Sangen som hjemsted – musikk i steinerskolens småklasser

Det synges og spilles i klasser, kor, korps og orkester i de fleste steinerskolene – sang og musikk er hverdagskost – helt i tråd med det som var intensjonen, da den første skolen ble etablert i 1919. Vi setter vår lit til musikken – men hvorfor gjør vi det?

De fleste har erfart at musikken gjør noe med oss, enten vi hengir oss til den, berøres og blir grepet, eller vi uforvarende griper til musikk i møte med noe som truer eller skremmer. Da kan musikk være redningen. Det fins mange fortellinger om dette. Som da fergen Estonia forliste i Østersjøen en kald novembernatt i 1994. Flere av de overlevende fortalte at da de var kommet om bord i overfylte livbåter hadde de spontant begynt å synge – og slik holdt motet oppe og angsten på avstand. Selv har jeg sett en liten gutt gripe til musikk da han ble vitne til pipebrann. Da tok han instinktivt fiolinen, gikk lengst vekk i rommet og spilte uopphørlig til brannen var slukket og faren over. Et botemiddel for den redselen som fylte ham da han hørte det voldsomme bulderet fra brannen. Slik er det også med vuggevisene verden over; angst og uro opphører og barnets gråt stilner når den lille hører sangen og erfarer å høre til. Tilhøre mor, far eller andre omsorgspersoner.

Musikken tiltaler oss på en særlig måte og kan glede og bevege, løfte, lindre og helbrede små barn, unge og gamle, så vel lærde som de såkalt mindre begavede. Musikk har positiv effekt på barn og unges utvikling og læring, og også på barn og voksnes psykiske og fysiske helse; dette er etterhvert blitt allmenn kunnskap og er godt dokumentert i forskning.

Musikkens betydning for barns generelle utvikling ble for alvor løftet frem i Skandinavia av professor Jon Roar Bjørkvold med «Det musiske mennesket», boken kom i 1989 og er blitt pensumlitteratur både i steinerskolenes og i den offentlige skolens pedagogutdanning. Siden den tid er det blitt gjort en rekke studier som viser betydningen av å vektlegge sang og musikk i skolen. Denne forskningen blir presentert i boken Skapende læring av Anne Bamford, og hennes konklusjon er entydig: Så sant musikkfaget formidles av kompetente lærere, har sang og musikk en positiv innvirkning på læring gjennom hele utdanningsløpet.

Tilsvarende er det gjort studier med henblikk på musikkens, spesielt sangens og korsangens betydning for psykisk og fysisk helse. Denne forskningen blir presentert i boken «Sang og velvære» av Anne Haugland Balsnes og viser at det er helsemessige gevinster av sang, blant annet med hensyn til immunforsvar, åndedrett og blodomløp, og det konkluderes med at sang må anses som en unik aktivitet med positive effekter som kan bidra til et bedre liv. Sang kan spille en rolle som gledesskaper, samfunnsverktøy og medisin.

Da Steiner initierte den første Steinerskolen i 1919 forelå ikke denne forskningsbaserte kunnskapen. Men pedagogiske strømninger i hans samtid, og særlig Bartók og Kodálys idé om å skape en rik og folkelig sangkultur i skolen, kan ha inspirert Steiner til å legge stor vekt på musikk. Det kan være fruktbart å se på Bartók og Kodálys arbeid med folkesanger som bakgrunn for å forstå den tradisjonen som har utviklet seg innenfor musikkfaget i steinerskolen.

Møtet med en musisk kultur

I likhet med Steiner var Bartók og Kodály født og oppvokst i det som den gang var Østerrike-Ungarn. De to komponistene var jevngamle, tyve år yngre enn Steiner og toneangivende musikere og kulturpersonligheter etter århundreskiftet frem mot 1920, i de årene da Steiner deltok i den offentlige samtalen i de tyskspråklige landene og holdt sine første pedagogiske foredrag.

Béla Bartók ble født i 1881 i en velstående familie i den rumensktalende delen av Østerrike- Ungarn, i dag Romania. Moren var pianist, Bartók fikk tidlig klaverundervisning og var fra barndommen av forankret i den klassiske musikktradisjonen. 19 år gammel begynte han på Musikkhøyskolen i Budapest med klaver og komposisjon som fag. Der traff han Zoltán Kodály. Han var sønn av en stasjonsmester ved jernbanen, vokste opp med folkemusikk rundt seg i den slovakisktalende delen av Østerrike-Ungarn, i dag Slovakia, og ble kjent med den klassiske musikken i landsbyens kirkekor. Bartók og Kodály ble nære venner. Begge avsluttet studiene sommeren 1903, og da ferien kom, dro de to ut på bondelandet, til landsbyer der folkemusikktradisjonen sto sterkt, for å nedtegne den musikken Kodály kjente til, en muntlig tradert musikk som ingen hittil hadde skrevet ned.

