Inn i middelalderen med «Draumkvedet»
I de første skoleårene er sangen integrert i dagens, ukens og årets mange ritualer, små sanger som samler, gleder og skaper tilhørighet. Senere kommer sanger som hver og en er en liten fortelling – om bonden som pløyer og sår, fiskeren som setter livet på spill i storm og uvær, gjeteren med saueflokken på vidda. Gradvis blir sangen ikke bare en hjemstavn å hvile i, men også en følgesvenn inn i fagene når disse folder seg ut de siste årene i barneskolen. Det er i en slik fagintegrert sammenheng at folkevisen «Draumkvedet» er blitt innøvd og sunget i 7. klasse på Steinerskolen i Oslo – som en følgesvenn inn i middelalderens tro og tenkning.
Han la seg ned om joleftan
og sterkan svevnen fekk;
vakna’kje att fyrr um trettandagjen
då folket åt kjyrkjun gjekk.
Han vakna’kje fyrr um trettandagjen
då soli rann i lie.
Då sala han ut fljotan folen,
han ville åt kjyrkjun rie.
Presten stend’e fyr altaret,
og les opp lestine lange.
Olav set seg i kjyrkjedynni
og tel’e draumane mange.
I middelalderen var verden stor og menneskene hadde flere hjem. Først var det fødesheimen der man ble født og fant føden. Det var denne verden eller dessom heime. Så fantes en annen verden, auromheime. Det var en åndeverden, og dit vandret menneskene når livet var kommet til veis ende. Døden var en overgang til en ny «heim»; han gikk over broen, sa de, og tenkte seg at sjelen la ut på en lang reise i den andre «heimen». Enkelte kunne også i levende live gjøre en slik ferd, og bli rykket vekk som i en drøm, slik det fortelles om i Draumkvedet – en sang om Olav Åsteson og hans reise til dødsriket.
Julaften faller han i dyp søvn. Så sover han gjennom hele julen og våkner ikke opp før trettende dagen, helligtrekongersdag dag. Da saler han den raskeste folen og rir til kirken der alt folket er samlet. Inne i kirken står presten og leser bønner. Olav trer inn og setter seg på dørstokken. Presten tier, og gamle som unge lytter når Olav forteller alt han har drømt. I tretten dager har han vært i den andre «heimen» og fulgt sjelens veier over i de dødes land. Han skildrer gode og vonde hendelser underveis, og alt han har sett og lært.
Olav har sett livet «bakom graven». I Draumkvedet forteller han om denne skjulte verden, om sjelens prøvelser, men også om fagre, sollyse enger i paradis. Til slutt veier Sankt Mikael sjelene, og alle føres bort til Jesum Krist. Olav gir til kjenne en lys tro, som er blitt minnet og holdt levende blant dem som har sunget og hørt «Draumkvedet» gjennom århundrene.
Steinerskolens læreplan er utformet med tanke på å møte barnet med fortellinger og fag som kan ha betydning for barnet i dets utvikling gjennom barndom og ungdom. I den sammenheng er det en grunnleggende idé at det er forbindelseslinjer mellom den utviklingen barnet gjennomlever og den utvikling menneskeheten har gjennomlevd. Man tenker seg at en kulturepokes litteratur og billedstoff har en spesiell klangbunn i barnet på et gitt alderstrinn. Fortalt på riktig tidspunkt kan bildene mottas og bevares i det underbevisste og der virke som en hjelp for barnet.
Tiden mellom tolv og tretten år avslutter barndommen. I tolvåringen våkner en begynnende tenkning som gir seg til kjenne i en interesse for logikk og argumentasjon. Samtidig oppstår en ny våkenhet for menneskets indre liv. Kulturhistoriens parallell, hevder Steiner, er romertiden med utvikling av retorikken og et lovverk som grunnfester enkeltmenneskets rettigheter. Dernest kristendommens første århundrer og de store folkevandringene som bakgrunn for utviklingen av middelaldersamfunnet. Og med dette, utviklingen av munkevesenet som etter hvert slår rot over hele Europa, også i Norge. Draumkvedet hører hjemme her. Det har overgangstiden mellom gammelt og nytt i seg, middelaldervisdom og kristentro ikledd eldre norrøne forestillinger.
