Ulvefloka

Ulv, ulv, ulv! 47 av disse dyra har det siste halvåret blitt kjernen i en opp­rivende diskusjon om norsk rovdyrpolitikk, som også jeg har blitt kastet inn i.

Midt i det hele ble jeg minnet om noen vers fra Den eldre Edda som jeg resiterte på barneskolen: «Garm han gøyr/fyre Gnipa-heller/festet slitnar/og Freke han renn». Poesien i dette vesle stykket med tekst er kraftfull. For oss elevene var versene ikke bare en introduksjon til norrøn litteratur, men òg et møte med den mytologiske Fenrisulven. «Freke han renn», står det. Beistet bryter løs og med dette starter Ragnarok. Det er en voldsom symbolikk i bildet av en ulv som bærer i seg noe så vondt at den vil bringe verden ut i altutslettende krig.

Over tusen år etter at Den eldre Edda ble skrevet er det nok ingen som mener ulven bokstavelig talt skaper menneskekrig. Likefullt er ulven i stand til å hisse, provosere og sette sinnene i kok. Og jeg undres over hvorfor kongeørnen, bamsefar (ja, hør på klangen i det navnet!) og jerven nesten går fri. Selv om det ikke ferdes mer enn rundt 65 ulver i Norge, står disse i frontlinjen i en mangefasettert politisk floke.

Tankene mine om Fenrisulven dukket opp da jeg satt og diskuterte fellingstillatelser i et kommentarfelt. Med å nevne assosiasjonen til Fenris mener jeg for ordens skyld ikke å påstå at ulvedebattens deltakere er overtroiske. Det er viktig å ta på alvor at konflikten rundt ulv i Norge har helt reelle distriktspolitiske, identitetspolitiske og landbrukspolitiske dimensjoner. Bønder, naturvernere, bygdefolk, jegere, grunneiere, byttedyr og rovdyr har alle – til dels meget kolliderende – interesser i saken. Men vi kan altså legge det mytologiske aspektet på toppen. Og jeg tror ikke vi skal underslå betydningen av nettopp dét.

Generasjon etter generasjon har vokst opp med ulven som spiser Rødhettes bestemor og de sju geitekillingene og groteske myter om blodtørstige varulver. I lys av dette må vi spørre oss selv om ideen om den onde ulven er en del av forklaringen på at dagens norske ulvedebatt er så sår og polarisert. Spørsmålet kan også snus: Hva kom først – den ekte ulvens blodtørst, eller den menneskeskapte framstillingen av ulven som ond? Dette spørsmålet er vanskelig å besvare historisk. Men biologien på sin side gir et helt entydig svar: Ulven er ikke mer blodtørstig eller kjøttsulten enn andre rovdyr som er genetisk disponert for å jakte og ikke overlever uten kjøttkost.

Biologien kan også fortelle oss at ulvens instinkt er å ta ut svake individer blant byttedyrene . Det bidrar til at reinsdyr, hjort, elg og annet storvilt på hele planetens nordlige halvkule utvikler seg med utgangspunkt i de sterkeste og mest reproduktive genene. Verdens 165.000 ulver har en essensiell rolle i våre økosystemer. Ironisk nok gir også denne kunnskapen et svar på hvorfor ulven i dag blir betraktet som blodtørstig. Mange sauer som går på norsk beite er i lav grad avlet på flokking; evnen til å beskytte seg i felleskap under rovdyrangrep. Dette skaper forvirring for ulven som vil se flere svake enn sterke individer i en gjennomsnittlig norsk saueflokk. Det fører ofte til at rovdyret går amok, dreper for fote og ødelegger hele inntektsgrunnlaget til en enkelt bonde. Når vi vet at det nettopp er bildene av ihjelrevne lam og søyer ulven vekker i en bondes hode, er det ikke rart at frykt, eller i det minste ubehag, utløses ved synet av gråbein på tunet.

Så vil naturverneren replisere med at frykten mennesket nærer for ulven ikke er rasjonell, og at vi ikke kan bygge politikk på irrasjonell frykt. Det er meget mulig. Men vi burde likevel etterstrebe en diskusjon som erkjenner at frykt som i teorien ikke er rasjonell kan være reell , noe vi skal ta på alvor og ikke le av. Og kanskje kan nettopp mytologien rundt ulven hjelpe oss alle til å forstå noe av de følelsene som rovdyret vekker i oss.

Så er det et annet spørsmål i hvilken grad vi skal straffe dyret for den instinktive atferden som gjør at vi ser den som blodtørstig. På den ene siden kan vi innta et pragmatisk perspektiv til fordel for beitenæringa: ulven er ikke globalt sett utrydningstrua, og i Norge har vi begrenset med landbruksressurser. Da bør vi utnytte de knappe ressursene vi har til rådighet – blant annet til beiting. Norge har en spesiell topografi, og all den tid vi mener selvforsyningsgrad er viktig så burde ulven vike. Et problem med et slikt standpunkt er at en kan bli blind for det faktum at norsk rovdyrpolitikk ikke er uavhengig av våre naboland. All den tid vi skyter ulv i Norge, kan det fortsatt komme ensomme grå vandrere fra Sverige og Russland. Derfor kan vi ikke i noe scenario slutte å diskutere konfliktdempende og skadereduserende tiltak.

Så er det den prinsipielle siden av saken: er det greit å frita ett land fra ansvaret for vern av sårbare og verdifulle arter? Er virkelig Norge, til tross for spesiell topografi, Fenrismyter og konflikt mellom by og bygd, fritatt for det ansvaret? Det er et interessant spørsmål som utvilsomt er underkommunisert i vinterens ulvedebatt.

Og apropos underkommunisert. De siste månedene har det vært svært god plass til alle som er rasende på at ulv skal skytes, og alle som er rasende på at ulv ikke skal skytes. Det har i liten grad vært diskutert mulighet for aktiv gjeting, nye avlsmetoder og andre potensielt forebyggende tiltak. Det er leit. For vi må kanskje akseptere at konflikten mellom rovdyr og byttedyr aldri forsvinner. Det betyr ikke at konflikter mellom mennesker er umulig å løse.

Illustrasjon: M. Lewandowski

Anna Kvam

Talsperson for Grønn Ungdom og tidligere Steinerskoleelev.