at norsk er ett av barnets språk. I barnehagen snakker vi i hovedsak norsk, men vi forsøker også å lære oss viktige ord og uttrykk på barnets mors- eller farsmål, og det kan virke som om barna legger merke til og verdsetter denne bestrebelsen. Tidligere har det vært hevdet at barn som møter to språk samtidig får forsinket språkutvikling, og foreldre ble opp-fordret til å bare snakke norsk med sine barn for å unngå språkforvirring hos barna. Dermed ble foreldre frarøvet muligheten til å snakke med sitt eget barn på hjertespråket sitt. Det tristeste jeg har hørt var en mor som ikke turte å synge vuggesangene hun selv var vokst opp med for barnet sitt i frykt for at barnet skulle bli språkforvirret. I dag er de fleste godt kjent med at oppdatert forskning ikke støtter et slikt syn – tvert i mot. Jeg opplever at noen av barna på 18–26 måneder kan ha tre utviklede språk; et morsmål, et farsmål og et barnehagemål.
Min oppfordring er å ta samtalene med de yngste barna på alvor!