Like sør for Helsingør ligger Steinerskolen i Kvistgård, og her havnet, for et par tiår siden, en tysk realist med blikk for det irrasjonelle: ”Det var noe som gjemte seg i krokene!» Hun ble uansett værende, som lærer for store og små, og som skoleleder, inntil hun nå trapper ned; Ulli Ziegenhagen.
– Kall meg Ulli, sa jeg til mor da jeg var tolv. Jeg var døpt Ursula, men Ulli lød bedre, litt som Ulrich, og hele barndommen var jeg fascinert av fortellinger der jenta kledde seg ut som en gutt for å få til det hun ville. Jeg var i gang med en universitetsutdannelse i matematikk og kjemi innen jeg fikk vite at jeg hadde hatt en storebror som døde to dager gammel.
Som om det var hans vei hun valgte… Å nei, det med å finne sin egen vei, har opptatt Ulli i alle år. Vi har tatt runden på gårdstunet, hvor elevene forlater bygningene i alle retninger etter endt skoledag. For å kunne skape seg en fremtid utfra fremtidens behov, og ikke fortidens, må man lære seg selv og sin omverden å kjenne. Det er det de lærer her.
En slik læring kan ta tid. 28 år gammel forsto Ulli at gymnaslærer, det kunne hun ikke bli. Hun hadde møtt sin tilkommende ektemann, Rolf, på universitetet – ”han var veilederen min i kjemi, det faget jeg egentlig ikke hadde tenkt å ta” – og sammen hadde de gjort seg tanker om et mer bæredyktig landbruk. Men hvorledes, visste de ikke, før de kom til Frilund gård på Bjørkelangen, øst for Oslo. Her møtte de Einar Grepperud, biodynamisk bonde og inspirator for det alternative landbruket i Norge.
– Utvilsomt det mest betydningsfulle møte i mitt liv, sier Ulli og smiler, for her kom hun, realisten, og skulle delta i studiegruppe om ’livet mellom død og ny fødsel’. Men Einar hadde ingeniørstudier bak seg, og det ga oss et felles, rasjonelt språk. Dertil hadde han beina godt plantet på jorda, og bare det han selv hadde erfart, ville han snakke om. Jeg har møtt noen antroposofer, på praksisarbeid i Tyskland, som skremte meg mer enn de inspirerte, for eksempel når det kom til demokrati og kvinnesyn.
Med Einar var det aldri noen skyggeboksing, men en åpenhet om alle ting. Vi leste Rudolf Steiners Landbrukskurs og Teosofi, og jeg hadde mange spørsmål, men følte også en dyp gjenklang. At det måtte finnes mer enn bare det fysiske, det kunne jeg se både i naturen og hos meg selv: Hvordan fuglene vet å holde sammen i et trekk. Eller følelsen av jeg er jeg.
NATURKREFTER
Vi står i skolehagen som vokser og blomstrer; den er ved å utvides nå. Er det kanskje dvergene som arbeider så ivrig? Ulli smiler når dvergene kommer på tale, for selv kan hun ikke se dverger, men hun kjenner mennesker som kan det, og da på en så troverdig måte at hun lytter og ønsker å forstå. For noen år tilbake oversatte hun en bok fra tysk om dvergene, også om de av garn og filt, og hvorfor ikke ta på alvor, det vi trenger som mest? Hun sikter til naturens helende virkning på menneskenes feilgrep; livskreftene, eller det eteriske, som det heter i antroposofien.
Ulli bestreber seg på å prøve å se bakenfor naturens liv. Som i en plantemeditasjon hun har lært av Lisbet Kolmos ved Marjatta, institusjonen for utviklingshemmede barn: – Ta en plante og beskriv så konkret som mulig det du opplever med dine sanser. Fortell så en annen hva du har sett. Lukk deretter øynene og la planten oppstå i det indre, for så å la bildet forsvinne. Det du nå kan finne som en etterklang, handler om plantens vesen. Ta for eksempel en brennesle. Om etterklangen er et bilde av at du går gjennom flytende jern, er du ikke helt på jordet. Brenneslen er jo meget jernholdig.
Om vi lærer oss å se verden på denne måten, ser vi med ett en verden av sammenheng og mening. Er ikke det noe av det viktigste vi kan gjøre for fremtiden?
