Andrej Tarkovskij blir ansett for å en av de mest innflytelsesrike personene i russisk filmhistorie. I hans siste film Offeret åpner scenen med en gammel mann (spilt av Erland Josephson) og et barn som planter et tørt, vissent tre ved bredden av en sjø. Under arbeidet forteller den gamle om en munk som bodde i et ortodoks kloster. Munken var en av de eldste i klosteret og han plantet – som de to gjorde nå – et tørt tre på et berg. Dette treet, sa han til sine yngre klosterbrødre, skal dere vanne hver dag til det får liv.
Tidlig, hver eneste morgen, vannet munkene det tørre treet på berget.
Slik gikk det et år. En vakker dag sto hele treet i full blomst.
Den gamle og barnet fortsetter med å plante det livløse treet, og når de er ferdige sier den gamle (mest til seg selv): «Hva man enn måtte mene om denne handlingen; metoden, systemet – det er noe stort. I blant sier jeg til meg selv: om man hver dag ved nøyaktig samme klokkeslett skulle gjøre en og samme sak, som et ritual; standhaftig, systematisk, hver dag på eksakt samme tid – da skulle verden bli forandret».
Noe i verden skulle bli forandret, det kan ikke være annerledes. Så gir han et eksempel: Jeg våkner om morgenen, stiger opp presis klokken 7, går ut i baderommet, heller vann i et glass fra kranen og så heller jeg det ut i toalettet. Bare det.
Denne lille scenen og denne lille monologen, spesielt beskrivelsen av handlingen som gjøres hver morgen på samme klokkeslett, kunne vært hentet ut av Rudolf Steiners beskrivelse av en viljesøvelse. Og kanskje er den nettopp det. Tarkovskij var vel bevandret i Steiners skrifter, og 8. november i 1984 skriver han i dagboken at hans neste prosjekt, etter Offeret, var å lage en film om Steiner (sammen med den profilerte og prisbelønte filmregissøren Alexander Kluge). Men Tarkovskij ble innhentet av kreft og døde to år senere, 54 år gammel.
Som jeg skrev i forrige artikkel har de meditative biøvelsene både en individuell og sosial dimensjon. Tankeøvelsen som ble beskrevet sist gang, er rettet helt mot det individuelle øvelsesfeltet, det samme gjelder viljeøvelsen, som denne artikkelen skal handle om. Men jeg prøvde å vise at indirekte, gjennom sin virkning, har tankeøvelsen også har en etisk-sosial konsekvens.
Kan man si det samme om viljesøvelsen?
Slik den gamle i Tarkovskijs film oppfatter det, kan man det. Han sier at en slik enkel øvelse av den individuelle viljen, kan forandre verden. Når man tenker over eksempelet; å helle vann i og ut av et glass på samme tidspunkt hver morgen, er det ikke bare en vanskelig, men også en absurd tanke at en slik forflytning av vann skulle virke verdensforandrende. Ytre sett er det mer nærliggende å tolke det som en tvangstanke eller – mer presist – som en tvangshandling. Men kan det likevel ligge noe i den gamle mannens underlige fortelling om det tørre treet som slo ut i blomst, og om det åpenbart ubetydelige morgenritualets forandringspotensiale?
Mennesket er et sammensatt vesen; tanker, ønsker, drifter, emosjoner, handlinger, behov, viljesimpulser, instinkter osv. spiller inn i hverandre på en dynamisk måte og er ikke uten videre enkelt å ha et bevisst forhold til, enn mindre å kontrollere. Men det er nettopp det biøvelsene er ment å være en hjelp til. Når det gjelder viljen, så kan den ha forskjellige uttrykk. I denne øvelsen er den først og fremst forbundet med våre handlinger.
