Jeg har arbeidet på Steinerskolen på Skjold, helsepedagogisk videregående, i en årrekke og vil i denne teksten dele litt fra min erfaring fra dette arbeidet. Skolen vår ligger fredelig til ved sjøen. Vi er verkstedsbasert, med seks verksteder. Daglig får vi varm lunsj. Ukentlig har vi kor og trommesirkel. Alle elever har individuell opplæringsplan. Elevantallet er i gjennomsnitt på 25, og vi er 15 lærere, noen i deltid.
Elevene er en frodig blanding av mennesker. Noen med mye opposisjon, andre med angst, depresjon eller adferdsutfordringer. Noen er diagnostisert med autisme, andre med ADHD. Vi har også elever med psykisk utviklingshemming. Flere har en lang historie med skolevegring. Mange har vokst opp i trygge hjem, andre har hatt en svært vanskelig oppvekst som preger dem. De bor kanskje på institusjon nå, eller prøver å stable et liv på bena i egen leilighet. Mange har en blanding av flere av de overnevnte vanskene. At alle elevene har ulike utfordringer, gjør at de etter hvert kan slappe mer av hos oss. De trenger ikke streve etter å passe inn.
Relasjon som fundament
Målet vårt er at elevene skal bli så frie som mulig. Kanskje aller mest fri fra egne begrensninger, uavhengig av hvordan de har oppstått. Vi ønsker at elevene, når de er ferdig hos oss, skal dra ut i verden og tro på at verden trenger dem.
Hvordan arbeide mot dette målet? Jo, ved å være mennesker som leter etter det som er godt i dem, sette lys på det som fungerer. Gjennom å skape meningsfulle ting i verkstedene og gi anledning til et bredt uttrykk gjennom kunstnerisk øvelse. Ved å lære elevene om hvordan de kan bidra og påvirke verden i en god retning. De må oppleve mestring! Også gjennom å feile. Da øver vi på å håndtere motgang. Og om de lykkes med «det umulige», så kan det hjelpe til å åpne andre dører og gi livsmot.
Aller viktigst i vårt arbeid, er vår relasjon til eleven. Uten en god relasjon er oppgaven bortimot umulig. For at eleven skal være i stand til å delta i undervisningen og ta imot utfordringer, må det oppleves trygt. Trygt nok til å gå inn i det ukjente. Tilliten til verden kan være tynnslitt. Hvordan bygger vi en god relasjon til disse skadeskutte sjeler? Lærerne må løse dette på ulik måte, ut fra sin personlighet og sine forutsetninger.
Å kjenne seg selv
Å være i et kontinuerlig utviklingsarbeid med oss selv og våre handlingsmønster gir gode signaler til elevene. De ser at også vi strever innimellom, ser hvordan vi håndterer det, og at det er greit. Forhåpentlig ser de også, i møte med oss, voksne som gleder seg over det livet har å by på, at vi kan leke og ha det gøy. De ser en vilje til å lære og til å vokse. Og at vi, gjennom å være sårbare, har mulighet til å være i kontakt med oss selv, andre og livet. Vi blir veldig godt kjent med hverandre, og jeg kjenner en stor kjærlighet for elevene. Elevene merker varmen, kjærligheten og aksepten. Forhåpentligvis hjelper det dem til å bli mer glad i seg selv. Mange elever holder kontakt med oss etter at de har sluttet. De kommer på besøk, ringer for å prate, eller vil ha råd og hjelp til smått og stort.
Som lærer er jeg villig til å være autentisk – ærlig. Om ikke, blir jeg raskt gjennomskuet. Mange av elevene er, i tillegg til det mennesker normalt får med seg av kroppsspråk, topptrente i å fange opp signaler fra dem rundt, da det var nyttig i oppveksten for å unngå vanskelige situasjoner. Jeg ønsker å være kongruent i det jeg sier og kroppsspråket mitt, samt handlingene mine.
Vi har en daglig «innsjekk» om morgenen. Her er en god arena for å bli tydelig for elevene og vise hvem jeg er. Samtidig lærer jeg mye om dem. Vi sitter i ring og elevene får i oppgave å beskrive noe de er oppmerksomme på akkurat nå. Én etter én tar de ordet. Det er en øvelse i være oppmerksom på egen kropp, å være til stede i øyeblikket og prøve å la tanker fare. Alle blir sett og hørt i begynnelsen av dagen, og for noen er det en utfordring i seg selv. Noen ganger er jeg fylt av glede og fred. Andre ganger kan jeg for eksempel være irritert eller urolig. Hvorfor det er sånn er ikke det viktige. Det som betyr noe er at jeg sier noe sant om det jeg sitter med. Elevene kan uansett ha oppfattet noe av det som beveger seg i meg, og å late som om alt er bra, er derfor ikke klokt. Elevene kan oppleve at å formidle noe av sitt indre gir mulighet for kontakt, og at det ikke er nødvendig å forklare seg. Noen trenger å lære å beskytte seg, sette grenser, og samtidig sørge for at de får den støtten de har behov for. Innsjekken kan være et sted å øve på dette.
