I året 2007 fikk vi den nå ganske kjente FN-studien om vold mot barn (Pinheiro, 2007). Den var kommet til på initiativ fra FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan og omfattet alle 194 medlemsland. Siden forrige rapport var viet barn i krig (Machel, 1996), rettet den nye rapporten oppmerksomheten mot barns eksponering for vold i dagliglivet i og utenfor familien. Blant annet blir vold mot barn i hjem og skole viet stor oppmerksomhet. FN-rapporten bygger på en omfattende kartlegging og regionale høringer i alle verdensdeler. Arbeidet ble ledet av den brasilianske professoren i sosiologi, Sergio Paulo Pinheiro. Den er tilgjengelig i sin helhet på nettet, og den finnes i ulike sammendrag blant annet på Redd Barnas hjemmesider. Denne artikkelen har en avgrenset problemstilling. Den dreier seg om skolens forhold til vold i familien.
FN-rapportens oppdrag til skolen
FN rapporten om barns utsatthet for vold i dagliglivet med et spesielt fokus på hjemmet, henvender seg til skolen med hovedsakelig tre budskap: For det første ber den skolen komme barna til unnsetning som deltager i det å oppdage vold mot barn. I praksis vil det si at lærere og andre i skolen skal få kjennskap til voldelige overgrep fra foreldre, eller foresatte i foreldres posisjon, ved hjelp av samtale med barna. Senere vil vi belyse ulike sider ved problematikken knyttet til skadelige hjemmeforhold.
Det andre momentet som Pinheiro-rapporten nevner, er et ønske. Og det dreier seg om at skolen skal undervise i tema. Formålet med undervisningen er todelt. For det første antas den å kunne få en forebyggende effekt ved at barn, og kanskje mest unge, blir sensitivisert på tema. Det siste momentet rapporten nevner, er at skolen skal ha som oppgave å følge med i at de oppdagede og kartlagte barna får den hjelp og oppfølging de er blitt lovet, eller som de etter landets lover har krav på.
Familievold angår skolen
FN-rapportens henvendelse til skolen kan tolkes på to måter. Den kan betraktes om en bønn til skolen om å delta som en ansvarlig og enestående samfunnsinstitusjon i arbeidet med å bekjempe et stort og alvorlig helseproblem. Det i seg selv skulle være grunn god nok. På den annen side er ikke skolen en helseinstitusjon, og den må selv definere sin rolle som aktør i samfunnsproblematikk utover det å tilrettelegge framtidsrettet læring for nasjonens barn. Den andre tolkningen går på det at skolen blir adressert fordi temaet er særdeles relevant for skolens hovedoppgave, nemlig barn og læring. Relevansen ligger deri at vedvarende påkjenninger og spenninger i familien, med særlig signifikans for voldseksponering, påvirker mottagelighet for læring i negativ retning. I tillegg er det antatt, med så sterk begrunnelse at det må betraktes som faktum, at den frykten som volden skaper, kan skade hukommelsesfunksjonene på en slik måte at varig læringshemning er resultatet. Dermed er skolen mer enn part i en viktig sak.
Et eksempel – møte med fosterforeldre
På en helgesamling for fosterforeldre hadde vi et kveldsmøte med et 40-tall blant dem som hadde tenåringer i fosterhjem. De fleste av fosterbarna var blitt plassert hos dem når de var rundt 8-10 år gamle. Vårt eneste spørsmål lød: Hvordan går det på skolen. Svaret var nærmest samstemmig: ”De sliter!” En fostermor sa om sin 15-årige fosterdatter at det ikke manglet på motivasjon. Hun ga alt for å lykkes, men hun lyktes ikke. Langt derifra. En fosterfar som vi tilfeldigvis visste var snekker, sa at ”det er noe med limet, det limer ikke. Jeg kan lese for henne og hun forstår det, og vi kan diskutere kompliserte saker, men når jeg ber henne gjengi noe av det, så har det ramlet fra hverandre i et eneste kaos.” Uten å vite det, beskriver han hvordan deler av hukommelsesfunksjonen har gått opp i limingen fordi den ikke har klart å sette stoffet sammen til en helhet som kan lagres i langtidshukommelsen. Det som skulle limes opp, har ramlet ned på stedet. Den hjernefunksjonen vi snakker om, er det såkalte kontekstskaperen vår som har det latinske navnet hippocampus. Dersom ubearbeidede, tunge tanker fra fortiden og usikkerhet for framtiden har stresset barnets hjerne, har det redusert kapasiteten for ordnet tankevirksomhet og lagring. Det dramatiske er at frykten fra fortiden kan følge med på lasset dersom traumereaksjonen ikke blir passivisert, det vil si ordnet og parkert.
Hvorfor er det så viktig å redusere frykt og stress?
