Artikkelen tar opp to grunnleggende begreper i steinerpedagogikken som relaterer til to ulike måter å møte verden og nytt lærestoff på. Det ene handler om å trekke seg tilbake og etablere en avstand, det andre handler om å gi seg hen og la seg rive med. Gode læreprosesser avhenger av begge kvalitetene.
Foreleseren og fortelleren
Vi går på foredrag og forelesninger med håp om å lære. Vi følger forelesernes ord, og inne i oss danner vi oss våre egne forestillinger av det som blir sagt. Det er en ganske krevende prosess å huske noe etterpå. Til hjelp for hukommelsen tar vi kanskje notater. Jo klarere forelesernes forestillinger er, desto lettere er det å gjøre det formidlede til vårt eget. Blir foreleseren uklar, alt for ordrik eller gjentar selvfølgeligheter, kan vi bli urolige og få en følelse av å kaste bort tiden. Det blir rett og slett kjedelig og vi blir trøtte. Det samme kan skje hvis foreleseren prøver å trekke oss inn i en helt ukjent verden hvor vi ikke klarer å følge med. I verste fall kan vi sovne. Noen sovner så godt som med en gang de setter seg i en foredragssal.
Å høre på en forteller er noe ganske annet. Når vi følger fortellingen fra det ene livfulle og spennende bildet til det neste, så kvikner vi til, og i beste fall kan vi ønske at det aldri tar slutt. Barn kan nærmest lette fra stolene hvis de blir tilstrekkelig grepet av en fortelling. Derfor mente Rudolf Steiner at det ikke var så viktig med kvaliteten på stoler og benker i småklassene. Lærerens målsetting er å få elevene revet med.
Mellom faktakunnskap og bilder
En god foreleser eller lærer vil selvsagt veksle mellom det å formidle rent tankeinnhold og å fortelle i livfylte bilder i en balanse som er tilpasset tilhørerne. De fleste har forhåpentligvis opplevd de to ulike situasjonene over, men hva er det som gjør at vi opplever de to situasjonene så forskjellig, til tross for at konteksten, med en formidler og tilhørere, tilsynelatende er nokså lik? Dette var et hovedtema i foredragsrekken Rudolf Steiner holdt for lærerne i den første Rudolf Steinerskolen som åpnet i 1919 i Stuttgart. (Utgitt i bokform på norsk med tittelen Almen menneskekunnskap). Steiner så det som en nødvendighet at lærerne hadde en innsikt i barnets indre og i grunnleggende krefter i menneskesinnet og naturen. Ut fra sin spesielle forståelse gikk han langt dypere inn i dette feltet enn det som var vanlig. Denne foredragsrekken er en av de mest utfordrende Rudolf Steiner har holdt, så jeg vil her nøye meg med å gi en personlig fremstilling av noen motiver.
«Sympati» og «antipati»
Sympati og antipati er to sentrale begreper i Rudolf Steiners beskrivelser av følelseslivet, men han bruker disse begrepene noe annerledes enn det som i dag er vanlig. For at vi skal få en selvstendig forståelse og kunne danne oss våre egne forestillinger, sier Steiner at vi må vi trekke oss litt ut av livets hendelser. Vi må med andre ord få det vi skal forstå, litt på avstand. Steiner kaller det i oss som skaper denne avstanden, for «antipatikreftene». Skal vi derimot få noe gjort, sier han, må vi forbinde oss med verden, vi må forbinde oss med det vi vil gjøre noe med, og da trengs «sympatikreftene». Når vi hører en fortelling, forbinder vi oss helt med det som blir sagt og danner våre egne bilder. Vi rives med og ser det for oss. Når vi ordner tankene våre, kreves det en annen type innsats; da må vi aktivisere antipatikreftene.
Men Steiner går lenger enn dette. Han var svært opptatt av hvordan det er tette forbindelser mellom kroppslige og sjelelige prosesser. Han hevder at antipatikreftene står i forbindelse med «forherdende krefter» som virker i menneskets organisme. Disse er blant annet nødvendige for at skjelettet dannes, mens sympatikreftene har en forbindelse til alt livgivende, og til blodets varme strøm. I det lille barnet er sympatikreftene dominerende, fremhever Steiner. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom evnen til fantasi og indre billeddannelse, og yngre barn har ofte en åpen hengivelse til verden. Skal læreren nå fram tilde yngste barna, må han eller hun møte dem der de befinner seg, altså i bildene. Derfor er barneskolepedagogikken full av fortellinger. Fortellinger som inneholder moralsk inspirasjon og etter hvert også mer og mer av faktisk kunnskap, slik de for eksempel er bygget opp i fortellingene om fiskerne, gjeterne og de andre ur-yrkene i steinerskolens fortellerstoff på 4. trinn. Ren teori på dette alderstrinnet blir ofte kjedelig, fordi det ikke appellerer til barnas bevissthetsnivå. Evnen til logisk tenkning henger, i følge Steiner, tett sammen med antipatikreftenes utvikling. Derfor må det etter hvert skje en økning av rent tankemessige utfordringer i undervisningen. Elevene trenger å utvikle det Steiner kalte forestillingskraft, og fra 12-årsalderen er dette spesielt viktig. Steinerskolelærerens utfordring er hele tiden å finne den rette balansen mellom aktivisering av sympati- og antipatikreftene. Blir undervisningen for billedfattig, blir det fort kjedelig, men hvis ikke elevene stimuleres til selvstendig tenkning og utvikling av egne forestillinger, vil de ende opp med et kontinuerlig krav om flere fortellinger. De vil utvikle en ensidighet som til slutt gjør at så godt som alt blir kjedelig. De krever en økende underholdningsfaktor hos lærerne, en underholdningsfaktor som må konkurrere med den sterkt økende underholdningsindustrien. Dette blir en kamp hvor både lærer og elev blir tapere og livet lett blir kjedelig.
Mens aktiveringen av sympatikreftene reduseres ved at fortelling forvandles til drøfting, kan disse kreftene utvikles videre i alle former for kunstnerisk arbeid hvor fantasien kan blomstre. Men disse kreftene kommer først til sin virkelige rett der det settes krav til utholdenhet og evne til å kunne gjøre noe nytt og bedre.
Foto: Freddy Wike
