Alle som kjenner meg vet at jeg hører dårlig, jeg går med høreapparater og sier ofte «…hva sa du?». Det jeg vet og som de aller fleste ikke vet, er at de også mer eller mindre hører dårlig. Det behøver ikke bety at vi alle går rundt med hørselsskader. Like mye betyr det at med mye ulyder rundt oss i hverdagen, blir det svært anstrengende å høre det man vil og ønsker å høre.
Jeg arbeider til daglig på Ljabruskolen i Oslo, en skole for elever med spesielle behov. Her legges det til rette for undervisning som passer den enkelte elev. Mine egne erfaringer som hørselssvekket gir meg en god innsikt i det å ha spesielle behov, og denne erfaringer bruker jeg aktivt i undervisningen. Etter endt «Behold jobben» kurs på Briskebysentret i fjor, har jeg holdt foredrag på skolen og fått kolleger til å bli seg bevisst sine egne og elevenes hørselsproblemer i undervisningen. Nå har skolen blant annet forbedret akustikken i flere av de større undervisningsrommene, men aller viktigst er den nye felles bevisstheten om elevene. På den måten ga kurset en verdifull innsikt for flere enn meg selv.
Å høre eller ikke høre
Hver torsdag har vi lærermøte. Kl. 16.45 setter vi oss i ring i den fine salen vår og møtet begynner. Kl. 17.00 blir ventilasjonsanlegget slått av automatisk. Plutselig blir det stille. De aller fleste av oss puster litt ut og senker skuldrene. Det er som om vi først da merker hvor anstrengende det er med denne ventilasjonslyden som vi til vanlig ikke hører. Kroppen hører den. Kroppen tar i mot lyden og gjør et motangrep med å spenne seg og forsvare seg. Vi tenker ikke på det, men alle de lydene vi ikke ønsker, forstyrrer og stresser oss. Vi blir slitne. Uønskede lyder kalles støy, og de lydene er ikke av de gode. Blir det for mye støy i hverdagen, ender det ofte med sykdom, fravær og fysiske lidelser uten at vi forstår helt at det skyldes bråk.
Selv hører jeg utmerket når jeg er hjemme. Noe av det beste jeg vet, er å komme hjem etter jobben og sette meg i hagen under epletreet og nyte den deilige stillheten. Det vil si – helt stille er det jo ikke. Jeg har en katt som straks skal sette seg på fanget mitt og begynne å male, en lyd som noen knapt kan høre, en murrelyd man heller kan kjenne. Like etterpå lander en rekke fugler i treet over meg, og de kvitrer. Dette er godlyder. Lyder som lindrer, som gleder og gjør livet herlig. Lyder som får meg til å slappe av.
Men når jeg snakker med andre blir jeg tunghørt. I selskap, på restaurant og julebord er jeg døvhørt. Jeg hører – altfor godt – bare et møl av sterke lyder. Sterk romklang, lyder fra skraping med stoler, småsnakk rundt omkring, kaffekopper og bestikk som klirrer, høylytt latter osv gjør det vanskelig for alle å høre. Vi voksne med evne til å sette ord på slike ting, kan rette opp mye ved å gjøre oss dette bevisst. Men hva med våre elever?
Et sted å lære, et sted å være
Hos oss er det flere elever med høreapparater, vi vet om flere som er tunghørte, og statistisk sett er det kanskje halvparten som ikke hører godt nok. Det kan skyldes skader på hørselseorganet, men også en dårlig utviklet hjernefunksjon. Noen elever har svekket hørsel. Andre hører i utgangspunktet godt, men har vanskelig for å forstå språk. Dette blir ofte som en ond spiral, fordi barn generelt bruker lang tid på å utvikle hørselen rent fysisk og gjennom erfaring og forståelse. Først etter mange år er vi i stand til å kompensere dårlig hørsel med forståelse og tolkninger.
Vokalene er lette å høre. De utgjør ca. 90 % av kraften i talen og er i tillegg lavfrekvente. Konsonantene er derimot energisvake. De utgjør ca. 90 % av forståelsen for det som sies. Det er de lydene som blir først borte ved støy og dårlig rom-akustikk. Misforstår du en konsonant, tror det er en f du hører og som i virkeligheten er en s, så mister du kanskje forståelsen for det ene ordet. Du bruker en brøkdel av et sekund for mye til å tenke over det, og dermed har du ikke fått med deg hele setningen. Når vedkommende som snakker blir avbrutt av en annen som hekter seg på og fortsetter i sin neste setning med noe som ikke direkte har med det første som blir sagt å gjøre, og en tredje henger seg på i samme stil, ja da faller du ut av samtalen.