Gjennom våre viljeshandlinger er vi vevd inn i verden, ikke minst i den sosiale verden. Allerede i det vi reiser oss opp av sengen om morgenen, er viljen virksom, som kroppslig muskelkraft og bevegelse. Denne viljen som kontinuerlig opprettholder, gjennomstrømmer og betinger vår omgang med verden, forløper for det aller meste ubevisst. Bare unntaksvis er det å sette den ene foten foran den andre i form av et skritt, noe vi beslutter oss til. Skulle hver eneste handling vi foretar oss vært fylt av bevisste beslutninger, ville vi knapt kommet oss ut av døren. Den organisk bundne viljen som betinger forflytning, er unndratt vår bevissthet. En nærmere observasjon av handlingene våre viser at en rad av faktorer som behov, drifter og begjær gjennomtrenger dem, det er slik vi opprettholder vår forbindelse med livet. I løpet av dagen utfører vi også en rekke handlinger som er forbundet med yrkes- eller familieplikter, handlinger som til stor grad er regulert av den kultur og det samfunn vi er en del av. Det er på den måten vi er tilstede i verden. Denne siden av viljeshandlingene våre er vi smeltet sammen med, de har blitt til vaner (eller uvaner) i oss, til rutiner.
Men viljen kan også gjennomtrenges av bevissthet, den kan få et tydelig innslag av våken tenkning, av beslutning. Nyttårsforsetter er et godt eksempel på vår tenkende, våkne bevissthets mulighet til å trenge inn i handlingslivet. Diverse treningsstudioer og kostholds-guruer profitterer godt på slike typer forsett. Den som har prøvd seg i dette feltet kan ha merket hvordan en slik bevisst villet forvandling av vaneliv og livsførsel, spesielt i den første fasen, kan generere overraskende overskuddskrefter. Det har på den ene siden å gjøre med at man faktisk i en periode lever sunnere. Men, hvis vi skal tro Steiner, skapes overskuddet i første omgang av nettopp det faktum at vi gjør noe nytt, at vi helt påtakelig endrer inngrodde vaner. Det som ruller og går ut fra legning, temperament osv. blir bremset opp av en bevisst og våken beslutningskraft. I en antroposofisk terminologi kan man si at menneskets jeg virker forvandlende inn i sjelelivet, og dermed gjennomstrømmes man av kraft. Bevissthetslyset angir en ny og villet retning i et rutinemessig, vanemessig, kroppsbundet og mer ugjennomtrengelig og dunkelt viljesliv. Og dette genererer kraft. Man blir herre over et område i viljeslivet som tidligere var herre over en selv. Dette krafttilfanget skapes av et strukturerende element i det vi faktisk former vårt liv i større grad enn tidligere. For å bruke Steiners ord, man «begynner med sikker og stø hånd å føre sin livsskute gjennom livets bølger, mens den før ble slynget hit og dit av bølgene.»
Men den som har gjort seg slike forsetter kan erfare at beslutningen om å endre en vane eller å bevisst føye til en ny, har begrenset levetid. «Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig», sukket Paulus. Selv om det finnes unntak, er det vel en gjengs erfaring hos de fleste at bevisste beslutninger om å forandre noe i ens eget hverdagsliv, har en viss varighet, for så å tone ut. Man blir innhentet av… ja, av hva? Ikke så lett å si hva det er som innhenter oss, gitt, men hvem har ikke erfart at det som sto som en krystallklar beslutning, som en tid virkelig fungerte, etter et lengre stykke tid oppløses, for til slutt å glemmes helt? Men – og det er en trøsterik side ved mennesket – vi prøver igjen. Kanskje er det dette som skiller oss fra alle andre eksistensformer? Et bjørketre har sin syklus og grubler ikke over hvordan den mon kunne blomstre litt annerledes dette året? En laks har sin vandring og sin gytetid, og spør neppe om hvorfor den er laks på nettopp denne måten. En gressende ku ligger neppe på beite og undre over hva det vil si å være ku. Men mennesket gjør det, mennesket nøyer seg ikke med bare å være, det stiller spørsmål, det vil videre, det vil noe mer enn det gitte.
Å øve viljen, er noe vi gjør mer eller mindre i løpet av hele livet. Det er slik vi utvikler oss. Det originale med Steiners viljesøvelse er at han ikke retter viljeøvelsen mot en bestemt etisk eller nyttig handling. Det som ellers driver oss til å forbedre og endre oss, springer ut av krav livet selv stiller oss. Og bra er det. Det Steiner foreslår derimot, er å utføre en viljeshandling verden ikke forlanger, og som heller ikke er nyttig for oss selv. Med andre ord handler Steiners forslag om å øve viljen i seg selv, uten at selve handlingen forbindes med ytre eller subjektive faktorer og motiver. Det å beslutte seg for å gjøre en «ubetydelig» handling på en bestemt tid på dagen, er paradoksalt nok en friere beslutning enn handlinger som drives frem av allmenn-, eller egennytte. Dermed ikke sagt at ikke handlinger som sistnevnte er vesentlige og viktige. Men når man skal øve viljen, er det, ifølge Steiner, en fordel at man bestemmer seg for å gjøre handlinger verken andre eller en selv umiddelbart profitterer på.
