Ut av klasserommet, inn i demokratiet

I sin vidunderlige bok, Utdanningens vidunderlige risiko, maner Gert Biesta fram et svært viktig poeng om undervisning og læring: Læreren har aldri noen garanti for at elevene lærer det man ønsker at de skal lære. Mange,
især aktører utenfor skolen, vil oppfatte dette som uhørt: Vet dere ikke hva dere driver med?

Men Biesta har helt rett. Noe av begrunnelsen har gir for sin oppsiktsvekkende påstand er den kjensgjerning at opplevelsen av læring «kan ikke produseres av læreren» (Biesta 2014: 167) simpelthen fordi læring er en subjektiv erfaring, en hendelse, hos eller rettere sagt i eleven. Biesta slår i så måte fast at «undervisning … handler om å gi en gave som læreren ikke besitter» (sst). Og om elevene faktisk får denne gaven, er altså ikke sikkert. Som lærere kan vi planlegge timene og periodene våre, men ikke selve læringen. Vi risikerer alltid å ende opp med noe annet enn det vi satte oss fore. Dette er den risikoen vi alltid løper i skolen. Å tro noe annet er naivt.

Demokrati som praksis

En viktig konsekvens av denne tilnærmingen til undervisning er at læreren bør legge opp til en høy grad av elevaktivitet. Hvis læring er en subjektiv hendelse hos den enkelte, betyr det nemlig at den ikke finner sted uten betydelig innsats fra elevens side. I et fag som samfunnskunnskap har vi et vell av ulike aktiviteter, og hver time fylles med en eller flere av disse: vi leser og skriver, vi stiller spørsmål, finner kilder, analyserer og forklarer for hverandre, og vi diskuterer og argumenterer. Hva elevene helt konkret gjør, beror ofte på temaet for timen – ulike fenomener i samfunnet må jo utforskes på ulike måter. Metodemangfold er et nytt fint stikkord i den sammenheng, nå også skrevet inn i læreplanen.

En stor del av faget samfunnskunnskap handler på en eller annen måte om demokrati. Enten vi tar for oss statsmaktene, sosialisering og holdninger, dilemmaer i det flerkulturelle samfunnet og kulturmøter, miljø- og klimautfordringer, eller hva inflasjon er og hvordan vi kan bekjempe den, så gjør vi det som regel innenfor rammen av vårt samfunn, som er et liberalt, vestlig demokrati. Demokratiet er imidlertid et komplekst fenomen, et virvar av på den ene siden ideer og prinsipper, og praktiske løsning­er, regler og ordninger på den andre. Demokratiforståelse som kjernen i et genuint med­­borger­skap fordrer sånn sett ikke bare fakta­­kunnskap, reflekterte holdninger og ferdigheter, som det å kunne begrunne egne standpunkter og lytte til andres meninger; demokrati handler også om praktisk kunnskap. Og praksis må som kjent gjøres.

Skolevalg som demokratiopplæring

Enhver demokratiopplæring er ufullstendig uten valgdeltakelse. Annet hvert år arrangerer vi derfor skolevalg ved Oslo by steinerskole, i forbindelse med lokalvalg og stortingsvalg. Når jeg skriver vi, sikter jeg ikke til det store skole-viet eller det forestilte tekstlige viet, men et konkret fellesskap av elevene i en bestemt klasse og deres lærer, ofte undertegnede. Ettersom vi tilbyr samfunnskunnskap som programfag, der elevene skal kunne fordype seg, er det naturlig at det er elevene med dette faget som får være med og arrangere valget, gjerne avgangselever med stemmerett.

Første punkt i forberedelsene er valglister: Hvilke partier kan man stemme på? Vi fører vanligvis opp alle partier som stiller lister i Oslo kommune, det er det ryddigste. Deretter må det lages fysiske stemmesedler, som er vanskelig å misforstå. Hvordan skal vi forvisse oss om at ingen stemmer flere ganger? Hvordan garderer vi oss mot valgfusk? Klasselister, køkultur og navnesjekk må til. Hva med prinsippet om hemmelig valg? Her må det lages stemmeavlukker, enten det snekres og henges på gardiner, eller at man bruker papp og gaffateip, slik tilfellet var i fjor høst. Valgurner trenger man òg.