Relasjonen mellom lærerne er også vesentlig. I vårt kollegium kjenner de fleste hverandre godt. Vi er best når vi anerkjenner hverandres egenskaper og benytter oss av ulikhetene oss imellom. Noen samhandler best med de som er på den engstelige delen av skalaen, andre trives godt med elevene som viser tøffere sider. Noen lærere kan bevege seg fritt mellom begge ytterpunktene. For at vi skal kunne møte elevens behov, er det en fordel om vi kan være fleksible, som kollegium og som enkeltpersoner.
Det er også rom for å be om støtte, og viktig at vi stiller opp når en kollega trenger det. Vi møtes daglig; planlegger, evaluerer og formidler viktige hendelser. Her er ulikheten blant oss lærere en stor styrke. Vi har ulike triggerpunkt. Når en lærer opplever en elev særlig utfordrende, så har jeg til gode å oppleve at det ikke er noen i kollegiet som ser noe annet og har et positivt bidrag inn i arbeidet.
På reise sammen
Vi ønsker å møte elevene der de er og følger dem tett opp. Dersom elever uteblir fra skolen, ringer vi etter dem. Noen ganger henter vi dem. Dersom vi ikke får kontakt, eller blir bekymret av annen grunn, drar vi hjem til dem etter en dag eller to. Vi involverer oss i hele livssituasjonen deres, om det står i veien for skolegangen. Vi er opptatt av hvordan de bor, om de har venner og fritidssysler.
Om en ny elev har stor skolevegring, så begynner vi ofte med å besøke dem noen dager fast i uken, i samråd med eleven og familien. Da kan det være at vi i begynnelsen snakker gjennom soveromsdøren, før eleven etter hvert møter oss i stuen. Vi prater med dem, mens vi leter etter inngangsporten til denne eleven. Noen ganger underviser vi i hjemmet en periode, der formålet er at eleven skal bli trygg på oss og tilstrekkelig nysgjerrig til at de blir med ut av huset. Parallelt arbeider vi i disse situasjonene med fortvilte foreldre. De vil, forståelig nok, helst ha en rask tilfriskning. Vår jobb er å berolige dem. Vi pleier å lykkes, om vi tillater at det tar tid. Det nytter ikke å dra i gresset for at det skal gro!
Vi sier ofte til elevene at vi vil at skolen skal være et godt sted å komme til, selv på vanskelige dager. Om de kommer til oss og har følelser som ofte beskrives som negative i samfunnet, så er det viktig at vi rommer også disse følelsene. Er eleven mye sint, så utforsker vi den sterke energien i følelsen, hvordan denne kraften kan gis retning. Det er jo også en følelse som kan beskytte oss, så jeg tenker at det er bra å akseptere at den dukker opp innimellom, og at vi kan møte den som en gammel venn. Følelsene gir oss mye informasjon om hvem vi er, og hva vi står for.
Gjennom året reiser vi på flere turer, ofte i mer enn én uke om gangen. Når vi er sammen så lenge, er det vanskelig, om ikke umulig, å skjule seg bak en maske. Dette gjelder for elever og lærere. Her øver vi dannelse, å fungere i en gruppe, å ta ansvar for seg selv og for fellesskapet. Rytmen støtter oss i enda større grad på tur, i det vi da legger til rette for regelmessige måltider, aktivitet og søvn. I tillegg velger vi ofte å oppsøke utfordringer som kan være krevende både for lærerne og elevene. Vi er i samme båt, og er avhengige av hverandre for å komme i mål. Om det oppstår vanskeligheter, går det ikke å trekke seg vekk. Vi må finne en løsning.
Det er plass til alle ulikheter i det fellesskapet vi har sammen!
Helsepedagogisk skole
er en integrert del av Steinerskolen på Skjold. Her tilbys undervisning til elever som av ulike årsaker ikke har tilfredsstillende utbytte av ordinær undervisning. Elevene har hele skoletilbudet i egne grupper med stor lærertetthet.