Ulli er stolt av det arbeidet som gjøres ved denne skolen. Den har, ved kreativitet og tross begrensede ressurser, funnet rom til tolv årstrinn, verksteder, samlingssal, en frivillig drevet økologisk butikk. Her er barnehage knyttet til, og en stor gårdsgrunn som ennå byr på muligheter. Det synes å ligge i skolens historie; en utviklingsorientering. På noen områder har den vært i forkant, med etablering av eget mellomtrinn (altså at 6. – 8. klasse er sin egen skole i skolen), og med ny ledelsesmodell (delegert beslutningsmyndighet og kvalifisert administrasjon). – Var vi en steinerskole når vi gjorde dette, kunne noen spørre…
Ikke alt har gått like glatt. Og ikke alle dverger er like medgjørlige. Hun forteller: – Da jeg kom til skolen, opplevde jeg at dette som levde i krokene: uløste konflikter, uskrevne lover. Og her kom jeg med min naivitet og idealer om åpenhet. Jeg kunne plumpe ut med det helt gale. Dels har jeg lært å tilpasse meg, lære danskenes talemåter. Dels har jeg kjempet for en utlufting. Jeg mener vi lever bedre sammen på den måten.
Hun utdyper: – Rudolf Steiner snakker i sitt ‘pinseforedrag’ fra 1908 om tre vesensformer som lever i vår skygge, enten som en følge av løgn og baktalelse, meningstyranni eller umenneskelige forordninger. Også livet på en steinerskole fordrer selvrefleksjon!
INSPIRASJON
Ulli vender stadig tilbake til tiden i Norge og det hun lærte på Bjørkelangen. Det var noe der, i kulturen, men også i naturen, av fremtidsrettet karakter. En lunge i Europa. Det var denne fremtiden hun søkte, med Rolf, da han i 1982 fikk tilbud om en universitetsstilling og de søkte om varig opphold i Norge. Men det fikk de ikke, strengt som det den gang var, og dermed havnet de altså her, på Nordsjælland. – Så kunne vi bare bli danske, og dermed fritt flytte til Norge. Rolf fikk en god stilling i Novo Nordisk, og på et tidspunkt da jeg var bortreist, fant han et drømmested for oss, en tidligere husmannsplass, med muligheten for å drive landbruk. Etter endt landbruksutdannelse trodde jeg fremdeles på bonden i meg. Og det fikk jeg da også til, med grønnsaksdyrking og et lite dyrehold: sau, høns, gjess, griser. Og geiter.
Så klart, en Ziegenhagen krever sin geit! Og de to barna som nå kom til, Gunnar og Inger, ble flasket opp, om ikke på geitemelk, så på sauemelk. En smule selvberging.
Men bondeyrket er ensomt, om man ikke gjør det til et fellesskap, og Ulli søkte seg nå til det fellesskapet hun fant tilgjengelig: Steinerbarnehagen, og den antroposofiske Tycho Brahe-gruppen. Så begynte hun å arbeide på steinerskolen, med skolehagen.
Hvorfor en skolehage er så viktig? – Fordi det som man er glad i, kan man siden forstå å ta vare på. Å joda, jeg har vært i Anti-atomkraft og blitt jaget med helikopter og tåregass, men for meg kan ikke arbeidet med naturen kun skje i det ytre. Noe må vokse frem fra hjertet, som en finfølelse. Jeg mener jeg kan se på en plante når den ikke lenger har det godt, og det før den viser det tydelig.
Denne naturkontakten lå ikke der fra starten. For Ulli vokste opp i Hamburgs asfaltjungel, og det var bare i feriene, hos besteforeldrene som bodde i Lauenburg, at hun opplevde naturlige omgivelser. De hadde en tønnemakerbedrift og en gård med store trær og en grønnsakhage. Hjemme var hun et innadvendt barn; holdt seg for seg selv eller med et par venninner (som da også fortsatt er gode venner, og også er blitt lærere). Men i sin indre verden hadde hun det bra, med lekene sine, og bøkene, og etter hvert med matematikken. – Hvem skulle trodd det; på skolen sa de at jeg ikke ville klare å ta realskolen. Men jeg trengte bare tid.
Ulli blir tankefull: – Nettopp matematikken var for meg en vei til noe oversanselig. I det matematiske arbeidet har jeg opplevd tilstander utenfor tid og rom, så skjellsettende at det etterpå er som å våkne fra en sterk drøm, og det med en følelse av forbundethet og tillit. Jeg husker jeg nevnte dette da jeg som ung voksen tok landbrukskurset ved Goetheanum i Dornach, og ble bryskt avvist av en lærer, fordi, som han sa, slike opplevelser kom ikke til hvem som helst… Hoderystende: – Man skal ha respekt for hverandres opplevelser, og alle unge bør hjelpes til å tro på seg selv!
