Spikking i barnehagen

Da jeg startet å jobbe som medarbeider i steinerbarnehage som ganske ung, følte jeg meg veldig heldig som fikk lov til å sitte å spikke sammen med barna. Jeg forstod imidlertid ganske fort at det ikke er problemfritt å fordype seg i kunstneriske arbeid rundt små barn. Balansen mellom å holde fokus på barna og utførelsen av det håndverksmessige kan være krevende. Tiden og antall ansatte per barn strekker ofte ikke til, og mye av det kunstneriske initiativet kan miste sin viktige plass i barnehagehverdagen. I denne artikkelen ønsker jeg å løfte frem ulike kvaliteter ved spikking i barnehagen.

Som både Maria Montessori og Rudolf Steiner fremholdt, vil barna etterligne den voksnes indre aktivitet og nettopp derfor er det viktig å la barna få oppleve at ting som skal bli solide og vakre, tar tid og krefter å lage. I barnehagen kan man se hvordan barna flokker seg rundt pedagoger og medarbeidere som utstråler et oppriktig engasjement, enten det er baking, maling, spikking eller andre aktiviteter.

Om du som voksen klarer å ha et langt perspektiv på ditt kunstneriske arbeid, kan prosessen bli tydeligere for barna. Og kanskje kan du tenke på det som en øvelse i å være «glødende til stede»? Det er lett å tenke at barna er mest opptatt av produktet, men de elsker også spenningen i «det som blir til», kanskje fordi de selv er i stadig forvandling. Barnas relasjon til verden blir styrket gjennom å gi dem tilgang til prosessene som ligger skjult rundt oss, gjennom direkte erfaring. Egentlig er jo ingenting i verden et «ferdig produkt», alt er i konstant forvandling, og det er dette levende barna kjenner seg igjen i.

Om du lager et leketøy av tre til barnehagen vil du oppleve hvilken verdi dette har for barna. De vil gjerne bruke denne leken fordi de kjenner den fra før. De har fått en relasjon til den gjennom å få se prosessen fra pinne i skogen til fer­dig leke, som en gjev hemmelighet de har fått ta del i. Håndlagde ting har denne spesielle ut­strålingen av menneskelig omsorg eller varme, som vitner om arbeidet og kreftene som ligger bak. Om verden utstråler varme og mening, vil vi være en del av den, gi tilbake, og ta være på den.

Å samle krefter

Når du spikker i barnehagen er du en tilgjengelig voksen, en som sitter i ro og er til stede for barna. Du KAN ikke gå noe sted når du passer på barn med kniver. Dette utgjør en forskjell fra andre situasjoner og gir en spesiell kvalitet
av tilstedeværelse jeg tenker at barna legger merke til. Noen kommer fordi håndverket er spennende, men andre kommer bare for å være sammen med deg. Det oppstår gjerne gode samtaler når vi sitter og spikker, men arbeidsroen er viktig å beholde. Det er viktig at spikke situasjonen er rolig og trygg, og får du dette til, kan du oppleve gylne øyeblikk av flyt i arbeidet sammen med barna.

Å jobbe med tre krever en konsentrering av krefter. Det krever klarhet i tanken; fokus på kniv­ens skarpe egg som ved minste bevegelse kan ta for mye, skli, eller gjøre skade. Vi kan ikke være opprørte eller sinte når vi spikker, vi må ha en ro om vi skal kunne gi form og retning til våre bevegelser. Deretter vil vi trenge en god porsjon tålmodighet og en lang vilje for å trenge inn og forme dette harde materiale. Noen ganger er det nettopp de barna som til­synelatende ikke har disse egenskapene som vil overraske deg i arbeidet med tre og kniv.

Utfordringen som ligger i å samle alle kreftene, for å overvinne motstanden i materialet eller bryte med denne grensen, kan noen ganger være det som trengs for å finne ro.

Spikking kan derfor være en øvelse i å fokusere krefter, økonomisere dem, og gi dem form.