Einkvan nytan drengjen
«Draumkvedet» ble nedtegnet i mange forskjellige varianter fra 1840 frem mot 1900, alle i Telemark. De fleste som kjente til sangen husket bare et par vers, men noen få sang lange varianter med rundt 30 vers eller mer. En slik lang versjon av «Draumkvedet» ble nedtegnet av presten Landstad i 1840-årene, etter Maren Ramskeid, en tjenestejente på en liten gård i Kviteseid. Hun hadde lært Draumkvedet av sin far som igjen hadde lært det av sin far. Slik vet vi at denne versjonen har vært sunget og muntlig tradert siden første del av 1700-tallet. Men ord og uttrykk i sangen peker lengre tilbake i tid, og innenfor viseforskningen regner man i dag med at Draumkvedet, i den strofeformen vi kjenner det, er blitt til en gang på 12–1300-tallet. Med andre ord i middelalderen, i før-reformatorisk tid.
Den versjonen av Draumkvedet, som Landstad skrev ned i Kviteseid, ble senere «restituert» av Hulda Garborg; hun la til noen få vers hentet fra andre nedtegnelser, og tok vekk to innledende og to avsluttende vers. Denne restituerte versjonen i tradisjon etter Maren Ramskeid består av 28 vers. Sangen er inndelt i fire deler, og hver del har sin egen melodi. De fire melodiene går i tonearter som verken er dur eller moll, men som er typiske i musikk fra middelalderen og som kalles modale. Dette Draumkvedet synges i 7. klasse på Steinerskolen i Oslo rundt juletider hvert år, og versene som blir gjengitt her er hentet derfra:
Vil du meg lyde eg kveda full kan
om einkvan nytan drengjen,
alt om han Olav Åsteson,
som heve sovi så lengje.
– Og det var Olav Åsteson, som heve sovi så lengje.
Vil du lytte, så forteller jeg alt om Olav Åsteson, han som har sovet så lenge – synger sangeren i første vers. Olavs stand eller stilling nevnes ikke, men han omtales som einkvan nytan drengjen. Det betegnet i middelalderen en dyktig, helst ugift mann eller tjener, og kan henspille på en av kirkens menn eller en munk. Middelalderens klosterbrødre var dugelige i mangt, ugifte og tjenere eller «drenger» i Herrens hus.
Cistersiensermunkene var de første som etablerte en klosterorden her i landet. I 1147 seilte de fra Frankrike til England og derfra videre til Norge for å slå seg ned på Lysøen utenfor Bergen. Her fantes ennå ubefolket land og egnede steder for å vie sitt liv til bønn og meditasjon innenfor klosterets murer. Munkene brakte med seg kunsten å dyrke frukt og bær, legende planter og urter til medisinsk bruk. De kultiverte jorden og forvandlet vestlandsk villmark til blomstrende jordbruksland, med møller og fiskeanlegg, eplehager og urtegård. I legekunsten og på håndverkets område var de foregangsmenn, nevenyttige og praktiske – nytan drengje i enhver forstand.
I auromheime
I første del henvender sangeren seg til oss og forteller om Olavs søvn julen igjennom, i andre del kommer Olav selv til orde, fra nå av er fortellingen lagt i hans munn:
Eg hev vori meg opp med sky
og nedatt med havsens grunne,
den som vil mitt fotspor fylgje,
han lær’kje av blidom munne.
– For månen skine og vegjine falle så vide
Olav har vært høyt oppe under skyene og dypt nede på havets bunn. Grenseløs lykke og dyp smerte. Den som vil følge i hans fotspor, lærer ikke gjennom smil og latter – av blidom munne – på reisen i det vidstrakte landskapet, der månen skine, og vegjine falle så vide.
På tornemoer, tynnur-mog, revner skarlagenskåpen og neglene på hver fot:
Fysste eg var i uteksti,
eg fór ivi tynnur-mog.
Sund’e gjekk mi skarlakskåpe,
og neglan av kvòr min fot.
Første sted kalles uteksti, et gammelt ord som kan knyttes til utferd, men som også har vært brukt om utmark, området utenfor gården, der bonden stundom hadde små åkerlapper med korn, der han hentet veden på vinterstid, og husdyra beitet om sommeren. Verken villmark eller innmark. Et mellomland – litt hjemlig, litt fremmed, og lite tenkelig at bjørn og ulv kom for nær. I dette grenselandet var «fotspor å fylgje» både etter dyr og mennesker.
Uteksti kaller Olav det stedet der sjelen oppholder seg rett etter døden. Veien går fra det hjemlige inn i ukjent terreng der klær og kroppsdeler rives av. Kanskje er det et billedlig uttrykk for smerten forbundet med å tre ut av sitt legeme og gi slipp på det kjente. Lukt, syn, hørsel og smak hører til livet på jorden, dessom heime. Olav forlater denne fysisk sansbare og kjente verden, og begir seg på vei til den andre verden – auromheimi, over Gjallarbrui, broen over til de dødes land.
