Vi blir vurdert hele tiden

Foran meg sitter to engasjerte elever på Oslo by steinerskole: Dionisia Fjelldalen og Einar Lebesbye. Vi snakker om vurderinger og karakterer, og jeg vil vite hvorvidt de synes vurderinger bidrar til at de lærer bedre og blir mer motivert. De svarer pliktskyldig, men er mer opptatt av større spørsmål: Hva gjør alle vurderingene med dagens unge? Dionisia og Einar mener at samfunnet er gjennomsyret av en usunn vurderingskultur sentrert rundt karakterer.

Einar: Vurderinger, spesielt karakterer, skaper stress. De fungerer godt for dem som gjør det bra, men kan gjøre at de som gjør det dårlig, fort mister motivasjon og gir opp.

Dionisia: Det blir for mye karakterpress, og det gir feil motivasjon. Folk fokuserer bare på å oppnå dette tallet.

Et tall er i utgangspunktet abstrakt…

Dionisia: Ja, og derfor tror jeg at folk ikke skjønner hva de jager etter. Karakterjaget gjør også at vi tenker mindre selv og heller bare gjentar det som forventes av oss. Jeg tror ikke vi alltid lærer så mye av det.

– Einar: Vurderinger kan motivere også, men jeg mener at karakterer gjør folk syke.

Dionisia: Vi er en del av Generasjon prestasjon. Vi blir vurdert på alle kanter, hele tiden. Alt du gjør, er synlig og blir vurdert, blant annet i sosiale medier der alle skal vise seg frem. Det er dette presset som fører til psykiske lidelser.

– Einar: Skolen er en veldig stor del av livet, dette er det vi gjør i livet vårt nå: skole og karakterer. Karakterene blir et mål på hvordan du lykkes i livet ditt – dårlige karakterer betyr at du er mislykket og har et dårlig liv.

Dionisia: Dette er noen av de mange uskrevne reglene som styrer livene våre. For eksempel tar de fleste det som en selvfølge at man skal ta høyere utdannelse.

Hvorfor er det slik?

– Einar: Dette har mye med velstanden i samfunnet å gjøre. Jobber som krever høyere utdannelse, er godt betalt, mens jobber som ikke krever det, betales dårligere. Jeg synes det er veldig synd at det nesten ikke er mulig å velge mer fysiske yrker. Folk som faktisk bygger landet, burde bli satt mer pris på. I dag får en telefonselger som selger dritt til pensjonister mer lønn og mer respekt enn en tømrer. Det er feil.

– Dionisia: Ja, kroppsarbeid er nedvurdert. Mange som begynner på yrkesfag, slutter, men det er ikke rart: Det er altfor mange teoretiske krav. Og så er det altfor få lærlingeplasser. Da blir det utdannet for få til noen yrker, mens det blir utdannet altfor mange akademikere, for eksempel jurister.

– Einar: Og det gjør at statusen til håndverkeryrker synker enda mer. Noe av problemet er også at vi som samfunn ikke vil betale ordentlig for en del tjenester, men presser prisene ned. Kan vi spare penger på et område, er vi villige til å undertrykke andre.

– Dionisia: Som Einar sa, det gir ikke lenger status å være arbeider og bygge landet. Dette gjør at mange blir presset til å jobbe med noe annet enn det de egentlig vil eller er gode til. Det er veldig trist.

– Einar: Jeg tror det er mange flere som har evner til å jobbe fysisk, som håndverkere. Men det som skaper status i dag, er evne til å forbruke.

– Dionisia: Karakterer henger sammen med måten vi har strukturert samfunnet på, derfor gir karakterer status. Men det skaper ikke livsglede! Og det gjør ikke statusjobbene heller. Man må gjøre noe man trives med. Livskvalitet, det er det vi må prioritere!

– Einar: Folk setter ikke nok pris på kvalitet, kvalitet gir dessverre ikke alltid status – vi vil ofte bare ha det billigste. Karakterer har også noe med dette å gjøre: En karakter skal si noe om hva du kan, og det er bra, men den greier ikke alltid å måle kvalitet.

Mens de snakker, tenker jeg mitt. Jeg tenker at dette er elever som tenker selv, som stiller kritiske og viktige spørsmål som de også evner å svare på. Sånn sett virker det ikke som de robotaktig bare reproduserer det lærere og autoriteter sier, eller at refleksjonsevnen deres er sløvet på noen måte.

Ordene kommer fort, med kraft og glød. De snakker om sin generasjon, som er blitt kalt både Generasjon prestasjon og Generasjon lydig. Kronikken Generasjon lydig av sosiolog Gunnar C. Aakvaag provoserte høsten 2013 og fortsetter å gjøre det. Der påstod Aakvaag at dagens unge voksne går i flokk. De er mer individualistiske kun gjennom at de er mindre kollektivt bevisste og mangler et samlende kollektivt prosjekt à la det å bygge landet. De er lydige overfor det de oppfatter som samfunnets krav til dem: De gjør leksene sine, røyker ikke, drikker mindre, trener mer, tar en fornuftig utdannelse, får seg jobb. Og de er lettere å styre, kontrollere.

Her jeg sitter, får jeg imidlertid ikke øye på disse symptomene, og jeg undres: Har ikke denne generasjonen begynt å ta et oppgjør med disse merkelappene og det som ligger til grunn for dem? Er det ikke motstand og motvilje jeg merker fra Einar og Dionisia, motstand mot forventningspresset og motvilje mot å bli (ned)vurdert? Ustanselig å bli vurdert er å leve et liv på evig prøve, der alt du gjør, kan bli brukt mot deg. Denne kulturen som elevene beskriver, minner litt om Prosessen. Kanskje føler de seg av og til som Josef K, som skyldige inntil det motsatte er bevist, slik at de hele tiden må bevise overfor andre hva de kan og vil. En slik kultur gir dårlige vekstvilkår.

En samtale med to elever ved Oslo by Steinerskole ved Steingrimur Njálsson

Steingrimur Njálsson

forfatter og lektor ved Oslo By Steinerskole