Skjæra Isak

Det er knyttet mye overtro til skjæra. Til tross for dens skjønnhet har den et dårlig rykte: Den er frekk, tyvaktig, farlig og hevngjerrig og har et ondskapsfullt vesen. Skjæra var den eneste fuglen som vegret seg for å bli med i Noahs ark. Den satte seg isteden på taket av arken og skrattet. I likhet med andre kråkefugler trodde man før at skjæra var besatt av demoner. Derfor ble den forbundet med hekser og troll.

Allikevel vegret man seg for å ta livet av skjæra. Og skjæreredet på tunet ble ansett for å være hellig. Det bragte derfor lykke å ha et skjærerede i tuntreet. «Der skjæra bygger bo, har bonden ro,» heter det i et gammelt ordtak. Men spiste man skjæreegg, eller var skjæra det første levende vesen man så på en skjærtorsdag, da ble man sladderaktig. Mange steder var skjæra en lykkefugl. Sparker den i høyet eller i gjødselen på åkeren, blir det godt år.

På plenen sør for framhuset på gården vår vokste et stort, gammelt, knudrete morelltre. I toppen av treet befant det seg et skjærerede. Det hadde ligget der i mange år, og hvert år ga det ly for en skjærefamilie. Om våren, da jeg akkurat hadde fylt tolv år, lød det sent og tidlig en livlig skvatring oppe fra redet. Og en dag ble fristelsen for stor. Jeg klatret opp og tok skjærefamilien i øyesyn. Seks unger lå det der. Og moren var akkurat avgårde for å hente mat. Da gjorde jeg det jeg ikke skulle gjøre, og hva som idag er forbudt ved lov: Jeg røvet en av ungene. Jeg tok den varsomt i hånden, og klatret ned med den. Den lå så fint i hånden min og vagget med det tunge hodet. Da jeg kom ned, strøk jeg den varsomt over de sparsomme fjærene og la den på trappa ved siden av inngangsdøra til huset vårt. Der danderte jeg et leie til den av en tom striesekk. Vi hadde en gårdskatt, og jeg var spent på hvordan det ville gå når jeg slapp fuglen av syne. Fort gikk jeg inn på kjøkkenet og fant en nesten tom ketchupflaske i kjøleskapet.

Jeg gjorde flaska ren og helte melk på den. Så gikk jeg ut og ga fuglen dens første måltid i dens nye hjem.

Vi kalte fuglen Isak, for vi syntes navnet lignet på lydene den ga fra seg. Vi – det var jeg, storebroren og lillesøsteren min. Vi gikk sammen om å mate og holde liv i den. Snart begynte Isak å gape og skrike hver gang en av oss gikk forbi. Da var det bare å gripe ketchupflaska som stod ved siden av og gi ham en sprut. Om natta flyttet vi redet inn i gangen, så han skulle være trygg.

Isak vokste til. Og merkelig nok lot katta ham være i fred. Tvert om var det heller Isak som herjet med katten, og hakket ham på halen når han så sitt snitt til det. Isak vokste ikke fort – melk er jo ikke fugleføde – men han la på seg litt etter litt, og begynte så smått å ta seg spaserturer rundt på tunet. Fjær var det tynt med. Men han flakset med vingene og holdt balansen slik.

En dag så jeg en av søsknene hans fly ut av redet. Det må ha vært en av søsknene, for den var mindre enn mora og seilte rett ned foran treet. Der hoppet den litt rundt mens den skvatret akkurat som Isak. Den var fin og blank i fjærene, og hadde åpenbart fått et riktigere kosthold enn den pjuskete broren sin. Skjæra slo med vingene, og lettet straks fra bakken. Den gjorde en fin bue over syrinbusken og landet ved kanten av jordet. Der begynte den å lete etter mark i den nysådde åkeren.

Det gikk ikke så fort med Isak. Pjuskete var han, og ingen hadde han å lære å fly av. Jeg kunne jo ikke godt lære ham å fly. Men sulten var han, og skvatret og småpratet støtt. Han var helt tam og likte å sitte på skulderen min. En dag hoppet han fra skulderen og gjorde en fin bue i lufta før han landet på bakken. Det var den første flyturen jeg så ham gjøre. Siden ble det flere. Snart fløy han opp på skulderen min uten hjelp – eller opp på hodet. Isak fikk en forkjærlighet for å sitte på folks hoder. Når det kom gjester inn på tunet, var Isak rask til å feste klørne i håret på dem – før jeg rakk å presentere ham. Slikt kunne det bli en god latter av.

Men med flyveferdighetene og bevegeligheten hans fulgte også unoter og ergrelse. Vi hadde høner, og inne på bryggerhuset drev moren min på med å pusse og vaske egg. Isak elsket egg. Han smatt inn døra over hodet på henne og gav seg til å hakke hull i eggene. Hun måtte jage ham ut med et riveskaft og passe på å holde døra lukket mens hun arbeidet.

En annen gang – da var Isak blitt en ren mesterflyver – holdt broren min på med å reparere scooteren sin. På bakken rundt ham lå det skruer og muttere, fastnøkler og skrujern. Isak fulgte ivrig med. Vel vitende om at skjærer elsker sølvblinkende gjenstander viftet han ham vekk flere ganger – men fånyttes. Isak klarte å få med seg et helt skrujern med rødt plasthåndtak i nebbet, og fløy opp i toppen av et bjerketre med det. Broren min bannet og kastet stein etter ham, og klarte til slutt å få fuglen til å slippe skrujernet idet han tok flukten. Vanligvis bringer skjærer tjuvegodset til redet sitt og samler det der. Men Isak hadde ikke eget rede, han bodde jo på trappa vår. Kanskje var det derfor han ga skrujernet lettere fra seg enn han ellers ville ha gjort.

Historien om Isak endte ganske trist. Han var helt tam og ville til enhver tid være der vi var. En dag søsteren og faren min skulle ut på en liten biltur ville Isak naturligvis være med. Han fløy fram og skulle til å hoppe inn i bilen da søsteren min, stakkars liten, smekket døra i. Hun hadde ikke sett Isak, og nå ble han truffet av døra og falt død til bakken. Søsteren min var utrøstelig. Hun hoppet ut av bilen og løftet Isak opp i hendene. Men livet stod ikke til å redde. Hodet hang slapt ned på den ene siden. Hun gråt og var ute av seg, og like mye for hennes skyld som for Isaks holdt vi samme kveld en verdig begravelse av ham under morelltreet.

 

Frederik Møystad

Lærer og student ved Steinerhøyskolen, utdannet ved Kunst og Håndverksskolen og har utgitt «Da reven feiret 17. mai.»