Dit kommer Olav i sangens tredje del. Der møter han jomfru Maria, gudsmoren, sæle gudmor mi. Hun viser ham Brokksvalin, stedet der dommen står, dithen skal han vandre.
I Broksvalin møter Olav ulike skjebner og ser hvordan livet i fødesheimen utlignes i et etterliv der jordelivets gode og onde handlinger blir erfart og erkjent. Denne siste delen innledes med følgende vers:
Eg var meg i auromheime
i mange nettar og trå.
Gud veit det i himmerik
hoss mang ei naud eg såg.
Mannen som var rik, men trong – gjerrig i dyrtid, erfarer, ikledd en blykåpe, sin trange sjel den gang. Mens mannen som synker til knes i jorden, tynges ned av å ha tatt liv.
Den siste dag for mange
Draumkvedet er fra en tid da gamle seder ble utfordret og gradvis endret seg som følge av trosskiftet. I det norrøne samfunnet var den enkeltes stilling knyttet til slektens ære, rikdom og makt, alt gikk i arv og fulgte familien. Høvdingen rådet over sine folk. Treller ble slått i hjel uten store følger, loven var ikke lik for alle. Med kristendommen fulgte livssyn og holdninger som rokket ved det gamle. Livet ble ukrenkelig, ingen hadde rett til å ta en annens liv. Menneskeverdet gjaldt høvding og trell, sykelige og sunne; alle var skapt i Guds bilde.
Trond Berg Eriksen forteller i boken «Kors på halsen» om den gang Romas første kristne samlet byens gamle og skrøpelige, og sørget for deres underhold. De kristne forbarmet seg over fremmede mennesker, og dette representerte noe helt nytt i historien. Tilsvarende skjedde tusen år senere da munkene kom hit til landet og anla sykestuer i klostrene, der nødstilte og ukjente kunne få medisinsk pleie. Enhver skulle møtes med kjærlighet og respekt som om det var Kristus selv som var deres gjest.
Den nye troen bar bud om respekt for menneskelivet, om nestekjærlighet og ansvar for egen livsførsel. I Draumkvedet møter vi dette budskapet. Det er «Skriftens ord» som fortelling og sang, slik det har levd på folkemunne. Og det er en skildring av døden i eldre tider.
I Draumkvedet omtales dødsriket i et enkelt og nært billedspråk, beslektet med det vi finner i annen middelalderdiktning, der skildres døden som noe mennesket var fortrolig med og aksepterte. Døden var en naturlig del av livet. I hvert hus, ja i hvert rom hadde noen ligget for døden. På kirker og torg var det solur som bar innskriften: Den siste dag for mange. Tanken på døden var nærværende både ute og hjemme.
I dag ser vi bilder i media av fremmede, døde mennesker, men bare unntaksvis opplever vi å se våre egne dø. Vi kjenner ikke ritualene som fra gammelt av har fulgt døden, de religiøse så vel som de praktiske, som å stelle liket og stille det til skue for de nærmeste som vil våke, eller ta et siste farvel. Vi har behørig unngått tanken på døden, som i løpet av 1900-tallet ble et tabu i den vestlige verden: Det ene som ikke måtte nevnes.
Slik er det ikke lenger, men kulturen er preget av at tanken på døden har vært fortrengt og fraværende i lang tid. I Draumkvedet blir den nærværende etter som man lever seg inn i teksten, innforlives med bildene og et indre landskap folder seg ut. Olav skildrer ferden som et individuelt forløp som tar form som en erkjennelsesvei med smertepunkter knyttet til det som erfares og læres. Men alle får del i frelsen.
I fortellingen om Olavs reise får døden et billedlig uttrykk. For elevene kan arbeidet med sangen skape fortrolighet med noe som er blitt oss fremmed.
Hvert enkelt vers åpner for samtaler og spørsmål, ikke minst om livene våre i live, – spørsmål som berører tolvåringen på vei ut av barndommen, med døren på gløtt inn til den voksne verden.
