Tavletegning som pedagogisk verktøy -

I mange offentlige skoler er kritt-tavla borte. Først ble den byttet ut med white board som man bare kunne skrive på med tusj. Deretter kom «smart board», den interaktive tavla som reagerer på berøring og kan vise både tekst og bilder. På steinerskolene har vi i liten grad tatt disse hjelpemidlene i bruk. Bunner dette i bakstreversk teknologifobi, eller kan det være fordi kritt-tavla faktisk kan være en bedre formidler av tekst og bilder enn det overheader, prosjektorer, white og smart boards kan være i skolen?

Mandag morgen. Ny periode. Åttendeklassingene står i uordnet kø utenfor klasserommet. Allerede mens de håndhilser på læreren i døra, går blikket til den mindre tavla som er hengt opp ved siden av den store. På tavla har det kommet en ny tegning. Et portrett av Columbus. I hatt og mørke gevanter ser han rett på deg. Spørsmålet som gjentas av flere i døra er: «Hvem er det der?» Svaret er enkelt: «Det skal du få høre om noen minutter!» Interessen er fanget. Timen kan begynne.

Tavlebeskuing

Hvis du sitter i et klasserom på en steinerskole, er det du ser, gjenkjennbart de fleste steder. Laserte vegger. Foran et kateter. Ved den fremre veggen, litt til siden eller i hjørnet, et pyntet bord som viser årstiden man befinner seg i. Men det som dominerer utsikten er tavla! I småklassene er den gjerne slik at den kan åpnes og lukkes, slik at man får et triptykon når den er åpen, og et lukket skap når lemmene er for. Slik kan læreren selv bestemme når tavla skal være i sentrum og når fokuset skal være andre steder. Lenger opp i klassene er den nok oftere en stor svart eller grønn plate på veggen. Dette er lærerens hovedverktøy. Tavla brukes til å skrive tekster og regnestykker på, men den er også et fantastisk verktøy som kan brukes til å gi fortellestoffet liv og farge! For mange av oss er det vanskelig å tenke seg en skole uten den svarte eller grønne tavla. Som lærer ville jeg føle meg hjelpeløs!

Historie

Tavlas historie er lang og strekker seg tusen år tilbake til det gamle Persia. I vestlig sammenheng har den først og fremst blitt brukt i undervisning, omtrentlig fra år 1800. Den skotske læreren James Pillans (1778–1864) reformerte den skotske skolen. Han brukte tavle og fant opp fargekrittene i skolen etter å ha eksperimentert seg frem med en blanding av pigmenter, kalk og grøt. På den tiden var tavlene svarte (derav det engelske «Black board»), men etter hvert fant man ut at elevene ble slitne i øynene av å se så mye på den svarte tavla med det hvite krittet, og man gikk over til sykehusgrønne tavler som man mente var bedre.

Læreren formidler

I steinerskolen er det læreren som formidler kunnskapen. Gjennom muntlig fortelling kan man tilpasse stoffet til de som er til stede og hører på. Man kan se på ansiktene deres, se om de følger med og forstår. Den muntlige fortellingen gjør også at læreren får lov til å formidle stoffet på sin måte. Han må sette seg godt i inn i pensum, bearbeide det og forbinde seg med det. På den måten kan læreren undervise utifra seg selv, og på en kunstnerisk måte. Elevene forbinder stoffet med læreren og kan deretter forbinde seg med det selv.

Formidlingen av stoffet er imidlertid ikke ferdig med at læreren har fortalt det. Det tas opp igjen til samtale neste dag. Etter at stoffet er fremkalt fra hukommelsen, bearbeides det skriftlig med tekst eller stikkord på tavlen, før elevene skriver egen tekst i sine arbeidsbøker. Deretter illustrerer elevene i bøkene sine, eller behandler det kunstnerisk og estetisk på annen måte.

Tavla som pedagogisk verktøy

Læreren kan også forbinde seg med stoffet – og forbinde stoffet med seg, ved å bearbeide det kunstnerisk. Til dette er tavle og fargekritt uovertrufne redskap. I småklassene er tavla flittig brukt. Her fortelles det, tegnes på tavla og skrives. Fortelling blir til bilde. Bilde blir til bokstav. På mellom- og ungdomstrinnet forholder det seg annerledes. Noen henter kanskje bilder elevene skal tegne, fra bøker og internett, kopierer og deler ut. Men læreren kan også la disse bildene komme fra seg selv ved å tegne på tavla. Selvsagt vil det være litt voldsomt å tegne et eksempel på hvert bilde man vil at elevene skal lage i arbeidsbøkene sine, på tavla, men man kan velge ut ett eller to som for en selv virker essensielle og som kan stå som representanter for periodens tema så lenge den varer. Undertegnede bruker tavla aktivt i sin undervisning i ungdomsskolen. Jeg har fått laget en mindre tavle som kun brukes til å tegne på. Det fine med denne er at den er mulig å ta med seg, slik at man kan arbeide andre steder enn i klasserommet. Den kan også snues, slik at motivet ikke trenger å vises frem før man selv ønsker det. Og kanskje det beste: Andre lærere trenger ikke å viske ut tegningene når de trenger klasserommets tavle til å skrive på.

Øvelse

Å tegne på tavle krever øvelse. Som andre kunstformer er det ikke før man har prøvd seg frem selv, at man ser hvilke muligheter som ligger der. Det trenger ikke å bli et mesterverk, men noe som vekker nysgjerrighet og lærelyst hos elevene. Blir man ikke fornøyd, er det jo bare å viske det vekk og prøve på nytt! I småklassene kan man legge krittet på siden og få frem brede, men likevel bleke og gjennomskinnelige linjer uten sterke konturer. I ungdomstrinnet kan man gni fargene utover med hånden, forsterke dem og få en kvalitet som minner om pasteller eller oljemalerier. Til mørkere linjer, munnens åpning eller det svarte i pupillene er kullstift et «hemmelig» triks!

Så: Black eller smart board?

Selvsagt kunne jeg hentet frem et bilde i stedet for å tegne selv, men nettopp det at bildet kommer fra læreren, gjør det ekte! Dette vekker elevene på en helt annen måte. Læreren formidler historien gjennom seg selv! Dette gir en direkte overføring av kunnskap fra menneske til menneske. Dette får man ikke til på et smart board!