Hvis du står en meter fra en annen og har normal hørsel, hører du alt vedkommende sier ved stille forhold. Står du to meter unna, hører du ca. 95 %. Fire meter unna hører du ca. 75 % ved samme tonestyrke. Står du åtte meter unna hører du ca. 60 %. Med alminnelig bakgrunnsstøy må den som snakker heve stemmen ca. 6 % for å overdøve støyen og for at du skal høre like klart. Overfor barn må vedkommende heve stemmen ca. 15 –20 % for å overdøve samme støynivå.
I et klasserom med mange elever blir det derfor viktig å ha ro og så lite bakgrunnsstøy som mulig. Du må også være deg bevisst at du har tydelig uttale, snakker mot dem du snakker til og gjør hørselsopplevelsene gode for alle elever. Det er også vesentlig å skape en god kultur for at det er ok, og helt normalt, å måtte spørre om hva som ble sagt eller be om gjentakelse.
Du hører det du vil høre
Noen av våre elever har åpenbart problemer med mye lyd. De biter seg i hånda, knyter seg sammen, noen blir hysteriske. Det er alltid vanskelig å vite helt sikkert hvorfor våre elever av og til blir urolige. Vi forstår til en viss grad når elevene føler seg utrygge og truet. Det kan være andre elevers oppførsel, det kan være for mye lyder og uroligheter. Vi har ulike grenser for hva vi tåler, og dette må det tas hensyn til.
Selv punkterte jeg fullstendig for mange år siden. Livet ble plutselig veldig vanskelig. I ettertid viste det seg å være en helt alminnelig og sunn midtlivskrise. Det tok lang tid å forstå at det ikke var noe spesielt lettere med midtlivskrisen med dårlig hørsel og sterk tinnitus. Jeg visste ikke selv den gang hvor dårlig jeg hørte og hva tinnitus gjør med meg. For mitt vedkommende ble det etterhvert som med høna og egget. Mestret jeg ikke livet fordi jeg hørte dårlig? Kunne jeg legge skylden for alle vanskeligheter i livet på den dårlige hørselen, eller ble det bare litt ekstra vanskelig på grunn av hørselen?
Vi forstår at dårlig hørsel er et handikap og en byrde. Støy og bråk tærer på kreftene. Det er i dette området at støtet i det terapeutiske arbeidet må settes inn. For mitt eget vedkommende trenger jeg ikke lenger å analysere mitt eget indre liv for å mestre hørselsproblemene. Nå må jeg passe på – fysisk – å befinne meg på et sted hvor støy ikke plager kroppen. Det er to sider av dette arbeidet i møte med våre elever. På den ene siden er det viktige tiltak for å bedre lydmiljøet på skolen; med god akustikk i rommene, mulighet for å bruke tegn til tale, at læreren uttrykker tydelighet og det enkle og banale i å øve seg på å snakke en av gangen. På den andre siden er det også svært viktig å lage de gode øyeblikkene som gir kreftene tilbake. For noen kan det hjelpe med muskelavslappende massasje, med lydterapi, ro, gode farger i rommet og ikke minst med kunstnerisk og praktisk arbeid i bøtter og spann.
Det er viktig å sette grenser for støynivået i klasserommet, det finnes også regler for dette. Har din skole tatt profesjonelle/faglige støy-prøver som viser at lydnivået befinner seg innenfor de lovlige grenser? Hvordan kan vi som pedagoger bidra til god opplevelse av lyd? «Du hører det du vil høre!» Morsomt, spøkefullt, litt nedlatende og alvorlig. For noen blir det som en ekstra straff. For meg er det en oppfordring. Det er viktig å høre etter det som gir krefter og positivitet og luke ut alt annet. Det er viktig å skape sin egen indre hage med gode lyder som får deg til å blomstre. Da kan terapeuten ta pause og pedagogen sette i gang med det som peker mot fremtiden. Først når vi klarer dette i oss selv, er vi i stand til å hjelpe andre som ikke klarer det selv.
Blir det for mye støy i hverdagen, ender det ofte med sykdom, fravær og fysiske lidelser uten at vi forstår helt at det skyldes bråk.
Foto: Freddy Wike