Over til selve øvelsen: man beslutter seg for å gjøre en ubetydelig handling på en bestemt tid. Man kan velge en bestemt tid på døgnet, eksempelvis mellom 15. 00 og 15.15. (Om man vil, kan man begrense tidsrommet, men det trenger ikke å gå sport i at handlingen må skje presist på sekundet.) I stedet for å forholde seg til et klokkeslett kan man beslutte seg for å gjøre en bestemt handling bundet til dagsrytmen eller dagsrutinen. Eksempelvis hver morgen når man står opp, eller før man legger seg, eller når man går til eller fra jobben. Da er ikke klokkeslettet det vesentlige, men at handlingen utføres i forhold til daglige gjøremål. Mulighetene er mange. Det vesentlige er at man bestemmer seg for å gjøre en handling en tid på dagen man ellers ikke ville ha utført, og som det heller ikke finnes indre eller ytre grunner for å utføre.
Den gamle i Tarkovskijs film hadde sin morgenhandling. Man må gjerne inspireres av den eller av andre, men bra er det om man finner en egen handling å utføre. Man kan beslutte seg for én bestemt handling som man gjentar daglig på samme tid. Men man kan også variere både handlingene og tidspunktene. Steiner foreslår at man også kan beslutte seg for å begynne med én handling for etter hvert å utvide med flere. Det er opp til den enkelte. Det viktigste er at man beslutter seg for noe man faktisk utfører.
I en av kildene som omhandler biøvelsene foreslår Steiner at man utfører øvelsene en måneds tid. Samtidig vektlegger han at man bør fortsette med tankeøvelsen når man begynner med viljesøvelsen. De fem minuttene man allerede har avsatt til en tankeøvelse vil heller ikke bli videre krevende å opprettholde over lengre tid, ettersom man nå faktisk har innarbeidet en ny vane. La meg tilføye at på samme måte som med tankeøvelsen, kan også viljesøvelsen høres enkel ut. Antakelig er den ikke så enkel som den høres ut. Nettopp dette å øve «rene» viljeøvelser kan vise seg å være en aldri så liten smule krevende. Raushet og humor i forhold til seg selv er å anbefale her. Kanskje kommer man på kvelden i hu at det man hadde besluttet faktisk var milevis borte fra bevisstheten. Neste dag prøver man igjen. Det kommer til å lykkes, før eller siden.
De to øvelsene som er beskrevet så langt, ligger godt innen rekkevidde av hva den enkelte kan gjøre uten av det virker forstyrrende inn på dagens gjøremål. Virkningen er faktisk det motsatte: man opparbeider en større indre styrke og ro i hverdagen. Både tankeøvelsen og viljesøvelsen befrukter – hvis de gjøres over lengre tid – det daglige livet. Evidensen for at det faktisk forholder seg slik, kan man bare erfare gjennom å prøve ut øvelsene.
Uten å røpe den ovennevnte filmens handlingsforløp (har du ikke sett den, anbefales den hermed varmt), kan det nevnes at omfattende indre og ytre dramatikk har gjort noe både med den gamle og med filmens andre rollefigurer. I den aller siste scenen ser vi gutten alene. Han bærer vann til det tørre treet og han vanner det.
Det er fortsatt tørt og livløst. Ingen blomstring er å se. Og kanskje betyr det at vi ikke skal ta fortellingen om den forandrende kraften i å vanne et tørt tre, i bokstavelig, ytre forstand. Spørsmålet som likevel blir tilbake, er om det kanskje finnes en realitet i at det å forandre noe i seg selv til syvende og sist også er avgjørende for at verden skal forandres. Slik jeg ser det kan det å beskjeftige seg med biøvelsene være et bidrag til en slik selv- og verdensforandring.