Som antydet ovenfor kan frykt og stress her og nå ha sine røtter i fortiden, det vil si ettervirkninger av påkjenninger og overgrep i barndommen som mishandling, vold, forsømmelse og traumer. Dessverre er det slik at mange barn som blir kartlagt for en påkjenning i barndommen, ofte er blitt eksponert for flere, dersom vi ser nøyere etter. Traumer og sterke påkjenninger kan bli værende i erindringen som uro og frykt, også kalt ”det negative nettverk av vonde minner.” (Berkowitz 1994). Det vil i praksis si at minnenes tilbakevending og nye hendelser som aktiverer dem, blir en konstant kilde til ny uro og dermed negative effekter på barnets hjerne som er i vekst og utvikling. Siden det er strukturer i hjernen som er grunnleggende for hukommelsesfunksjonen som er mest utsatt, kan de mest merkbare ettervirkningene først bli synlige når skolepresset øker, det vil si iungdomsskolealderen. Ofte har ettervirkningene vært synlige på andre måter, det vil si skiftninger mellom deprimerthet og frykt på den ene siden og utagering og aggresjon på den andre siden. Dette henger igjen sammen med at de strukturer i hjernen som utvikles for å styre den viktige emosjonsreguleringen, også er destabilisert. En person som lever med en berg-og-dalbane lignende emosjonsregulering, har redusert utbyttet av skolegang. Enten fordi frykt og stress ødelegger konsentrasjonen og reduserer motivasjon, eller fordi utagering og aggresjon fører til konflikter med medelever og lærere. Barnets mentale stabilitet er med andre ord meget relevant for skolen. På mange måter kan vi si at disse barna, uansett årsaksforklaringer, er spesialpedagogikkens glemte barn i og med at det finnes få kunnskapsbaserte program for tilpasset opplæring for dem. Hovedvekten er blitt lagt på det å hjelpe barnet til å få kontroll over sin uhensiktsmessige og skolehemmende atferd, og det er grunn til å minne om betydningen av å kartlegge kildene til denne for å gi dem bedre hjelp.
For vårt tema er det i alle fall klart at det er et mål i seg selv å avdekke uoppdagede kilder til frykt og stress hos skolebarna, det vil si om de er blitt eksponert for vold i familien. Oppdagelsen av skadelige oppvekstforhold er eneste veien til å få slutt på eller redusere de dramatiske virkningene her og nå. Da må skolen samarbeide med barnevernet.
Utfordring nr.1: oppdage
Vi har all grunn til å frykte at mishandling, vold og overgrep i familien forblir uoppdaget, og barnet lider uten at voksne utenfra kommer dem til unnsetning. Vår frykt i denne sammenheng er ikke ugrunnet. Fra faglitteraturen vet vi at det er et stort sprik mellom tall for oppdagede og tall fra anonymiserte survey undersøkelser i befolkningen. Større undersøkelser blant voksne forteller det samme; som barn gikk de usett gjennom uhyggelige påkjenninger. Tallene fra barnevernets registrerte bekymringsmeldinger gir også grunnlag for bekymring. Selv om skolen melder langt flere enn barnehagens 3%, er det en klar tendens til at barnevernet får bekymring fra skolen for et flertall av større barn. Det er ikke urimelig å spørre skolen om deres bekymringer først blir store nok når barna blir et problem for skolen. Blant forklaringene på den lave oppdagelsesprosenten av overgrep mot barn, har vi påpekt holdninger i befolkningen. Det vi først og fremst har trukket fram her, har dreiet seg om beskyttelse av privatsfæren og foreldrenes suverenitet. Hvilket innebærer at vold og mishandling skjer usett bak lukkede dører. Vi vil utfordre skolen til å planlegge systematiserte hjemmebesøk til alle barn i løpet av de tre første skoleårene. De vi har møtt som har praktisert dette, har fortalt oss at de oppdaget forhold de måtte gjøre noe med, og de opplevde at hjem- skolesamarbeidet ble bedret på alle plan.
Skolen må samarbeide bedre med barnevernet
En tilsvarende tekst rettet mot barnevernet, hadde fått tittelen at barnevernet må samarbeide bedre med skolen.
Det finnes både lover og forskrifter for skolens plikt til å komme utsatte barn til unnsetning, selv om forholdene det gjelder et uten for skolens område. For det første sier Opplæringsloven § 9a-1 at ” Alle elevar i grunnskolar og vidaregåande skolar har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring.” Etter vår oppfatning innebærer det at skolen har ansvar for å orientere seg om hjemmeforhold som rammer så vel barnets helse som læringsmuligheter. Videre sier Barnevernsloven § 6.4 i klartekst at skolen har opplysningsplikt til barnevernet: ”Offentlig myndighet skal av eget tiltak, uten hinder av taushetsplikt, gi opplysninger til kommunens barnevernstjeneste når det er grunn til å tro (uthevet av oss) at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt – eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker.”
Tre eksempler
Alle tre eksemplene er autentiske og er blitt fortalt av lærere vi har møtt på kurs om vold i familien. I alle tre situasjonene uttrykte lærerne stor tvil om hva de skulle gjøre. Heldigvis mente de at de måtte gjøre noe.