På valgdagen er elevene valgfunksjonærer mens læreren mer har rollen som valgobservatør. På forhånd har vi med ledelsen avtalt tidsrom da de ulike klassene kan stemme. God informasjon til alle klasser god tid i forveien er en forutsetning for god deltakelse, men elevene må òg komme med påminnelser på selve valgdagen. Etter endt stemmegivning går tellekorpset i gang. Presisjon, flid og tålmodighet settes prøve her, for det er viktig både å sjekke og dobbeltsjekke – alt må telles og nedtegnes flere ganger av ulike personer. Til slutt skal resultatet føres opp statistisk, regnes om til prosent og presenteres for skolen. I en såpass liten populasjon oppgir vi kun prosent, ikke antall stemmer. Men når runder vi opp, og når runder vi ned? Hele veien dukker det opp spørsmål med en praktisk så vel som en prinsipiell dimensjon.

Refleksjon over demokratisk deltakelse

Alle praktiske prosjekter av dette slaget må ledsages av refleksjon – det er gjennom forstandens lutrende lys at opplevelser blir til erfaringer. Elevene bør skrive og levere inn et refleksjonsnotat, der de ser tilbake på hele prosessen og tenker over hva de har vært med på. Etter å ha overskredet klasserommet som undervisning­ens hverdagslige ramme, må vi altså inn i klasse­rommet igjen. Etter valget må man i tillegg bruke god tid på å analysere resultatet. Selve valget inngår dermed i en lengre undervisningsperiode, en større meningssammenheng, der man først forbereder og til sist beskriver, analyserer og vurderer. Her er det viktig å sammenlikne med stemmemønsteret på andre skoler og ikke minst med resultatet i selve kommune- eller stortingsvalget.

For min del må også jeg evaluere prosjektet. Sentralt i denne tankeprosessen står spørsmålet om hvordan vi forholdt oss til utfordringene og de unngåelige dilemmaene. Ett dilemma er hvor frie tøyler elevene skal få: Samtidig som jeg ønsker å overlate mest mulig til dem og mener at det må være et visst rom for deliberasjon, prøving og til og med feiling, må prosjektet kvalitetssikres – det er tross alt snakk om et valg som hele skolen deltar i, og resultatet skal rapporteres til Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste, som publiserer resultater for hele landet og videreformidler til mediene. En gang fikk vi kritikk fra både elever og lærere, som påpekte at det i praksis ikke var hemmelig valg. Da hadde planleggingen sviktet på et punkt, og jeg lærte at jeg måtte følge prosessen enda tettere. Demokratiet fungerer ikke av seg selv, men er avhengig av god planlegging og gode hjelpere.

Åpne prosesser

Demokrati er et ideal om selvstyre og politisk likhet. Det kan realiseres på mange ulike måter, så ikke ulik undervisning er sunne demokratier derfor preget av metodemangfold. Et annet kjennetegn ved demokratiet er at utfallet av valg og beslutningsprosesser ikke (eller ikke alltid) er gitt; både prosessene og resultatet av dem er åpent. Biesta peker på at demokrati på dette punktet minner om undervisning og læring: Begge deler er en slags risikosport, som ikke bare krever vilje, men like mye en åpen innstilling og en evne til å takle det uventede. Ettersom begge deler er prosesser med mer eller mindre åpent utfall, er det kanskje ikke rart at demokrati er tema som egner seg spesielt godt til undervisning både i og utenfor klasserommet. For en samfunnsfagslærer er dette en vidunderlig erkjennelse.

Demokrati er et ideal om selv­styre og politisk likhet. Det kan realiseres på mange ulike måter, så ikke ulik undervisning er sunne demokratier derfor preget av metodemangfold.

Steingrimur Njálsson

forfatter og lektor ved Oslo By Steinerskole