Tid er liv

Skal vi si noe om kjedsomhet, må vi først si noe om tid. Hva tid angår, tillater jeg meg å lansere den vågede, men muligens ikke helt ufruktbare påstanden at den på en måte ikke finnes i det hele tatt.

Jeg kunne begrunnet det med en enkel tankelek: Fortiden eksisterer av opplagte grunner ikke, for den er ikke mer. Likeså forholder det seg med fremtiden, bare at den ennå ikke er. Nåtiden, som derfor er nødt til å fungere som eneste mulige form for en tid som virkelig finnes, har imidlertid det problemet at den ikke er annet enn et snittpunkt mellom fortid og fremtid. Et punkt har som kjent ikke noen dimensjoner og derfor oppløser hele tidsbegrepet seg i intet.

Så det så!

Men jeg driver ikke med lek. Tiden finnes selvsagt, men ikke i og for seg. Jeg tror at vi forstår den bedre som et annet ord for liv. Tenk bare: Hvis du er helt oppslukt av noe, dvs. lever intenst opptatt med noe, da forsvinner tiden for deg, og du blir overrasket at klokken allerede er så mye. Da er du midt i tiden og opplever denne like lite som du opplever jordklodens svimlende fart gjennom universet. Du opplever tiden først når du trekker deg ut av livet, når du ikke gjør noe, venter eller ikke vil være der du er. Da oppleves tid som hvis du hadde sett jordklodens bevegelse fra et fast punkt utenfor. I motsetning til klodens fart opplever vi derimot tiden som noe langsomt, når vi først blir oppmerksom på den. Denne opplevelsen av tid som en seig, treg masse kaller vi kjedsomhet.

Å forstå denne enkle sammenhengen kan muligens bli til hjelp for deg, kjære leser, hvis du nå for eksempel plages av at barnet ditt, eller for alt jeg vet, du selv, kjeder vettet av seg. Jeg har mer enn en gang hørt foreldre klage over at de har et barn som kjeder seg på skolen, gjerne med tilleggsbemerkningen at det er spesielt intelligent og blir understimulert. Jeg har ingen grunn til å betvile det, men feilslutningen er da ofte at det behøver mer stimulanse, og ettersom det er spesielt intelligent, mener man med stimulanse mer lærestoff, og det betyr i dagligtalen ofte mer teori.

Teori er bra, men det er ikke så mye liv i det. Riktignok kan man også leve intenst i tanker eller i drømmer, men for barn kan (og skal?) livet ikke helt skilles fra hender og føtter. Syslende hender og løpende føtter, for å være mer presis. Derfor er det mer sannsynlig at det inaktive barnet kjeder seg enn det aktive. Svaret er da neppe å møte kjedsomhet med mer teori, men med mer liv.

Tenkning og refleksjon har dessuten den haken at de krever distanse for objektivitetens skyld. Det klare blikket er alltid også litt kjølig. Eller for å si det med ord som passer her, litt livløst. Vi kjeder oss når tanker blir gjentatt, men vi kjeder oss ikke hvis dansen og sangen og diktet blir gjentatt.

Utfordringen med kjedsomhet er ikke å forstå og begripe mer, men å hjelpe barnet til å leve mer intenst med hendene og føttene. For ikke å oppleve tiden som slitsom, krever det at man flyter med tiden og fyller øyeblikket med liv.

Et godt sted å begynne er alltid med seg selv. Gjerne i dag.

Godi Keller

Godi Keller

Godi Keller har arbeidet i Steinerskolen i 26, år hvorav mer enn ti år ved Rudolf Steinerhøyskolen i Oslo. Han er idag selvstendig og arbeider som foredragsholder, pøbelpedagog (= medarbeider i Pøbelprosjektet), kåsør, skribent og kursholder.