Kan besøk i ei bekmørk grotte en gnistrende sollys vinterdag eller oppmerksom lytting til fuglesang og imaginær kurauting være viktige aspekter av en meningsfull fysikkundervisning? I så fall, hva slags fysikkundervisning snakker vi om da? Og hva kunne det overordnede målet med en slik antroposentrisk undervisning eventuelt være? Gjennom tre glimt fra den første fysikkundervisningen gir Geir Øyen oss et