En gutt på femte årskurs kommer ut av dusjen, og læreren ser at høyre hofte er blå og gul. Han spør gutten om han har falt med sykkel. Gutten svarer kort og kontant at pappaen sparket ham. Deretter snur han seg bort, og læreren tar det som signal på at han ikke vil snakke mer om det der og da. Det tar han hensyn til, men hva gjør han videre?
I gruppen til en 8-årig på 3. årskurs har temaet skilsmisse kommet opp og læreren bestemmer seg for å la samtalen gå. Da forteller 8-åringen at hun er på besøk hos pappa annenhver helg, og flere lørdager har hun våknet midt på natten og da har han vært borte. Sist lørdag ble hun så redd at hun ringte på hos naboen klokken ett om natten. De fikk tak i pappa på mobilen. Han var ute på byen, og jenten avslutter med at han hadde drukket.
Ved skolestart i 6. årskurs ble læreren straks i stuss over en gutt som til da hadde vært helt upåfallende. At han var blek etter sommerferien, var nå én ting, noe annet var at han sa at han bare hadde vært hjemme og hadde hatt det kjedelig, var noe mer. Det som skjedde de to neste ukene, ga grunnlag for genuin bekymring hos læreren. Gutten kom for sent flere ganger. Det hadde ikke hendt før. Han så trøtt, trist og uflidd ut, og han og klærne luktet også uvasket. Ved et par anledninger hadde han vært ekstremt oppfarende og aggressiv, noe som også var ukjent atferd sammenlignet med tidligere år. Læreren ville ha råd om hva hun skulle gjøre i fortsettelsen.
Bekymringsmelding til barnevernet
Forholdet mellom skole og barnevern har til dels vært et ulendt, eller i alle fall uoversiktlig terreng på grunn av taushetsbestemmelser. Flere av disse er nå ryddet av veien ved at barnevernet har fått utvidet sine fullmakter til å orientere og melde både om at det blir reist sak, og om deler av forløpet. Det er en stor forbedring. Likevel gjenstår den største hindringen for at skolen tar kontakt, det vil si den indre motstand fordi man er i tvil om det man vet og det man har hørt, er alvorlig nok. Kanskje frykter man også for å bli dratt inn i en konflikt mellom familie og stat som kan ende i retten. Noen røster har og latt seg høre når det gjelder frykt for konfrontasjoner og hevn fra foreldrene. Det kan hjelpe å argumentere mot den indre motstanden. Hovedargumentet er at den som melder, står både moralsk og faktisk sterkt fordi man følger påleggene i Barnekonvensjonen om å handle til barnets beste. Det kan også gjøre det lettere når den som melder, tenker på at han eller hun er fritatt fra vurderinger. De skal nemlig barnevernet gjøre når de har reist sak på bakgrunn av ny informasjon de eventuelt har skaffet seg i tillegg.
Skriv brev hjem
Når det gjelder FN-rapportens utfordring til skolen om å delta i oppdagelse av vold og overgrep mot barn, innebærer det en henstilling til skolen om å inkludere hjemmeforhold som tema i de fora for elevsamtaler som er en naturlig del av skolens program. Dette bør inkluderes i den faste elevsamtalen (Limstrand, 2006). I form og innhold blir denne samtalen forskjellig fra sjekk-ut-samtalen når læreren allerede er bekymret. For at foreldrene ikke skal være uvitende om skolens nye praksis, anbefaler vi at rektor sender brev hjem til alle foreldrene om at man verdsetter en dialog med dem dersom barnet opplever vonde og vanskelige hendelser i hjemmemiljøet. Det vil gjelde et bredt spekter av smertefulle opplevelser fra tap og sorg til skilsmisse og vold. Det bør understrekes at det ikke er noe ønske fra skolen om å trå over grensen for privatlivet, men at det gjelder barnets beste med tanke på at skolen har som mål å gi bedre omsorg og bedre tilrettelegging for læring. Skolen bør også formidle, av samme grunn som nevnt foran, at de inviterer barna til å snakke om det de sliter med av hendelser utenfor skolen.
Referanser
Berkowitz, L. (1994): Is Something Missing? Observations Prompted by the Cognitive-Neoassociationist View of Anger and Emotional Aggression. In L. Rowell Huesmann (Ed.), Aggressive Behavior – Current Perspectives, Plenum Press.
Limstrand.K.M. (2006). Elevsamtalen, Fagbokforlaget.
Haaland, T., Claussen, S-E., & Schei.B. (2005). Vold i parforhold – ulike perspektiver. NIBR-rapport: 3.
Machel, G. (1996). Impact of Armed Conflict on Children. United Nations, UNICEF.
Mossige, S. og Stefansen, K. (Red.). (2007). Vold og overgrep mot barn og unge. Nova rapport 20/2007.
Oates, K.R. (2007): Can We Believe What Children Tell Us? Journal of Paediatrics and Child Health.
Pinheiro, P.S. (2006). World report on violence against children. Geneva: United Nations.
Raundalen, M., Schultz, J-H. (2006). Krisepedagogikk. Universitetsforlaget.
Foto: Freddy Wike