Steinerskolens vurderingspraksis her i Norge besto i mange år kun av skriftlige evalueringer. Ærefrykt for våre elevers utviklingspotensial har vært en grunnleggende holdning i alle våre vurderinger. En urokkelig tro på en vurderingspraksis som tar utgangspunkt i både muntlige og skriftlige tilbakemeldinger om faglig vekst og personlig modning, har ført til at steinerskolene holdt seg unna enhver form for ytre målinger eller karakterpress i nesten 100 år.
Så skjedde det noe på begynnelsen av 2000-tallet: de norske myndighetene stilte krav om deltagelse på nasjonale prøver og om vurderinger med karakterer på videregående trinn.
Pågående debatt om testing på offentlige skoler viser hvor kraftige reaksjoner dette tema utløser. De er basert på en opplevelse av et testhysteri som faktisk forhindrer elevenes naturlige faglige utvikling. Realiteten er at måling av elever skaper konkurransesituasjoner som er problematiske for elevene og det sosiale felleskapet på og rundt skolen. Tallkarakterer er hierarki. Hierarki mellom land, mellom kommuner, mellom skoler, mellom rektorer, mellom lærere, mellom elever og mellom foreldre. I likhet med foreldre som er villig til å flytte for å få sine barn på steinerskolen, flytter andre foreldre for å få sine barn inn på skoler med de beste skåringer. I denne debatten er det da viktig å huske at PISA-målingene ikke er initiert av pedagoger, men av næringslivet. Målingen av konkurransedyktighet mellom ulike land er ikke forankret i elevenes hverdag på skolen. Det samme gjelder de nasjonale prøvene som er basert på konkurranse mellom skoler og kommuner.
Det overordnete spørsmål for steinerskolen er om krav til deltagelse på nasjonale prøver og krav til karakterer på videregående trinn er alvorlige trusler for vår pedagogiske praksis?Svaret må være nei. Hverken OECD, PISAs eller andres krav, kan true vårt forhold til eleven i vekst.
Forskning
I vår pedagogikk holdes vurderingssituasjonen innenfor klasserommets trygge rammer. Test eller karakterkrav forandrer ikke tanken om en vurdering som skal hjelpe elevene å komme i kontakt med sitt utviklingspotensial, og med læreren som fødselshjelper til å utvikle gode og naturlige læringsprosesser. Formidlingsaspektet i denne prosessen er viktig og avgjørende. God kommunikasjon mellom den som gir og den som mottar utviklingsimpulser, er en grunnleggende forutsetning for at dette lykkes. Da er ikke en karakter en ferdig dom, men en veiviser til å bli bedre. Steinerskolen er ikke alene om dette synet. Britiske forskere, Dylan William og Gordon Stabart, startet på 90-tallet å systematisere vurdering for læring som metode. De var entydige i sine resultater: tallkarakterer hemmer læring. Vurdering for læring er mest fremmende når den er adskilt fra tallkarakterer. «Teaching to the test» bevirker det motsatte og gir kunnskapsfall.
Det kan likevel være interessant å rette blikket mot annen forskning med motsatte resultater, som for eksempel Hattie. I hans rangering av over hundre parametere som har størst betydning for læring, plasserer han «self report grades» som nummer en. En positiv utvikling kan med andre ord kun starte med kjennskap eller selvinnsikt i det faglige ståsted. Kommer man fram til et slikt utgangspunkt uten testing?
Et ærlig tilbakeblikk på vår vurderingspraksis avslører en del svakheter. Forbundets årelange arbeid med å kvalitetssikre de avsluttende vurderinger for våre avgangselever viste i all sin tydelighet hvor sårbar denne praksisen var. Mangel på tydelighet var et av hovedproblemene. Det førte til at lærernes vurderinger kunne mistolkes. Bak lukkede dører ble tolkninger omgjort til karakterer. En slik ordning kunne ikke betraktes som vellykket. Mangel på transparens og mulighet til klagebehandling svekket steinerskoleelevenes rettssikkerhet. Det var et stort fremskritt for våre elevers rettigheter i det samfunnet de lever i, at skolene fikk lov å sette karakterer selv. Herved fikk da også våre elever klageadgang. En viktig demokratisk rett som likestiller steinerskoleelever med alle andre ungdommer som har fullført sin videregående opplæring i Norge.
Karakterer i 10. klasse
En ny problemstilling har vi nå på ungdomstrinnet. Alle ungdomsskoleelever i Norge trenger karakterer ved inntak til videregående skoler, både til offentlige skoler og til steinerskoler. Dette betyr at karakterfokus allerede har etablert seg på ungdomstrinnet, elevene i 10. klasse er opptatt av tall. Det er karaktersnittet som teller ved inntaket, det vil si at alle vurderinger i 10. klasse må gjøres om til tall.
Hovedspørsmålet i dag er om det er ytre formkrav eller våre egne svakheter som er den største trusselen? På tross av myndighetenes krav, kan vi like sterkt som før fremheve at det er vurderingen som er det bærende element i vårt evalueringsarbeid på skolen. En underveisvurdering er en utviklingsvurdering, en vurdering som skal gi eleven muligheten til å forbedre sitt arbeid og resultater helt til den endelige vurderingen/karakteren blir fastsatt. På den ene siden betyr dette poesi og relasjonskunst på høyt nivå, og presisjon, tydelighet og selvinnsikt på den andre siden. Dette er forutsetningen for at tallkarakteren kan bli til et meningsfullt sluttprodukt.
Steinerskolens forhold til tidsånden har vært sentral for vår læremester, Rudolf Steiner. Ingen pedagogisk impuls kan overleve hvis den ikke fornyer seg og plasserer seg i den tiden vi lever i. En av våre hovedoppgaver er elevenes vei til frihet. Det bør være en selvfølge at dette skjer i rettssikre rammer. Så lenge vårt arbeid er forankret i nærheten og ærefrykten for barn eller ungdom i vekst, vil ingen reform eller ytre formkrav få denne lovsangen til å stilne. Den karakterfrie og testfrie steinerskole hører nå til fortiden i Norge, men både tall og prøver kan fylles med innhold og mening.
Foto: Oslo By Steinerskole
