SteinerpedaGODIkk for foreldre

Ett rom for alle?

Det er noe som mer enn annet gleder mitt ikke helt unge lærerhjerte ved tanke på alle barna som har gått inn og ut av mine klasserom. Det er deres grenseløse mangfold. Der var de stille og rolige som kanskje satt fordypet i sitt arbeid eller drømte seg bort, og begge deler må til i livet. Der var romfarerne, de som ikke kunne sitte på en stol men ville leve i sine armer og ben. Der var de høylydte og de tilbaketrukne, de våkne og de drømmende, de raske og de som trengte litt mer tid, selskapsløvene og primadonnaene, de flittige håndverkerne og de sinte provokatørene.

Og vet dere hva: Jeg ville ikke unnvært en eneste én av dem og jeg vet at verden har hatt behov for dem alle. Hver av disse originalene bidro på sin måte til at klasserommet lignet litt mer på livet.

De har beriket mitt liv, men enda mer har mangfoldet betydd for barna selv. De lærte at det er normalt å være forskjellig og de lærte å omgås mennesker som har andre væremåter, andre måter å reagere på. Alt det gjør dem skikket til senere å klare seg i et arbeidsliv der de heller ikke kan velge og vrake i medarbeidere eller sjefer. Men ikke minst opplever hvert barn seg i sin egenart mindre sært og utenfor hvis diversiteten generelt er stor.

Det tenker jeg på mens jeg tar for meg et brev, der en leser spør om hvor grensen for integrering i klasserommet går. Ville det ikke det vært en fordel for alle at barn med store avvik ble tatt ut av vanlige skoleklasser. Tanken er ikke ny, men har i den siste tiden igjen sørget for overskrifter i mediene. Forbausende er det ikke, ettersom antallet diagnostiserte barn har økt kraftig gjennom en tid. Enklere uttrykt: Jo mer, det vil si jo trangere vi definerer hva som er normalt, desto flere vil falle utenfor.

Og trangere har det i sannhet blitt i skolen, der vi i dag forveksler de målbare resultatene med undervisningens kvalitet og gode karakterer med livskompetanse. Da blir det selvsagt lite plass for andre typer begavelser, for langsomme barn og urolige barn. De oppleves ikke lenger som en berikelse, men står i veien for den ene rette veien til de målbare resultatene, selv om vi vet at disse ikke sier særlig mye om hvordan et menneske klarer seg senere i livet.

Kjære leser, jeg ser problemet du tar opp. Det er opplagt at den velordnede, stillesittende klassen ikke fungerer for alle barn. Det må derfor skapes arenaer der barn får brukt andre evner, møter andre utfordringer enn å lytte og å skrive. Men barn må få tilgang til dem uten først å bli stemplet med ”spesielle behov” eller med andre ord som kan være så pene de vil, men likevel ikke klarer å skjule budskapet: Du er ikke som du skal være, du burde vært en annen!

Det er sårende og mange ganger et overgrep, både overfor dem som må bære stempelet og overfor de såkalt normale som dermed blir fratatt erfaringen med mangfoldet i livet…

Godi Keller

Godi Keller

Godi Keller har arbeidet i Steinerskolen i 26, år hvorav mer enn ti år ved Rudolf Steinerhøyskolen i Oslo. Han er idag selvstendig og arbeider som foredragsholder, pøbelpedagog (= medarbeider i Pøbelprosjektet), kåsør, skribent og kursholder.