Følgesvenn for faget
Å synge «Draumkvedet», å forstå teksten og samtale om den er en av flere innfallsporter til middelalderen. Lærerens muntlige fortelling, det skriftlige arbeidet, tegning, sang – elever er ulike med hensyn til hva som skaper motivasjon, glede og arbeidslyst, men det er en grunnleggende idé i Steinerskolen «å gjennomtrenge undervisningen med et kunstnerisk element» (Steiner 2100:11), for på denne måten å aktivere hele barnet og la tanke, følelse og vilje forbindes i læreprosessen. Og i den sammenheng kan sangen ha en viktig funksjon.
Boken «Det musiske menneske» om sangens betydning for barn og unge, berører nettopp dette. Jon Roar Bjørkvold skriver her om hvordan musiske uttrykk kan inngå i en erkjennelsesprosess: « …en sang kan være nøkkelen som gir en ny erfaring form, luft, lyd og dermed setter erfaringen på begrep, emosjonelt og kognitivt.» (1993:95)
Musiske uttrykk fungerer som tilgangsnøkler for barnet i utviklingsprosessen, skriver Bjørkvold, barnet sanser, erfarer og erkjenner gjennom sang. Barnets utvikling kan sees som en kontinuerlig kunstnerisk prosess, der barnet hele tiden på nytt skaper verden i sitt bilde gjennom sine inntrykk og uttrykk: «estetikken – hva jeg har kalt det musiske – er den avgjørende formidler mellom åndeligheten og sanseligheten, mellom kropp og sjel i dannelsen av hele mennesket.» (1996:145)
Steiner formulerer dette noe annerledes: Det kunstneriske formidler mellom tanke, følelse og vilje, sier han, og understreker at det kunstneriske i særlig grad virker på menneskets viljesnatur; derved når vi frem til noe som henger sammen med hele mennesket. (2011:11) Sang inngår i buketten av kunstneriske virksomheter som hver dag i alle skoleår skal sørge for at undervisningen taler til mer enn bare hodet.
Dette pedagogiske «grepet» harmonerer med det Jon Roar Bjørkvold understreker i sin bok om barn og musikk: barnets behov for å være skapende, utforskende, aktiv og i bevegelse for å trives og utfolde seg som det musiske mennesket hver og en av oss i utgangspunktet er.
Å synge er å erfare, enten det er et spekter av følelser og stemninger, et lands melodier og tekster eller en tidsepokes tonespråk. Sangen gir nærvær og fylde til det aktuelle undervisningsstoffet. Og når sang ikke bare av og til, men gjennomgående brukes i undervisningen som en integrert del av faget, så vil elevene, om man ser skoleløpet under ett, få en bred musikalsk erfaring.
Steinerskolens pedagogikk legger til rette for en slik aktiv bruk av sang integrert i den allmenne undervisningen, med et vidt og variert spekter av sanger som melodisk og tekstlig uttrykker mer enn bare humor, glede og begeistring, også undring og ærbødighet, sorg og vemod, stillhet, varhet og religiøsitet. Dette har vært en av mine hovedoppgaver som musikklærer: å prøve ut, gjøre erfaringer med og finne frem til et aktuelt og relevant sangrepertoar som knytter an til fag og temaer i grunnskolen, som passer for det enkelte alderstrinn og som gir elevene adekvate musikalske utfordringer. Intensjonen med sangsamlingen «Følgesvenner» har vært å gjøre tilgjengelig både eget og andres godt fungerende sangstoff for fag og klassetrinn, og gjøre dette enkelt å finne frem til for lærere.
På denne måten løper musikk som fag parallelt med et kontinuerlig arbeid med sang som utfolder seg i andre fag og timer enn de få timene som er viet selve musikkfaget. Dette andre, den fagintegrerte sangen er avgjørende for at skoledagen skal kunne gjennomstrømmes av sang, og musikken forbli en «hjemstavn» elevene kan hvile i, ikke bare i småklassene, men gjennom hele skoleløpet.
• Berg Eriksen, Trond: Kors på halsen, Universitetsforlaget 2002.
• Bjørkvold, Jon Roar: Det musiske menneske, Freidig forlag 1993.
• Steiner, Rudolf: Pedagogisk kunst, Antropos 2011.
• Weisser, Hanne: Folkevisenes fortellinger, Olifant 2011. Her gis en detaljert gjennomgang av Draumkvedet, der gamle ord og uttrykk blir gjort rede for.
• Weisser, Hanne: Følgesvenner – sanger om små og store fortellinger, Olifant 2011. I Sangboken gjengis «Draumkvedet» med den teksten og de melodiene som det henvises til i artikkelen.
Illustrasjon av Kai Fjell, fra sangboken «Følgesvenner».