Denne sommeren på bondelandet ble en åpenbaring for Bartók, det går frem av hans biografiske essays. Der ute på den ungarske landsbygda møtte han én for ham helt ukjent musikktradisjon, ungarskspråklige folkeviser knyttet til livet i det som den gang var førmoderne, men rike jordbruksbygder der musikken var en integrert del av både hverdag og fest. Her var sanger for alle livets gjøremål og for dagens, ukens og årets mange ritualer. Sanger knyttet til arbeidsoppgaver ute som inne, maling av korn, tilbereding av måltider, sanger til høytidene og spesielle begivenheter, bryllupssanger og gravferdssanger, festsanger og sørgesanger.

I ettertid så han tilbake på denne første innsamlingssommeren som et overveldende møte med en gammel musisk kultur, der alt i landsbyene hadde et kunstnerisk uttrykk, husenes form og deres interiør, arbeidsredskaper og klær, alt var lokalt og personlig formet og hadde et estetisk uttrykk, skriver Bartok, og føyer til at dette nærværet av kunst i alle livssammenhenger, og spesielt musikken, ga en glede til hverdagens gjøremål og en glede til livet på en måte som han aldri før hadde opplevd.

I de neste fjorten årene dro Bartók og Kodály til stadig nye landsbyer i de slovakisk-, ungarsk- og rumensktalende delene av Østerrike-Ungarn og tok opp på fonograf og skrev ned muntlig traderte sanger fra de tre språkområdene. Takket være dem ble uvurderlige sangskatter nedtegnet og reddet for ettertiden. Folkemusikken ble den kilden Bartók og Kodály øste av og benyttet i sine komposisjoner, men erfaringen med det Bartók omtaler som en gammel musisk kultur ble også begynnelsen på en livslang interesse for å virkeliggjøre en musisk kultur i skolen, og gjennom dette å gjenskape og videreutvikle en levende sangkultur for vår moderne tid. Målet var at sang og musikk skulle få plass i alle sammenhenger i allmennskolen, og enkle folke­sanger skulle være grunnlaget for musikk­­­­-under­visningen i de første skoleårene. Denne ideen kom som følge av Bartóks sammenlignende studier av folkeviser fra de tre ulike språkene rumensk, slovakisk og ungarsk. Hans vitenskapelige arbeid med visene førte til at Bartók i dag regnes som en grunnlegger av faget musikketnologi, og i sine studier gjorde han to viktige funn, sett fra et pedagogisk ståsted:

Barnets musikalske morsmål

Bartók fant at i de enkle hverdagssangene var sangen og språket en uatskillelig enhet i den forstand at melodiens rytme var sammen­fallende med språkets rytme. De ungarske visene hadde således rytmemønstre som fulgte det ungarske språkets særegne rytme som adskilte seg sterkt fra rytmene i slovakisk og rumensk språk og folkesang. I alle de tre ulike språk­områdene var melodi- og språkrytme helt sammenfallende, og slik man finner det i barns spontansang. Når et lite barn lager sanger på egne melodier er språkrytme og melodirytme ett, som i enkle folkesanger.

Bartok fant dessuten at folkesangene ikke var basert på vår tids mest brukte tonalitet, dur og moll, men på pentatone tonearter og modale tonearter, såkalte kirketonearter kjent fra gregoriansk sang. Også her var det et slektskap mellom folkesang og barnesang, for små barn bruker gjerne pentatone vendinger i sin spon­tansang.

Disse funnene ligger til grunn for at Bartók og Kodály foreslo at musikkundervisningen i skolen skulle begynne med å la barna synge enkle folkesanger som var pentatone eller som hadde pentatone trekk for senere å utvide repertoaret til sanger i alle tonearter, og som det viktigste: la sangen gjennomstrømme skolelivet og skape glede, slik de to komponistene hadde erfart dette ute i de ungarske landsbyene.

Musikken i steinerskolen

Musikkundervisningen i steinerskolen har som intensjon at sang og musikk skal prege dagen, uken og årsløpet gjennom alle skoleårene. Men Steiner begrunner dette annerledes enn Bartók og Kodály. I foredrag Steiner holdt for lærere i England i 1924, fem år etter at den første Steinerskolen var etablert, sier han om begynnerundervisningen i musikk:

«Uten noe som helst teori – bare la dem synge små sanger. Intet annet enn små sanger, men de skal synges godt! Litt etter hvert sørger man så for at barna begynner å oppfatte melodi, rytme og takt osv. …» (Kunsten å undervise 1978, s.76)