Det med å bli lærer, det var ikke noe Ulli hadde sett for seg. Hun hadde etter studiene fått tilbud om en gymnasjobb i Tyskland og takket nei, ”for en slik embetspost, med ansvar for å poengbedømme unge mennesker…” Men dette på Kvistgård var noe annet. Nå trengtes krefter til å danne en ’overskole’, et videregående trinn, og Ulli ble spurt om å undervise i matematikk og kjemi. Hun hadde kun sin pedagogikk-praksis fra studiene og måtte følgelig kurse seg, og ble så værende i dette arbeidet i syv år. Så sa hun opp, og søkte en jobb som førsteklasselærer. Andre evner enn de teoretiske måtte nå til, og det hjalp med alle kursene i håndverk hun hadde tatt opp gjennom årene: strikking, veving, lærarbeid, keramikk, sølvsmie og pilefletting. Blokkfløyte også. – Jo, jeg hadde nok lært å bruke hodet, men har hele tiden arbeidet med hendene, og i fritiden hatt beina på jorda, ler hun.
LEDELSE
Etter å ha fulgt en klasse frem til mellomtrinnet, takket Ulli ja til å bli skolens leder. Tre år skulle hun ta, men etter ett år følte hun at hun ’havnet mellom alle stoler’ og sa fra: kun ett år til. Dette var i tiden med mandatstruktur, der alt arbeid var fordelt på grupper med et eget ansvar.
– Jeg kunne jo ikke svare på noe som helst! Så bestemte vi oss for å prøve en ny ledelsesstruktur og fikk hjelp av en ekstern konsulent, Eivind Nilsen, som tidligere hadde samarbeidet med Lisbet Kolmos om Marjatta. Og det funker nå; det er hva de ansatte sier. Vi prøver å bli enige i felleskap om de store sakene. Men hvert trinn styrer sitt, og jeg må styre det hele. Jeg har lært mye underveis. Det hjelper med matematikkunnskapene, og det hjelper med en åpen holdning, men noen ganger kan jeg føle at jeg er for naiv, og det er også hva jeg har fått høre. Jeg skulle satt de nødvendige grensene og sagt fra tidligere. For det er klart det har vært kamper, både med styre og med personale. På et tidspunkt var jeg på nippet til å gå, men det at jeg har så mange gode kolleger, holdt meg tilbake. Hør bare, for et par år siden måtte vi gjøre noe med de store lønnsutgiftene. Alle ble enige om å jobbe litt mer for samme lønn; tenk det.
Uansett, det er en tid for alt, og Ulli trapper ned til halv stilling fra høsten av. Da er hun 63. Og skal ’bare’ undervise i tysk, som hun allerede har gjort ved siden av lederjobben. Men nå har hun altså lest en bok om spansk språkundervisning i Canada, og det inspirerte…1
Hun og Rolf solgte for noen år siden husmannsplassen, men også det nye huset har en fin hage, og endelig skal hun ha tid til landbruk…
Og noen turer til Norge blir det nok også: – Da jeg flyttet fra Norge, var det første gang jeg opplevde hjemlengsel. For tiden har min sønn arbeid som pilot i Nord-Norge, og han sier, ’mor, hvor er det vel et enormt land’.
For å kunne skape seg en fremtid utfra fremtidens behov, og ikke fortidens, må man lære seg selv og sin omverden å kjenne.
– Hvordan samler vi oss når vi kan springe rundt på et så stort naturområde som her? Vi skaper kultur ved de husene vi setter opp og i stand, og det er viktig for å balansere uterommet, men naturen kan også komme oss til hjelp, som med dette lindetreet. Det erstatter det gamle som sto her før, og er blitt flyttet hit, med en stor plantegrabb. Nå trives det, og enda finere skal det bli og skape et samlingspunkt i skolehverdagen. Bildene er fra skolens 30 års jubilæum i 2008.
«Innvandrerbakgrunn»: – Den første tiden som lærerhospitant forsto jo ikke barna hva jeg sa. Men straks jeg begynte å fortelle var det som om bildene ble tydelige, og de kunne gi seg hen.
Religion har aldri betydd mye for meg; jeg er halvt konfirmert, pleier jeg å si, for jeg hoppet av da vi til slutt skulle ta nattverden. Men Rudolf Steiners livsanskuelse har hatt stor gjenklang hos meg og ga meg sammenheng der hvor mye ellers var fragmentert.
_____________________________
1 Nora Hidalgo: Tell to teach