Forvalteransvar

Kniven har blitt kalt «alle verktøys mor», enkle kniver og spader er de første redskaper som er funnet fra gamle tider. Går vi bare to hundre år tilbake var trolig kniv i beltet like vanlig som mobilen i lomma vår i dag. Kniven ble brukt både som tidsfordriv og som universelt verktøy, ikke ulikt hvordan vi bruker mobiltelefonen. Begge er verktøy som gir oss en unik tilgang til verden, men dette er noe som går begge veier; gjennom nye teknologier former vi verden, men også oss selv. Med hver ny teknologi kommer det da også et stort forvalteransvar, noe som kan oppleves som vanskelig med fremveksten av den nye «smart-teknologien» som føles å løpe fra oss. Det er alltid en risiko for misbruk i møte med ny teknologi enten det er mobiltelefon eller kniv. Kniven setter dette på spissen. Som voksen har man ansvar for å lage gode rutiner rundt bruken av kniv, og måten dette kommuniseres på er med på å gi barna respekt for kniven som verktøy og ikke leketøy.

Jeg husker selv veldig godt da jeg fikk min første kniv. Det var en høytidelig og alvorspreget stemning over det. Det opprettet et slags utgangspunkt for meg, en respektfull holdning som formet hvordan jeg brukte kniven. I barnehag­ene jeg har jobbet i har barna fått bruke spikke­kniv fra de er fire år. Dette er noe de gleder seg til lenge, og denne ventingen er også med på å markere at det er en stor overgang. I mellom­tiden har de fått bruke smørekniv til å øve seg med, og forskjellige filer, bor og pussepapir. Når de endelig får bruke de skarpe knivene, har de også lært mye av å se på de andre barna. Ansikt­et er preget av stolthet over å få dette ansvaret; å få bruke en skarp kniv, og de vil også forvalte dette ansvaret godt.

På innsiden av verden

På Steinerhøyskolen underviser jeg nå studenter som skal bli barnehagelærere i steinerbarne­hager. En del av pensum for disse studentene er spikking og trearbeid. Jeg ser det som en unik mulighet til å inspirere og trygge studentene, slik at de vil ta frem spikkesaker i barnehagene de skal arbeide i. Før man inviterer med seg barn til spikking må man selv være trygg på kniven. Det handler ikke om å kunne lage flotte figurer, men om å være trygg og mestre et knippe grep og teknikker. Da kan du få til mye!

Det er ikke en selvfølge at barn får bruke skarp kniv hjemme i dag. Mange foreldre er kanskje redd for at man skal skade seg og er ikke vant med spikking fra barndommen selv. Den delen av kniven som utgjør en risiko, gir den også
dens unike muligheter. Den lar oss komme inn i materien! Det er ikke så ofte man kommer på innsiden av tingene på den samme måten som kniven lar oss gjøre, og for barna er det ofte nok å bare få spikke av barken. Når barken kommer av er det mange ting som skjer; det lukter mer, nye farger og overflater kommer frem, den våte sevjen pipler ut, og det er kanskje insekter eller spor etter dem under barken. Her er det liv! Barna vil på innsiden av verden – de vil se hva som er inni! De vil ut over grenser og utforske nye rom!

Jeg liker hvordan kollega Markus Lindholm i boka Nysgjerrighet beskriver barn som undrende filosofer som trenger å oppsøke risiko:

«De oppsøker grenser og finner råstoff til nye begreper. Om barn bare lengtet etter trygghet, ville de sittet stille på en stol hele dagen. Men det gjør barn aller minst.
For de er undrende filosofer.
De oppsøker det risikable.»

Markus Lindholm, 2021.

Steinerpedagogikken ønsker å ivareta barnas undringsprosjekt slik at de kan føle at risken er verd å ta. Slik at de kan kjenne at verden kan åpenbare små skatter av dem selv, gjemt i hull i sandkassa, eller under barken på en pinne.
Til dette prosjektet er arbeid med kniv en fantastisk inngangsport, så lett tilgjengelig, så lite krevende og så enkelt å få til. Noen kniver og tilstedeværelse er det som skal til. Jeg anbefaler å spikke mer med barn!