Tradisjonen er blitt den at sangen utgjør den musikalske kjernevirksomheten – sang ved dagens begynnelse og dagens slutt, sang ved overgang fra en aktivitet til en annen, sang før maten inntas og når håndarbeidet hentes frem – små sanger som former timen og dagen og innleder og avslutter de mange hendelser som en skoledag inneholder. Slik inngår sangen i dagens faste ritualer i de første skoleårene, der deler av sangreportoaret synges bare i bestemte sammenhenger og bare da: det er utelukket å synge matsangen ved dagens begynnelse, eller morgensangen ved dagens slutt. Sangen i småskolen har noe av den samme rituelle funksjonen som i den gamle musiske kulturen Bartók erfarte. Han forteller i et av sine essays (Essays 1976, s. 120) om noe som hendte en av hans mannlige medarbeidere under innsamlingsarbeidet i en landsby. Det skjedde at han var tilstede da en sørgesang ble sunget for en gammel mann på vei ut av livet. Medarbeideren skrev ned denne rituelle sangen, men oppdaget en tid senere at deler av den var ufullstendig notert, og dro derfor tilbake for å få en korrekt nedtegnelse. Til sitt hell traff han mannen som hadde sunget sørgesangen og ba ham synge den igjen. Men da fikk Bartoks medarbeider til svar at det nok ikke lot seg gjøre, det var ingen i landsbyen som lå for døden akkurat nå.

Å høre og tilhøre – pentatont og rituelt

Mens Bartók og Kodály omtaler de pentatone toneartene som barnets musikalske morsmål, bruker Steiner begrepet «kvintstemning» – som trolig refererer til det ikke spenningsskapende, men åpne, som særpreger kvinten som intervall og som er et trekk ved pentaton og modal tonalitet. En åpenhet som man kanskje kan si samsvarer med den fasen i barnets utvikling som i utviklingspsykologien kalles animistisk, kjennetegnet ved barnets ennå ikke intellektuelle, men besjelede eller mytologiske holdning til verden – barnets aldersbetingede oppmerksomhet og åpenhet overfor noe større og noe mer enn det umiddelbart sansbare.

I steinerskolen er det opparbeidet en sangtradisjon i småklassene der pentatone sanger og sanger med pentatone trekk utgjør en grunnstamme i første og andre klasse, med mange modale melodier i tredje klasse for så å la vår tids dominerende tonearter, dur og moll råde grunnen fra fjerde klasse og oppover.

Slik kan man si at musikken i de første skoleårene inngår i en rituell sammenheng – at man vektlegger melodier som i stemning og toneart samsvarer med barnets musikalske morsmål, og at man med små sanger og etterhvert også fløytespill forsøker å få til at musikken gjennomstrømmer skoledagen på en måte som skaper form og trygghet, fellesskap og velvære og som gir glede. For det har forskningen dokumentert, i følge Haugland Balsnes: å synge skaper glede! Steiner omtaler dette fenomenet i 1906 i et foredrag om musikk (Det musikalskes væsen 1989 s.19). Gleden som musikken frembringer, kaller han sjelens høyeste oppløftelse, og han forklarer denne ut fra sin forståelses­horisont. Denne innebefatter at ethvert barn fødes med det man kunne kalle et ubevisst minne om en overjordisk musikk som barnet som åndsvesen har erfart i livet før fødselen, det Steiner kaller den åndelige verden:

«Når mennesket lever i det musikalske […] finner sjelen sin høyeste oppløftelse, den intimeste forbindelse med menneskets urelement. Derfor er det at musikken virker så dypt, også på den enfoldigste sjel. I musikken føler sjelen etterklangen av det den har opplevet i den åndelige verden. Den føler det som den har kommet hjem.»

Med andre ord forsøker man i småskolen, med sang, fløytespill og annen musikalsk utfoldelse å oppnå at barna opplever en gledesfylt tilhørighet. Utover dette, at barnet i musikken «hviler i sin hjemstavn», har Steiner også en direkte metodisk-pedagogisk begrunnelse for å gi musikken stor plass. Sang og musikk inngår i buketten av kunstneriske virksomheter som hver dag i alle skoleår skal sørge for at undervisningen taler til mer enn bare hodet. På mellomtrinnet og i ungdomsskolen kan musikken således inngå i en tverrfaglig undervisning med den funksjon å være innfallsport til et fag eller bidra til fordypning av et fagområde, hvilket er tema for min artikkel som kommer i neste utgave av tidsskriftet.

Litteratur:

Bartók, Béla: Essays, Selected and Edited by Benjamin Suchoff, New York 1976

Steiner, Rudolf: Kunsten å undervise, Antropos forlag, Oslo 1978

Steiner, Rudolf: Det musikalskes væsen og toneoplevelsen i mennesket, Jupiter, Odense 1989

Illustrasjoner av Kai Fjell, fra sangboken «Følgesvenner».

Hanne Weisser

Musikklærer ved Steinerskolen i Oslo, forfatter av boken «Folkevisenes fortellinger» og sangboken «Følgesvenner».